Språkkafe under paaskifestivalen: Håkon Bråstad, Åse Braastad, Alf Braastad, Else Reiersen Gisvold og Aase Olsen kjente igjen mange av de kvenske terrengordene fra lokale stedsnavn. Her sammen med Katriina Pedersen. KUVA HEIDI NILIMA MONSEN
.
Kort med navn på kvenske terrengord brakte fram minner om gamle stedsnavn i Reisa.
Heidi Nilima Monsen
heidi@ruijan-kaiku.no
– Det var artig å kjenne igjen mange av de gamle stedsnavnene. Jeg har vel hørt antagelig bortimot alle de ordene som var på kortene, forteller Håkon Bråstad fra Nordreisa.
Kortene trigger hukommelsen
Katriina Pedersen fra Kvensk Stedsnavntjeneste var med å lede en av gruppene under språkkafeen som ble arrangert på Halti under Paaskiviikko. Med seg hadde hun et kart over Nordreisa og en bunke kort fra Kvensk Institutt med ulike terrengord som er vanlige i kvenske stedsnavn.
– Det er greit å ha noe konkret og fysisk å forholde seg til når en skal begynne å prate språket igjen, og også bruke dette som et slags tips og hint om hva vi skal snakke om. Stedsnavn er jo fantastisk på den måten at man husker dem veldig lenge. Og bare et hint på et lite kort, kan gjøre at dukker opp mange andre stedsnavn og ord i tillegg. Disse kortene fungerer som en slags katalysator på den måten. Kortene trigger hukommelsen, forklarer Pedersen.
– De kortene gjorde det lettere å huske de ulike navnene. Veldig bra opplegg, syns Alf Braastad.
Husket de gamle ordene
Det er mange kvenske stedsnavn i Reisa, men flesteparten har begynt å gå i glemmeboka. Håkon Bråstad er en av dem som har lagt merke til at de gamle navnene blir mindre og mindre brukt.
– Men vi har jo fremdeles flere finske navn som brukes her den dag i dag. Vi har jo også noen kvenske ord som henger igjen, som vi ikke har norske ord for. For eksempel da vi som ung fisket småfisk i bekker, så lagde vi en «harukka» til å tre fisken på. Det lagde vi av «vitsa». Jeg vet ikke noe annet navn for akkurat det der. Og når vi for eksempel ramlet på ski i bakken, så lagde vi en grop i sneen som vi kalte «kaaraas», minnes han og ler godt.
– Jeg tror nok dette er ord som forsvinner snart, legger broren Alf Braastad til.
– Selv prøver jeg å spare på disse ordene. Jeg har begynt å skrive dem opp alfabetisk i en liten bok, forteller Braastad.
De to brødrene syns det er flott å kunne være med på språkkafeen for å snakke om de gamle navnene og ordene som de minnes fra gamle dager.
– Det er jo interessant å være med på dette. Jeg merker jo at jeg husker mer og mer av de gamle navnene når vi snakker om dem. Da dukker det opp fra bakhodet, sier Håkon.
Vokst opp med fornorskning
Karene er vokst opp i Lumijänkkä, Snemyr. Moren var fra Reisa, men faren var en lærer importert fra Vestlandet.
– Da far kom til Sappen i 1905, fikk han jobben fordi han ikke kunne finsk. Ett av kravene til å få jobben var nemlig at man ikke kunne snakke finsk. På grunn av fornorskninga som var da var visst det en av de viktigste kvalifikasjonen som ble forlangt den gangen. En var vel redde for at dersom lærerne kunne finsk, så brukte de det også i skolen, forteller Bråstad.
Til tross for at den vestlandske læreren giftet seg med en finsktalende lokal jente, lærte han aldri språket selv.
– Han turte vel ikke det fordi han var redd for å miste lærerjobben, vitser sønnen Håkon Bråstad.
