Språkengasjerte søstre i Bugøynes

Søstrene Elisabeth Ingilæ Hastad og Elsa Ingilæ Haldorsen fra Bugøynes bruker gjerne det finske språket daglig, og har sterke meninger om hvordan bygdas unike språk skal tas vare på.
(Foto/fotomontasje: Heidi Nilima Monsen. 

 

Elisabeth og Elsa er enige i at det finske språket de vokste opp med i Bugøynes er godt å snakke. Derimot er søstrene uenige i hvordan man skal bruke det skriftlig.

 

Heidi Nilima Monsen
heidi@ruijan-kaiku.no

 

Det er ingen tvil om at det i Varangerbygda Bugøynes, Pykeijä, finnes mange driftige og dyktige mennesker. Man må kanskje være laget av ekstra sterkt stoff for å leve og overleve på en såpass avskjermet og værhard plass. I bygda holder blant annet søstrene Elisabeth Ingilæ Hastad og Elsa Ingilæ Haldorsen til. Storesøster Elisabeth er åtti år, mens Elsa er fem år yngre. Begge to var ivrige tilhørere og fortellere da Sannhetskommisjonen besøkte bygda i september, og man kan neppe si at disse to har pensjonert engasjementet sitt.

Språket blomstret med turismen
Elsa jobber med turisme i bygda, og har utstrakt kontakt med finlendere. Bugøynes har nemlig de siste årene blomstret opp til å bli et svært populært reisemål for finske turister. Og ifølge Elsa er det ikke bare turismen som har fått en oppsving i bygda de siste årene.
– Det finske språket her i bygda har blomstret opp de siste årene etter at vi begynte å få mange finske turister hit, også vårt gamle finske språk. Det er helt klart takket være de finske turistene som kommer hit, og ikke på grunn av skolen, sier hun.

 

– Se til Tornedalen
Elsa mener at det burde være en selvfølge at man i skolen får lære det gamle finske språket man bruker her oppe, framfor såkalt riksfinsk.
– I Tornedalen har man kommet mye lengre med sitt språkarbeid enn man har gjort her i Norge, og et nærere samarbeid med miljøene der burde vi sett mer på siden våre språk er så like, mener hun.
Elsa kan fortelle at hun i barndommen ikke fikk lært seg det finske språket man snakket i Bugøynes like godt som sin eldre søster, men gjennom kontakten med turistene så har språket de siste årene kommet mer tilbake, og i dag snakker hun gjerne finsk så ofte som hun kan.

Samlet inn historier
Under møtet med Sannhetskommisjonen fortalte Elsa at hun og flere av bygdas damer samlet inn historier og ulikt finsk materiale i Bugøynes på nittitallet. Da professor og kommisjonsmedlem Einar Niemi fikk høre dette, ble han svært interessert og ville vite mer om det arbeidet som var blitt gjort.
– Det prosjektet ble dessverre stoppet opp siden vi ikke fikk midler til arbeidet. Det ble for tungt å gjøre alt dette som dugnadsarbeid, men kanskje vi tar det opp igjen hvis vi får økonomisk støtte, sier Elsa.

Finsk rettskriving
Storesøster Elisabeth er også svært engasjert i språksaken, og står bak flere utgivelser med historier fra Bugøynes, hvor noen av bøkene også er utgitt på finsk. Men der Elsa mener at man bør utvikle og dyrke det unike finske språket som man har brukt nord i Norge og Tornedalen i århundrer, mener den eldre søsteren at man bør skrive korrekt finsk.
– Jeg mener at rettskrivningen bør være slik som de bruker i Finland, selv om vi i dagligtalen kanskje bruker noen andre begreper og ord. Slik det jo også er vanlig i ulike dialekter her i Norge, påpeker hun.
Eldstesøsteren syns det er helt greit at det skilles mellom muntlig språk og skriftspråk, og hun skammer seg på ingen måte over måten hun snakker på.
– Finske turister pleier å si til meg at jeg snakker akkurat som deres oldemor. Det synes jeg er gøy å høre, smiler Elisabeth.

Liker ikke kven-begrepet
Hastad kan fortelle at når hun hører kommisjonen og andre bruke begrepet «kven» og «kvensk» om henne eller språket hun snakker, så går det kaldt nedover ryggen hennes.
– Jeg tror vi hadde kommet mye lengre dersom vi hadde brukt ett mer nøytralt begrep, som for eksempel «gammelfinsk» eller «ishavsfinsk». Det er nesten så jeg føler behov for å gå ut av rommet når noen snakker om oss som kvener, fordi jeg syns det er så trist. Det er nok slik mange samer føler det rundt ordet «lapp», sier Elisabeth som umiddelbart ble oppfordret av Sannhetskommisjonen til å ta opp denne følelsen rundt kvenbegrepet videre.

Spennende kommisjonsarbeid
Elisabeth sier hun syntes det var veldig interessant å få høre om kommisjonen og det arbeidet de er i gang med.
– Dette er absolutt en flott begynnelse, det er bare så synd at de fleste som sitter på informasjon og historier som kunne vært nyttig allerede ligger på kirkegården. Jeg skulle virkelig ønske at Sannhetskommisjonen ble startet opp for noen tiår siden slik at man fikk hørt mer om disse historiene, sier åttiåringen og legger til:
– Min mors generasjon hadde så mange kunnskaper, og her i bygda ble det lest ivrig både på norsk og finsk. Man pløyde bibliotekene her.

Skrevet egne historier
– Komme du til å dele din historie med kommisjonen?
– Ja, det kan godt hende at jeg skriver inn til dem hvis jeg kommer på en spesiell historie knyttet til det med språket, men jeg har jo allerede gitt ut noen bøker om barndomsminner fra Bugøynes, og jeg skriver fortsatt, så de kan eventuelt lese disse hvis de er interessert, sier Elisabeth.

Musikk i språket
Historiene hennes er veldig detaljerte, og forfatteren har satt mye ære i å skrive så korrekt og beskrivende som mulig. Hennes bøker er også brukt i skoleverket, både i Finland og i Norge.
– Det kan jo hende at det er generasjoner som ikke vet for eksempel hvordan det er «å egne», så slike ting har jeg beskrevet nøye. Samtidig har jeg vært opptatt av å skrive ting på en litt morsom måte slik at man skal få lyst til å lese det, sier hun.
En time i uken pleier den spreke åttiåringen å lese for brukerne på det lokale pleie- og omsorgsenteret. Noen ganger sine egne historier, men også andre ting. Mange av tekstene hennes er også oversatt til finsk av andre, men den ene boken har hun valgt å skrive selv direkte på finsk.
– Jeg føler at jeg får musikken i språket bedre fram når jeg skriver direkte på finsk selv, smiler hun.