2023 for store og små: «Det blir en spennende reise videre»

Beate og vovsen. Pelsterapi gjør godt for sjel og kropp, særlig når man jobber og strever for det kvenske. (Foto: Maureen Bjerkan Olsen)

 

Kvenene er godt i gang, men har et veldig stort lerret å bleke. Det sier Beate Adolfsen, nestleder og sekretær for Norske kvener ytre Oslofjord.

 

Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge
arne@ruijan-Kaiku.np

 

– Et håndgripelig bevis på fornorskningen, sier Beate Adolfsen om oldemorens navneskifte.

Hun het Anna og var fra Pajala. I folketellingen i 1908 sto hun oppført med sitt opprinnelige navn, før hun i 1920 sto oppført som norsk og norsktalende med norsk fornavn og etternavn. Et av mange familiefakta som Adolfsen ble kjent med som voksen.

Plukk bær

– Det var aldri et tema hjemme at vi var kvener. Jeg visste ikke om det før i 2018, da ei eldre tante på 85 fortalte om det, sier Adolfsen, opprinnelig fra Simavåg i Skjervøy i Troms. Det tanten sa, var at hun som liten ble sendt ut av huset når bestefaren hennes hadde besøk, for da snakket de et annet språk.

– Tanta mi var nysgjerrig og ville se og høre, men hun fikk ikke lov. Hun ble sendt ut for å plukke bær.

Tantas ord fikk Beate til å tenke etter, gå inn på folketellingen. Der så hun oldefaren sin registrert som kven. Beate nøstet videre, og viste seg å tilhøre en familiegren fra Pello i Finland. I Pello driver de med familietreff, mellom 1800 og 1900 personer fra hele verden møtes.

Tusen biter

– Med den informasjonen kunne jeg nøste opp mer, og det er det jeg ennå gjør, sier Beate, som har to ting høyt på lista for 2023 og forbi. Det ene å dra på slektstreffet til Pello, det andre å reise langs Tornedalen. Både svensk og finsk asfalt, hun har slekt fra begge sider.

Foreningsarbeid eller slektsgransking, Adolfsen sier at det kvenske føles som et puslespill. Med tusen biter kastet utover.

– Jeg pusler for å få et bilde, og kan godt forstå at folk ikke vet eller forstår hva en kven er. Det er først de siste to årene at jeg har begynt å skjønne det selv. Skjønner kanskje ti prosent, så det blir en spennende reise videre, sier nestlederen.

Møtes positivt

Et eksempel: I 2021 var Adolfsen på hyttetur i høgskolebyen Bø i Telemark. Var da innom en bokhandel med fagbøker, spurte etter kvensk litteratur. Svaret var nei, fulgt av spørsmål om hva kvensk var. Ikke så mye som ei kvensk barnebok, hadde de.

– Det sier meg at et minoritetsspråk ikke blir sett og ivaretatt, sier Adolfsen, også hun peker på skolen og kvensk i pensum som nøkler for å rette opp i urett.

Det fins historiske grunner til at få nordmenn vet om kvenene, likevel opplever Adolfsen at hun og gjengen møtes positivt. Folk, sier hun, er mer nysgjerrige nå enn før. Det skjer en bevegelse nå, selv på utpreget «norske» steder som Skjervøy.

Ordne flagg

At dagens unge er mer multikulturelle og åpne, det gir håp. Men, sier Adolfsen, det står på skolen og de voksne, hvor flinke vi er til å prate med barna om det kvenske. Hun nevner sønnen til en fetter av seg, gutten bor i Ringerike og hadde som tiåring det samiske flagget og det svenske.

– Han sa han manglet det kvenske. Det hadde jeg, og han hengte opp kvenflagget i bursdagen sin. Han var veldig nysgjerrig, og vi pratet litt kvensk mens vi ordnet med flagget, minnes Beate, som nylig hadde bak seg et kurs i språket.

Det rare er at selv ikke samisk språk er ute av faresonen. Adolfsen forteller om da hun hørte at færre og færre behersker samisk. At forskning viser at det er slik.

Veivisere

– Det var veldig overraskende. De er i vinden, de er urbefolkning og de har mye mer midler enn de andre nasjonale minoritetene. Det sier litt om den utfordringen kvenene har. Vi har et kjempelerret å bleke, sier hun.

Av tiltak Adolfsen ser for seg for 2023, nevner hun oppsøkende virksomhet. Bli veivisere, dra ut på tur til skoler og biblioteker og andre arenaer. Prate om det kvenske. Til og med universitetene åpner sine dører for å snakke om det, belyse det kvenske. Det, sier hun er positivt overraskende.

– Kvenene her i ytre Oslofjord har bak seg et aktivt år, men vi har fortsatt veldig mye ugjort arbeid. Vi la et godt grunnlag ved å starte en forening, men det betyr  at det også ble flere dører som må åpnes og flere trapper som må vandres, sier hun.