Barn leker ute bak huset til Laurila, Oskar Randas nabo.  ALLE FOTO: Venke Olsen, juli 1970.  Tromsø Museum – Universitetsmuseet

Barn leker ute bak huset til Laurila, Oskar Randas nabo. ALLE FOTO: Venke Olsen, juli 1970.
Tromsø Museum – Universitetsmuseet

 

Av Alf Salangi

Hvordan var det å vokse opp på Bugøynes som gutt som var født i 1947 og fram til man var ferdig med folkeskolen i 1961?
I 1947 og fram til 1960 var det ca. 400 mennesker på Bugøynes. De fleste snakket finsk i bygda på den tiden.
Hjemme var det vanlig at vi snakket finsk. I skolen måtte vi snakke norsk, men i friminuttene snakket vi finsk mellom oss gutter spesielt. I fritiden i lek og andre gjøremål snakket vi bare finsk mellom oss. Jentene snakket mere norsk enn vi gutter.
I 1947 ble det født 10 barn på Bugøynes, men året før i 1946 ble det født 18. Krigen sluttet jo i 1945 og folk var glad og lykkelig og feiret frigjøringen på alle måter.
På den tiden som jeg vokste opp var det store familier med mange barn i bygda. I mange familier bodde også onkler og tanter sammen i husene. Det var også vanlig at besteforeldrene bodde der. Da var det ikke noe omsorgsbolig å plassere de i. Barna i huset fikk et nært forhold til både onkler, tanter og besteforeldre.

Uten vei og strøm
De fleste på min alder ble født i Vadsø, men noen ble også født hjemme på Bugøynes. Man tok båt fra Bugøynes over Varangerfjorden til Vadsø. I Vadsø var det eget sykehus. For noen år siden var jeg i en 60-årsfeiring for tvillinger fra Bugøynes. I talen fra en av tvillingene illustrerer godt det med fødsel på den tiden. Han begynte talen med å fortelle at han var født en dag før tvillingbroren. Han hadde allerede da opplevd å være i en robåt, fiskebåt og kjørte med bil før tvillingbroren ble født. Fødselen begynte på Bugøynes der den ene gutten ble født, men det oppstod komplikasjoner slik at moren måtte til Vadsø sykehus for å føde den andre gutten. Moren og den nyfødte gutten ble bert i en sykekurv i fjæra og rodd med en robåt til et av stedets  fiskebåter  som fraktet de videre til Vadsø. Fra kaia ble de kjørt med bil til Vadsø sykehus der hun fødte den andre gutten.
I 1947 var det ikke vei til bygda. Det var heller ikke elektrisk strøm til bygda før 1952 og de fleste hadde utedo. Det var ikke frysebokser eller kjøleskap slik at folk måtte oppbevare maten enten i jordkjellere, uthus eller salte det i tønner m.m.

Stol, vedkasse og vedovn i kjøkkenet hos Eilert Randa.

Stol, vedkasse og vedovn i kjøkkenet hos Eilert Randa.

Husets hjerte
I kjøkkenet var det vanlig å ha et spiskammer der den daglige maten ble oppbevart. I jordkjelleren som oftest var under kjøkkengulvet hadde de poteter, bær, saft og tran. Til saft, bær og tran ble det brukt flasker og norgesglass. Alle hadde vedovn på kjøkkenet med stekeovn i. Torv ble også brukt til oppvarming og matlaging men ikke til baking og til oppvarming av sauna. Oppe på ovnen var det ringer som kunne fjernes for å etterfylle torv og for å kunne sette kjeler og gryter rett på glohaugen. Ved siden av ovnen var det en torvkasse som også ble brukt til å sitte på. Noen hadde også en vedovn i stuen. Kjøkkenet var stort og det daglige oppholdsrommet der mor strevde med sine gjøremål som brødbaking, matlaging, spinning og strikking.
En av brødtypene som mor bakte hjemme var det finske brødet, «puolivahava». Den var ca. 3 cm tykk. Før hun bakte stakk hun en masse hull med en gaffel i brøddeigen. Den smakte helt vidunderlig med sukker eller sirup. Ofte hadde jeg kamerater med meg hjem når det var bakedag. Da kunne vi stå flere i lag utenfor huset vårt å nyte det nystekte brødet med sirup eller sukker på.

Torva
Jeg minnes godt turene med båt til Lausklubben der jeg fikk være med på torvarbeidet. Lausklubben er en øy som ligger på nordvestsiden på grensen mellom Sør -Varanger og Nesseby kommune. Hele familien kunne være med på torvarbeidet.
 Først tok en ut torv med en spesiell torvspade (på finsk «torvekuokka»). Torva ble så reist til tørk, en og en ble reist på skrå mot hverandre. Når det hadde dannet seg en tørr skorpe på de reiste torvene ble de satt opp i stabler for videre tørking. Så ble de hentet hjem med båt. I Lausklubben hadde man laget en løypestreng som man brukte når man skulle transportere torv ned over bratte fjellsider og ned til båten. Torva var samlet inn i garnposer for å kunne fraktes lettere.

Badstu varmes hos Oskar Randa, fredag kl. 18. Midt på bildet Walter Marjavaras hus.

Badstu varmes hos Oskar Randa, fredag kl. 18. Midt på bildet Walter Marjavaras hus.

Sauna
De fleste familiene hadde egen vedfyrt badstue enten i kjelleren eller som frittstående. Noen hadde badstue i lag med andre familier og fyrte opp på omgang.
Badstubading var det på lørdager. Man begynte å fyre på formiddagen i badstuen og avsluttet fyringen ut på ettermiddagen. Det ble ikke fyrt i ovnen mens man tok badstue. På den tiden var store badstuovner med mye stein i og store varmtvannsbeholdere.

Barna gikk først i badstuen og vanligvis var det mor som vasket de. Mannfolkene gikk sist og brukte  god tid der. Det ble tatt mye damp og badstulimen ble flittig brukt. Etter at man var ferdig å bade spiste de grøt. Til badstulim ble det brukt rognetre som det vokste rikelig langs Bugøyfjord og på fjellet. Badstulimene ble lagd i august etter at man hadde plukket blåbær. Familien vår hentet rognetre vanligvis i Sandbukt langs Bugøyfjord. Her vokste de helt langs sjøkanten.

Når fiskerne var på laksefiske på steder utenfor Bugøynes kunne de være borte over lengere tid. Der hadde de ikke sauna. Hvis man da spurte en av disse hva de skulle gjøre når de kom hjem var svaret på finsk «Ensin sauna, sitten boroa ja pemppoa bæælle» – på norsk « først sauna, så grøt og kvinnfolk til slutt».

Mann  raker høy i en bakgård. Bakhaven ved fjøset, sett fra øst.

Mann raker høy i en bakgård. Bakhaven ved fjøset, sett fra øst.

Dyr og høya
De fleste familiene i bygda hadde kyr og sauer. Ved huset hadde de fjøset og enkelte hadde også en låve der. Det var noen som hadde bygd fjøset fast i huset (Varangerhuset) slik at en trengte ikke å gå ut for å komme til fjøset. Noen hadde egne enger i bygda som de slo høy i, men vanligvis var engene på fjellet eller langs Bugøyfjorden. På fjellet og langs steder i Bugøyfjorden hadde de bygd egne sommerhytter med fjøs.
I juli måned dro de til fjells og langs Bugøyfjorden for å slå høy. De tok med seg familien og buskapen å bodde der til at skolen skulle begynne. De som skulle til stedene langs Bugøyfjorden måtte reise med båt, kyrne var på slep i en nordlandsbåt. Høyet fraktet de til bygda etter hvert som de hadde bruk for det, men mesteparten ble fraktet hjem i egne høy poser på sensommeren og høsten. Barna var med på å trø sammen høyet i disse høy posene og i låven hjemme. I tillegg måtte vi sveive på slipesteinen for å kvesse ljåen. Under oppholdet på disse sommerstedene plukket de både multe og blåbær. Barna måtte være med på bærsankingen. Jeg var ofte om sommeren hos onkel Helmer i Normannsbukt. Her plukket jeg blåbær som jeg hadde med hjem.
Om våren ble sauene klippet og så fraktet med robåter til Bugøya og Svinøya som er to øyer som ligger nær bygda. På Svinøya var det bare værsauer. På høsten ble sauene fraktet tilbake til bygda fra de to øyene og sendt til fjells i nærområdet. Før de ble slaktet på høsten klippet de ulla som de senere kardet og spant. Alle hadde en rokk hjemme som de spant ull med. Det meste av ulla gikk med til å strikke ull votter, sokker og annet man hadde bruk for. Sjøvottene ble strikket dobbelt så store som vanlig størrelse. Etterpå ble de tovet slik at de ble slitesterke, nesten helt vind og vanntett. Til toving brukte mor vann, fast grønnsåpe og vaskebrett. Hun gnidde de våte ullvottene med grønnsåpe mot vaskebrettet.
Under slaktingen ble det tatt vare på det meste av sauen. Blodet ble brukt til å lage blodpannekaker. Det meste av kjøttet ble saltet. Noe av saltkjøttet ble tørket og senere brukt til i ertesuppe og andre matretter. På søndager luktet det ertesuppe i hele bygda for da kokte de fleste familiene ertesuppe. Det ble tatt vare på talgen da den ble brukt til fiskemat m.m. Jeg minnes godt de gode fiskebollene med et talgstykke inn i som mor lagde.
Før jul dro far til Bugøyfjord/Neiden for å hente reinkjøtt. Vi eide noen reiner og hadde et eget merke på reinen da. Ofte tok far med seg saltet kveitehode på disse turene til reineier Magga i Bugøyfjord. Eldste bror min fikk også være med far noen ganger på disse reinsamlingene.
I fjæra
Våren var en travel tid for familien der laksefiske begynte allerede den 15. april. Først måtte robåtene tjære smøres før de ble satt ut på vannet. Vi hadde våre lakseplasser på nordsiden av bygda og all lakseutstyret, hjeller og redskapsbu var i (på finsk «Varkanreikæ» – Tyvhollet) som ligger avsides  på nordøstsiden av bygda mot Vadsø. Det påståes at navnet på stedet kommer av at vadsøværingene kom over med båt og stjal tørrfisk og raktømmer der.
Fra dette stedet har jeg mange gode minner om våre og sommeren. Hver sommer var det tjeldpar som hadde rede helt inntil redskapsbua. De ble så vant med oss at de forlot ikke rede mens vi var der. Når det var langvarig østavind rak det tømmer fra Russland på land i Tyvhollet og andre strender langs bygda. Da var folk snar med å merke det med sitt navn og dra det lenger opp på land.

Rett utenfor i Tyvhollet ligger det en holme. På holmen var det samlet  sjø og regnvann i dammer. Under fjæra sjø kan du gå over til holmen. Om sommeren når det var varmt gikk vi gutter over til holmen og badet der i disse dammene. Det var mange av oss som lærte å svømme der på holmen.

Mann i båt drar garn i lakseplassene ved Bugøyfjord-stranda.

Mann i båt drar garn i lakseplassene ved Bugøyfjord-stranda.

Fiske og fiskemat
Vanligvis hadde vi robåten vår i Vestersand på nordvestsiden av bygda nær gamle slippen til Hemming Vælidalo. Det var herfra vi vanligvis rodde til laksebrukene. Et av laksebrukene hadde vi i vest- enden av Svinøya og på flere av disse turene til laksebruket satte far meg på land på øya for å plukke egg spesielt fra måser mens han så til laksebruket. På den tiden var det også mye terner som hekket på øya. Ofte dorget vi også etter sei i Svinøysundet som var en god seigrunne. Hjemme ventet mor med nypoteter som hun hadde hentet fra egen potetåker. Noe av det beste man fikk av fisk på sommeren var fersk sei og lever.
Hadde vi fått laks berte jeg laksen i en strisekk til oppkjøper Thomas Gunnari på Nesset. Far min ble igjen for å vaske robåten slik at den var fri for lakseskjell. Det var viktig at ingen så at vi hadde fått laks.
Smålaksen tok vi hjem som vi kokte, stekte eller saltet. Salt laksen ble ofte hengt en stund i solen slik at den fikk en fin skorpe. Laksen ble også rundsaltet i tønner eller butter. Tønnene med den rundsaltede laksen ble først åpnet når det ble kaldere i været. Ofte spiste vi saltlaks og grøt til middag på lørdager utover vinteren.

NB!  De finske ordene er ikke skrevet etter finsk ortografi, men slik de ble oppfatta på Bugøynes.