Anne Mari Rahkonen Berg formidlet radiohistorie og leste utdrag fra Bård Gudmund Hansen sin bok Fra djevelmaster til Hallo fiskeflåten. Finnmark kringkaster gjennom historien 1934-1994. NRK Finnmark, 1994. KUVA SOLVEIG JOHNSEN

Anne Mari Rahkonen Berg formidlet radiohistorie og leste utdrag fra Bård Gudmund Hansen sin bok Fra djevelmaster til Hallo fiskeflåten. Finnmark kringkaster gjennom historien 1934-1994. NRK Finnmark, 1994. KUVA SOLVEIG JOHNSEN

.

– Det er vanskelig å få fram kvenske saker i norsk majoritetsmedia, sier Anne Mari Rahkonen Berg i NRK Finsksendinga.

Solveig Johnsen

Rahkonen Berg er kvinnen bak radiostemmen i NRK Finsksendinga og er en institusjon i seg sjøl, og det har hun vært i 24 år av finsksendingas over 40-årige historie.

Utfordringer
I dag kan vi høre Finsksendinga fra NRK Troms hver onsdag på P2 klokken 12.48-13.00.
– Det er vanskelig å få kontinuitet i sendingene med så lite sendetid, sier hun.
Kvenene har blitt sterkere i røsten og det skjer mye positivt i dag.
– Problemet er at det er veldig få som kan og tør snakke kvensk i media, forteller hun. Den harde fornorskningspolitikken har skadet selvfølelsen hos mange.
Noen skoler bruker Finsksendinga i kvensk undervisning. Det er behov for mer sendetid og egen kvensk og finsksending, egen kvensk nettside og facebook.

Tilbakeblikk
Siden den første finsksendinga høsten 1970 med fem minutters sendetid og fram til i dag med tolv minutters ukentlig sendetid, har det ikke vært noen synlig satsing på kvensk i NRK. Til sammenligning kom den første samiske sendinga i 1946, og i dag er det om lag 100 ansatte i NRK Sápmi.

De første årene var Finsksendinga mest rettet mot nyinnflyttede finlendere i fiskeindustrien i Finnmark. Etter hvert som kvenene organiserte seg så kom også kravet om kvenske innslag i sendinga.

Radioen kom til Finnmark i 1934, og det var viktig å få en egen Finnmarkssender for at nordmenn, kvener og samer i fylket fikk høre norsk radio. Mange hørte på den finske senderen i Finnmark i 1930-åra, og det representerte en finsk fare. Program ble produsert i Sør-Norge, men finnmarkingene ønsket program laget i nord. Finnene ville for eksempel ha mye trekkspillmusikk. Det ble organisert lyttergrupper, gjerne i regi av en lærer, for å få den norske tonen fram og få fornorskningen til å fungere. Det ble delt ut cirka 50 radioapparater til trengende lyttere i Finnmark i 1937.