Løylig damp i røykbadstua

Kåre Kristensen syns det var stas å prøve den gamle røykbadstua på Tørrfoss kvengård i Reisadalen. 
(Foto: Heidi Nilima Monsen)

 

– Det er nesten noe religiøst over den dampen som kommer. Man skulle nesten tro det var en ånd som steg opp fra steinene, sier Kåre Kristensen om hvordan det er å ta røykbadstu.

 

Heidi Nilima Monsen
heidi@ruijan-kaiku.no

 

Solen skinner intenst, gresset er grønt og sommervarmen er akkurat passe. Likevel kryper jeg inn i et lite laftet bygg med taktorv oppe i Reisdalen. Her slår varmen og røyken i mot meg. Det er uvant, men absolutt ikke ubehagelig. Jeg er ikke alene. Inne i røykbadstua sitter Kåre Kristensen fra Stormoen i Balsfjord, og han kan røpe at han har sittet i en badstu både en sommerdag og en vinterdag før.
– Men dette er første gangen jeg prøver en sånn her røykbadstu, og når jeg nå fikk mulighet så tenkte jeg at dette måtte jeg jammen prøve, sier Kristensen.

Man må jo sitte en stund
Røykbadstuseansen finner sted under Paaskigestivalens familiedag på Tørrfors kvengård i Reisadalen.
– Hvor lenge har du tatt badstu i dag?
– Neeeei, det er ikke så veldig lenge. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å ta badstue før jeg kom hit, så jeg tok ikke med meg håndkle. Men så fikk jeg så lyst til å ta badstue, så jeg får bruke skjorta istedenfor, flirer han.
Den herdige Balsfjorden forteller at man kan sitte godt og lenge i ei røykbadstu når man først kommer i gang.
– Hvis temperaturen er passe, og ikke for varm, så kan man fint bli sittende en stund. Men det kan være lurt å ta seg noen lufteturer ut innimellom, sier han, og forteller at når badstua er bygd av skikkelig tømmer, slik som denne, så holdes jo badstua seg også varm lenge.
– Varmen holdes godt i de tykke tømmerveggene og i det torvdekte taket, sier han.

Svett som bare det
Kåre peker og forteller velvillig om prinsippene for røykbadstua.
– Du ser åpninga under den steinhaugen der, der legger man inn veden, peker han.
Hele badstua er laget av naturlige materialer. Det er bygd opp av stein og tre, og på taket er det lag med never og torv. Steinene varmes opp nedenifra, akkurat som på moderne badstuovner. Det er det samme prinsippet, bare at her er ovnen bygd opp av stein.
– Ved å slå vann på, vil man jo være med på å avkjøle steinene, men man kjenner jo også den utrolig varme dampen som slår i mot når man auser på badstusteinene. Man blir jo svett som bare det, sier han og påpeker «at det va nu varmere her inne for ei times tid sida!».
Ja vel tenker jeg, rimelig svett i trøya.
– Men han Eirik har sittet her lengre enn meg i dag, sier han og viser til badstukompisen som nå «kjøler seg ned» i den varme sommersolen.

Spesiell røyklukt
Når badstua varmes opp, svettes det også ut harpiks fra furustammene som badstua er bygd opp av. Det skaper en helt spesiell lukt.
– Man kan lukte tyriveden i tømmerveggene. Det blir jo nesten som tjære som kommer ut, sier han og forteller at benkene i badstua helst skal bygges av tresorten osp.
– For det første blir ikke ospen så varm fordi den er løsere i veden. Fast tre leder varmen bedre, og hvis man har en benk av tett treverk så blir det for varmt å sitte på, sier han.
Badstua på Tørrfoss kvengård er bygd i furu, men i følge Kristensen skal grantre være mer velegnet til å bygge badstu av.
– Furuen blør gjerne mer harpiks som du kan se her på veggene nå, og tar på veggene her inne, så får du sot på fingrene. Det er typisk for røykbadstue, røper han.

Sotfingre
Balsfjordingen peker og forteller ivrig videre.
– Her ser du at det er bygget inn en lufteglugge. Den lukker man når badstua er varm nok og man skal ta badstu. Det er den som gjør at det er så mye røyk her inne. På nye badstuer ledes røyken ut gjennom skorstein, forteller han.
– Før vi rakte ut glørne og åpna luka var det mye mer røyk her inne. Da var det ubehagelig for øynene. Vi måtte nesten krype på gulvet for der var det minst røyk, forteller han og legger til at det er jo litt mer plunder med røykbadstu enn en vanlig badstu.

Løylig damp
Får å få ekstra deilig vamende damp i røykbadstua kaster man på en ause med vann midt på steinhaugen.
– Man skal helst prøve å spre vannet litt utover steinene og ikke bare helle midt på steinene, instrueres det.
– Når badstua er såpass nedkjølt som nå, så blir det ikke så mye varm damp som det ville blitt når man slo vann på når badstua var nyvarm, sier han.
Likevel, badstua blir helt klart varmt nok. Mer enn varmt nok for den utsendte journalisten som har våget seg inn i badstua full påkledd.
– Jeg kaller det her for løylig. Det er nesten noe religiøst over den dampen som kommer. Man skulle nesten tro det var en ånd som steg opp fra steinene, sier han.

På kvensk kalles denne dampen for øvrig for «löyly».

– Men ka du trur kossen det var tidligere her før du kom inn! Da var det mer fres i steinene. Da snakker vi varme og løylig! gliser Kristensen.
Jeg angrer et øyeblikk på at jeg gikk inn i badstua fullt påkledd. For det er vel faktisk både litt feigt og dumt å ha på seg klær i en badstu?
– Badstua nytes best uten klær. Men nå må jeg ut og lufte meg, sier han og kler skjorta rundt seg, trør baklengs ut av den lille døra i røybadstua og ut i den strålende sommersola for å kjøle seg ned.