KAN DEMOKRATIET OVERLEVE MED DE UDEMOKRATISKE FØRINGENE SOM ER BYGGET INN I JELØYA-PLATTFORMEN?

Karl-Wilhelm Sirkka. Foto: Liisa Koivulehto

 

Karl-Wilhelm Sirkka og Kjell B. Mortensen har utarbeidet en analyse av Jeløya-plattformen med dens konsekvenser for det nordenfjellske Norge.

– Analysen er ment som et innspill i debatten om utformingen av norsk samepolitikk og dermed også av nasjonale rammebetingelser for politikkutviklingen i fylker og kommuner, for samfunns- og næringsutviklingen på sjø og land nordenfjells.
I forhold til Sundvolden-plattformen innebærer Jeløya-plattformen et markert samepolitisk løft og en forsterkning av de etniske og avstamningsbaserte føringene og ordningene i norsk politikk og offentlig forvaltning.
I Jeløya-plattformen tilrettelegges det for økt politisk handlingsrom og vekst for Sametinget i saksfelt, byråkrati og territorielt. Vi vurderer konsekvensene av dette for befolkningen, for lokaldemokratiet og folkestyret, for fylkes- og kommunalforvaltningen og for næringsutviklingen i nord, skriver forfatterne.

 

Her kan du lese hele notatet:

ELEFANTEN I ROMMET – DET ALLE VET, MEN INGEN VIL ELLER TØR SNAKKE OM

Av Karl-Wilhelm Sirkka og Kjell B Mortensen, Tromsø

«Sametinget har en bred oppgaveportefølje og virksomheten ved Sametinget har fellestrekk med arbeidet til både Storting, regjering, departement og direktorat.» (Meld. St. 5 (2015–2016) om Sametingets virksomhet 2014).

• Hvorfor legger Regjeringen i Jeløya-plattformen opp til bygging av parallelt beslutningssystem nordenfjells basert på rase og etnisitet?

Hver gang samiske spørsmål og politikk omtales i offentlighet, føler folk implisitt og mellom linjene et nærvær av elefanten i rommet.

Rikspolitikerne må snarest komme opp med et tydelig og troverdig svar på det som grasrota vil ha svar på, nemlig:

• Hvorfor vil ikke Regjeringen at norsk politikk skal preges av prinsippet om at alle mennesker er politisk likeverdige, uavhengig av avstamning og etnisitet?

• Hvorfor vil ikke Regjeringen at det demokratiske prinsippet om åpenhet og innsyn skal gjelde i politikkutvikling nordenfjells

• Hvorfor må vi leve med en etnisk- og avstamningsrelatert forskjellsbehandling i Norge?

• Hvorfor skal det ikke være likhet for loven her i landet?

• Hvorfor skal norske statsborgere finne seg i at en internasjonal unik lovgivning med sterk etnisk slagside, skal være bestemmende for tilværelsen til folk og næringsvirksomhet?

• Hvorfor og hvordan har Regjeringen kommet frem til at samer er urfolk, Norges urbefolkning, når offentlige dokumenter, folkeregistre og skattelister viser at samene i Norge har en historie som går kun 350 år tilbake?

• Hvordan kan det ha seg at den politiske eliten ikke ser den splittelse i befolkningen som følger i kjølvannet av deres eksotifisering av det samiske og dyrking av etnisitet?

• Hvorfor blir ikke majoritetsbefolkningen og finskættede/kvener som har «bodd i områdene fra langt tilbake og før statens grenser ble fastlagt», regnet som urfolk?

• Hvorfor og hvordan har Regjeringen kommet frem til at samene lever under slike forhold at de er berettiget til å bli beskyttet i henhold til bestemmelsene i ILO-konvensjon nr. 169?

• Hvorfor kan Kommunal- og moderniseringsdepartementet og også Kunnskapsdepartementet fortsette å se bort fra at Stortinget avviste forslaget om å skrive inn i Grunnloven at samene er ett folk og/eller et urfolk?

• Hvorfor og hvordan kan stedsnavn på samisk – uten tradisjon og uten å være i daglig bruk av folk og av næringsliv på stedet som forutsettes i Lov om Stadnamn – godkjennes og føres inn i kartverk?

• Hva mener Regjeringen med oppfordringen om at «Et samlet nord kan (også) gjøre det bedre for de samiske interessene og Sametinget når de skal koordinere sin politikk i Nord Norge». Hva ønsker Regjeringen at et samlet nord skal gjøre for «de samiske interessene og Sametinget»? Hva med interessene til andre minoriteter?

• Hvorfor har Regjeringen innført og pålagt regionale fiskerimyndigheter å utøve en ordning med etnisk- og avstamningsbasert forskjellsbehandling innen fiskeriene?

Det er ikke bare nedslående, men også en skam at befolkningen og folkevalgte organer i deler av landet tvinges til å ofre ellers normale spilleregler i offentlig politikk og forvaltning, på avstamningspolitikkens og etnoideologiens alter. Representanter for partier med lang og stolt demokratisk tradisjon tukler med de viktigste prinsippene i demokratiet. Med dét forandrer de ikke bare seg selv, men hele det politiske landskapet.

Det egentlige problemet med norsk samepolitikk befinner seg i Oslo. Ikke i Karasjok. I dette notatet tar vi for oss de konkrete samepolitiske, egentlig sametingspolitiske føringer, som er programfestet i Jeløya-plattformen og vi ser nærmere på konsekvensene også for det nye fylket Troms og Finnmark.

Dyktige samepolitikere har lykkes i å eksotifisere det samiske, skape en sameromantisk motebølge rettet mot en velmenende sørnorsk opinion. Beslutningsprosessene i privat og offentlig sektor kompliseres og byråkratiseres som følge av den politiske etnifiseringen som finner sted nordenfjells. Områdene lenger sør merker ikke noe til denne utviklingen. Politikerne sørpå fremstår altså som “rause”, – på bekostning av befolkningen i nord.

Når krav om særrettigheter innfris, henvises det villedende til bestemmelsene i artikkel 27 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter. «Det denne bestemmelsen rammer, er nektelse («denial») av minoriteters, herunder urfolks, rett til å utøve sin kultur» (Høyesterett 9. mars 2018 i Nesseby-dommen). Norge har ratifisert «FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for rasediskriminering». Hvordan har rikspolitikerne kommet til at Norges «urfolksfor-pliktelser» innebærer at Norge av folkeretten er forpliktet til å føre en politikk i strid med folkeretten?

Kulturell og genetisk sammenblanding i århundreder i nord innebærer at det skal godt gjøres å peke på personer som er av ren samisk avstamning. Den politiske eliten ser imidlertid ikke det urettferdige og uverdige i at også konstruert etnisk tilhørighet og avstamning skal bestemme rettigheter mellom naboer og familier. Hvordan vil velgerne, næringslivet og politiske organer på Vestland (Hordaland, Sogn og Fjordane) og Viken (Buskerud, Akershus og Østfold) reagere hvis de av sine politikere på Stortinget ble presentert forslag til et politisk system basert på tildeling av permanente politiske og økonomiske privilegier til en bestemt folkegruppe ut fra etnisk tilhørighet og avstamning? Og som logisk konsekvens, ville innebære tilsidesettelse av ordinære demokratiske spilleregler og åpne saksprosesser.

 

SAMETINGSSYSTEMET BYGGES UT TERRITORIELT, I SAKSFELT OG BYRÅKRATI. DEMOKRATIET UNDERGRAVES

Sundvolden-plattformen om samepolitikken 2013-2017:
Regjeringen vil: «Bevare Sametinget og konsultasjonsordningen mellom Sametinget, Stortinget og regjeringen. Etablere et samarbeid på tvers av grensene når det gjelder samiske språk. Ta vare på nasjonale minoriteters kultur».

I samarbeidsavtalen mellom H, FrP, V og KrF fra Sundvolden var samepolitikk ikke nevnt.

Venstre er nu en del av Regjeringen og Jeløya-plattformen sikrer at Sametinget kan bygge ut sin virksomhet territorielt, i sak og byråkrati. Og det gjør Sametinget. I peroden 2017-2021 vil Regjeringen:

«Bevare Sametinget og konsultasjonsordningen mellom Sametinget og regjeringen. Fortsette arbeidet med å følge opp NOU 2007:13 Den nye sameretten hvor lovfesting av konsultasjoner prioriteres først i periode (min utheving). Utvikle samisk næringsliv, herunder reiseliv, knyttet til samisk kultur og de tradisjonelle samiske næringer. Følge opp NOU 2016: Hjertespråket sammen med Sametinget. Arbeide for budsjetteringsordning for Sametinget. Arbeide for undertegning og ratifisering av Nordisk samekonvensjon».

Det etnokratisk funderte Sametingssystemet bygges ut. Demokratiet bygges ned.

I et konsultasjonsmøte mellom statsråd Sanner (H) og sametingspresident Keskitalo (NSR) i desember 2017 sto «lokal forvaltning Nordland og Troms» på sakslisten. Til NRK 21. desember sier sametingspresidenten at «Fjelloven kan ikke utredes uten at det tas hensyn til det samiske perspektivet og samiske rettigheter. Vi kan (ikke) akseptere at man hopper bukk over oppfølgingen av Samerettsutvalgets innstilling (i NOU 2007:13, min bemerkning) for akkurat disse områdene. Skal noe gjøres med forvaltningsordninger, kan man ikke overse samiske rettigheter. Vi forventer en kartlegging og en anerkjenning av samiske rettigheter, og vil være med å vurdere hvilke forvaltningsordninger som er aktuelle».

«Både innføringen av fjelloven og Hålogalandseiendommen kan bli satt i sammenheng med en revisjon av finnmarksloven». (Fylkesordfører Ragnhild Vassvik til Altaposten 27. desember).

NOU 2007:13 «Den nye sameretten» dreier seg om land- og vannrettigheter syd for Finnmark. Ikke «bare» om konsultasjonsordningen. I Meld. St nr. 19 (2016-2017) fra Næringsdeparte-mentet opplyses det om at «det samiske bosettingsområdet Sápmi strekker seg fra Hedmark til Finnmark». Opplysningen i stortingsmeldingen om Sápmi virker isolert sett harmløs, men langt fra det når man ser formuleringen i lys av det altomgripende innpass parolebegrepet Sápmi har fått i media og i norsk politikkutvikling. Og i tillegg dette: «Naturen tilhører reindriftssamen». (Hovedbudskapet i en valgkampvideo høsten 2017 fra Høyre). Er dette alvorlig ment? Mener virkelig Høyre at reindriftssamene eier utmarka?

Nu heter det riktignok i Jeløya-plattformen at regjeringspartiene vil «Opprettholde allemannsretten og legge til rette for at alle kan oppleve friluftsliv i naturen». En strålende formulering, men vil denne programerklæringen også gjelde nordenfjells?

Under behandlingen av regionreformen med sammenslåing av fylker ble Sametinget tildelt rollen som «regional samfunnsutvikler» av Regjeringen. Det ble av politisk ledelse i regjeringsapparatet begrunnet med at «urfolkenes rettigheter står høyt på dagsordenen». Samtidig rykket den politiske ledelsen ut i nordnorsk presse med denne oppfordringen til nordlendingene: «Et samlet nord kan også gjøre det bedre for de samiske interessene og Sametinget når de skal koordinere sin politikk i Nord Norge».

Den politiske eliten fortsetter altså å bære næring til den voksende, etnokratiske gjøkungen i det norske, demokratiske redet med irreversible følgeskader for fellesskapet, likeverdet, lokaldemokratiet og folkestyret. Denne næringstilførselen må derfor stoppes.

Politiske miljøer i nord har en jobb å gjøre. Og at det haster underbygges med all ønskelig tydelighet i fortellingen om finnmarksloven og finnmarkingenes syn på Finnmarkseien-dommen (FeFo) og forvaltningen av utmarka. Et stort flertall av finnmarkingene vil at kommunene i fellesskap skal bestemme hvordan utmarka (ca 96% av arealene i fylket) skal brukes og forvaltes.

PÅ SIDEN AV VIRKELIGHETEN OM SAMER I BARNEHAGER, SKOLER OG UNIVERSITETENE

I 2015 stemte Høyre og Fremskrittspartiet i mot å skrive inn i Grunnloven at samene er urfolk og/eller ett folk. Dette førte til at forslagene falt i Stortinget. Men i Kommunal- og moderniseringsdepartementet er det fortsatt en egen «Politisk avdeling for samer og minoriteter» (SAMI) i følge departementets hjemmeside. I Jeløya-plattformen kan en lese at «Samene har status som urfolk i Norge. Jøder, kvener/norskfinner … har status som nasjonale minoriteter». Samene er tildelt status som superminoritet, hevet over de andre nasjonale minoritetene i Norge.

De som i dag benevner seg selv som samer er etterkommere av ett 60-talls familier som enkeltvis innvandret fra Sverige og Finland til Finnmark etter år 1700 (se kirkebøker og skattelister). En del av familiene har tyske aner. Hvilken hjemmel har Regjeringen for å la disse familiene hevde at de er urfolk eller urbefolkning i Norge?

Det er uomtvistelig at samene ikke er urfolk i betydningen at de var her først. Samene er altså heller ikke Norges urbefolkning slik eliten i politikk og media hevder, (og som regjeringen hevdet på sin egen hjemmeside inntil for kort tid siden.) Dagen samer er i meget stor utstrekning etterkommere av mennesker som innvandret til Norge etter at grensen ble trukket.

Det hadde derfor ikke vært grunn til å bruke tid på denne påståtte statusen hvis det ikke var for at den innholdsløse, politiske konstruksjonen «urfolk» helt feilaktig er bygget inn i undervis-ningslitteraturen i skoleverket, fra barnehager til universiteter:

20.10.2016 fremmet Kunnskapsdepartementet et høringsutkast til «Forskrift om rammeplan for barnehagenes innhold og oppgaver.» Her heter det: «Gjennom arbeide med nærmiljø og samfunn skal barnehagen bidra til at barna: … Blir kjent med at samene er Norges urbefolkning». (Ingrid Normark fra Troms sendte 31. oktober en e-post med en uttalelse om høringsutkastet til Kunnskapsdepartementet. Datert 3. november skriver Kunnskapsdeparte-mentet i sitt svar til Normark: «Kunnskapsdepartementet oversender med dette henvendelsen fra Ingrid Normark til besvarelse i Kommunal- og moderniseringsdepartementet som rette departement»).

I læreboka Gaia, samfunnsfag for mellomtrinnet, kan vi lese ulike forklaringer til at samer blir kalt «urfolk»: «Vi regner samene som et urfolk. Det betyr at det var de som bosatte seg nord i landet vårt først». «En urbefolkning er de menneskene som kom først til sitt sted. Samene har bodd i nord i flere tusen år. De kom først til sitt område», står det å lese i læreboka Cumulus, samfunnsfag for småtrinnet.

«Fordi de levde av naturen» er samene «Norges urfolk» argumenteres det med i en lærebok for grunnskolen. Hva majoritetsbefolkningen i Norge levde av i samme tidsrom sies det ingenting om. Heller ikke hva «Norges urfolk» lever av i dag.

Av læreverket Gaia natur- og samfunnsfag siteres: «Samene er et folk som bor i fire land: Norge, Sverige, Finland og Russland. Vi regner samene som et urfolk. Det betyr at det var de som bosatte seg nord i landet vårt først. De levde i naturen og spiste det naturen ga; fisk, kjøtt og bær. Mye av kjøttet kom fra reinsdyr som de jaktet på. Samene var ikke så opptatt av grenser, eller av hvem som eide jorda».

I læreboken Cumulus i samfunnsfag legges følgende frem under overskriften «Fakta om samene»: «Samene bor i fire ulike land. Norge, Sverige, Finland og Russland. Området samene bor i blir kalt Sameland eller Sápmi. Samene har annet språk, annen tro og andre levemåter enn folk ellers i Norge. Samene har egne lover og sameloven sier at: man er først same når man ser på seg selv som same eller forfedre har hatt samisk som språk».

Lærebok i rettsvitenskap for jusstudenter ved UiT viderefører det den oppvoksende slekt lærer på barne- og ungdomstrinnet i norske skoler om samene og samenes situasjon: «Som de første beboere i det nordlige Norge er det ikke unaturlig at samene hevder eiendomsrett til grunnen i deler av Sameland på grunnlag av okkupasjon». (Læreboken «Samerett» side 232).

Hvorfor kan Kommunal- og moderniseringsdepartementet og også Kunnskapsdepartementet fortsette å se bort fra at Stortinget avviste forslaget om å skrive inn i Grunnloven at samene er ett folk og eller urfolk?

 

KOMMUNAL- OG MODERNISERINGSDEPARTEMENTET DESINFORMERER OM URFOLK

På hjemmesiden til KMD under temaet Urfolk og minoriteter stiller departementet spørsmålet: «Hvem er urfolk?» og legger ut et vakkert vinterbilde som viser tre kjørerein med slede, en same på ski og en gruppe koftekledde samer i samtale. Vanlig kjennetegn for urfolket er at «de har bodd i områdene fra langt tilbake og før statens grenser ble fastlagt», står det bl.a å lese under bildet. (Hvorfor blir ikke majoritetsbefolkningen og finskættede/kvener regnet som urfolk av Regjeringen? De har jo «bodd i områdene fra langt tilbake og før statens grenser ble fastlagt?»).

Bildet er formodentlig ment å skulle illustrere hvem urfolket i Norge er. KMD befinner seg her helt på siden av virkeligheten. Det store flertallet av de som er innmeldt i Sametingets valgman-ntall er ikke reindriftssamer. Det er nå det ene. Bysamer (en kan, bl.a som Odd Mathis Hætta og Ivar Bjørklund), med god grunn hevde at bysamene er konstruerte, ikke essensielle samer, uten spesifikke kulturelle særtrekk som skiller den fra den øvrige befolkningen i Norge) er nu i flertallet i Sametingets valgmanntall. Det andre er at bildet etterlater inntrykk av at reindriften er en lavteknologisk næring og at utøverne befinner seg i en naturalbasert tilværelse. Hva er virkeligheten? Jo, før reindriftssamen starter på flyttingen av reinen mot kysten, til innlandet eller drar ut for å passe på flokken, svinger reindriftssamen innom sin butikk, Coop, Rema 1000 osv, med sin bil og provianterer på samme vis som oss andre i Norge.

Reindriften er som nevnt, ingen lavteknologisk næring. Den benytter ATV, MC, snøscooter, båter, helikoptre, GPS, droner, smarttelefoner, alt som finnes av teknologi for å effektivisere driften. Reinsdyrene transporteres nå også i økende grad til og fra beiteområder i semitrailere. Det aller siste er at det arbeides med å ta i bruk vinterforingsmaskiner i reindriften. Jeg har ingenting imot denne utviklingen, men reagerer på at Regjeringen på tross av disse kjennsgjerningene, fremstiller den samiske reindriften slik som den gjør. Utviklingen innen den samiske reindriften gjør at den ligner mer og mer på fjøsdrift uten tak. Dette er helt OK for meg.

Den samiske avisen Sagat forteller sannheten når det på lederplass 30.11.2013 slås fast at «samene i Norge (lever) et luksusliv, både materielt og med hensyn til menneskelige rettigheter. … samefolket i vårt land fremstår like livstrette som alle andre søkkrike og overmette nordmenn.» Med andre ord: Det er ikke noen vesentlig forskjell på samens livssituasjon i forhold til den øvrige befolkningen i Norge. Hva er Regjeringens begrunnelse for at samene i Norge lever under slike forhold at de er berettiget beskyttelse av bestemmelsene i ILO-konvensjon nr. 169 om innfødte som lever i stammesamfunn? Det finnes som kjent, heller ikke stammesamfunn i Norge.

Under det omtalte vinterbildet vises det til «FNs erklæring om urfolks rettigheter» av 2007, «FNs permanente forum for urfolkssaker» og «ILO-konvensjonen om urfolks rettigheter». Last ned lenkene og se selv at det som står skrevet her ikke tegner et bilde av forholdene i Norge. En FN-erklæring er for øvrig i seg selv ikke bindende. De er kun oppfordrende. En konvensjon blir bindende først når den er blitt ratifisert av et land.

Hvordan kan det ha seg at majoritetsbefolkningen og finskættede/kvener ikke blir regnet som urfolk av Regjeringen? De har jo «bodd i områdene fra langt tilbake og før statens grenser ble fastlagt?»

 

«FAGLIG URIKTIG» OG «SVÆRT TVILSAM OMSETJING» AV URFOLK SIKRER MAKT OG PENGER TIL SAMETINGET

Norsk urfolksdefinisjon har åpnet for misbruk av bestemmelsene i ILO-konvensjonen 169. En korrekt oversettelse til norsk av den engelske autoritative originaltekst «indigenous and tribal peoples» er innfødte stammefolk, altså innfødte som lever i stammesamfunn. Norge er det eneste av de få land (22 land) som har ratifisert konvensjonen, som oversatt bruker formuler-ingen «urfolk og stammefolk».

Uheldige «juristkulturer» i Norge – tendenser til å påstå folkerettslige bindinger for Norge og det norske demokrati, uten forsvarlig grunnlag for slike påstander. (Professor dr. juris Carl August Fleisher «Om forståelse og misforståelser i forbindelse med ILO-konvensjon nr. 169 og andre juridiske spørsmål». (2007) Fleischer var da rådgiver i Utenriksdepartementet i folkerettsspørsmål og er regnet som en av etterkrigstidens aller fremste folkerettseksperter i Norge. Fleischer hevder at Finnmarksloven er tuftet på tre alvorlige feil, begått av jurister med ekstreme og uholdbare standpunkter: Bruken av begrepene urbefolkning og «positiv diskriminering», samt villedning av Stortinget. Fleischer mener det er en feil å bruke ILO- konvensjonen som grunnlag for å kreve eiendomsrett etter synspunktet «positiv diskriminering».

«ILO-konvensjonen skal beskytte innfødte som lever på gammelmåten, ikke samer som – i likhet med øvrige nordmenn – lever på et høyt nivå… det er «uheldig og lite gjennomtenkt at noen skal få spesielle rettigheter til utmarka i Finnmark fordi gammel skyld skal gjøres opp. Ingen bør få redusert sine muligheter til å drive jakt og fiske på dette grunnlaget. Dersom samer mener de har krav på erstatning, må de gå til rettssak mot staten. Ingen kan straffes eller bli tvunget til å betale for urett andre har begått» .( Fleischer august 2007 til «Jakt & Fiske», som gis ut av Norges Jeger- og Fiskeforbund).

«… det er tatt inn i ILO-konvensjonen at samene er urfolk i Norge, det er politisk korrekt og smart, men det er faglig uriktig». (Professor emeritus UiO Ole Jørgen Benedictow (2018 i VG). Oversettingen er altså ikke faglig holdbar, men den tjener politiske interesser, – og det til de grader!

«Omsetjinga er svært tvilsam». Det skriver professor i oversettingsvitenskap og oversetter Sylfest Lomheim om oversettelsen av den autorative engelske formuleringen «indeginous and tribal peoples» i ILO-169 til «urfolk og stammefolk» på norsk (2018).

Det er altså med en svært tvilsom oversetting av «indeginous and tribal peoples», uten forsvar-lig grunnlag og med et ikke-faglig bakteppe, at Stortinget har vedtatt en rekke lover og ordninger med etnisk slagside. Det har medført at et etnokratisk parallelt beslutningssystem er under utvikling i landet. Har norske myndigheter og norske politikere blitt villedet av en feiloversettelse? Den oversettingen som Regjeringen holder seg med, har til og med ført til at det nå ligger inne grunnlovsforslag som går ut på å skrive inn i Grunnloven at samene er et urfolk.

Kan den politiske eliten velge å basere store deler av sin samepolitikk (egentlig avstamnings-politikk som er i strid med rasediskrimineringskonvensjonen) i fortsettelsen, på en oversettelse som er svært tvilsom, er uten forsvarlig grunnlag og er faglig ukorrekt? Det som også er sterkt kritikkverdig er at norske myndigheter aldri har vurdert om de samepolitisk begrunnede særtiltakene kan være i strid med FNs konvensjon mot alle former for rasediskriminering som Norge har ratifisert.

Den samiske avisen Sagat forteller sannheten – hvordan det er, ikke hvordan det engang var -når det på lederplass 30.11.2013 slås fast at «samene i Norge (lever) et luksusliv, både materielt og med hensyn til menneskelige rettigheter. … samefolket i vårt land fremstår like livstrette som alle andre søkkrike og overmette nordmenn.»

I ILO-169’s egentlige forstand og formål er det ingen forskjell mellom regjeringsmedlemmer, stortingsrepresentanter og sametingpolitikere. Sametingspolitikerne er integrert og assimilert i det samfunnet de lever i og har skikker, tradisjoner og en kultur som ikke skiller seg fra det nasjonale fellesskapet. For å skape en illusjon om at de er forskjellig, anderledes, ikler sametingspolitikerne seg ofte kofte (av samepolitikere omtalt som kampkofte) i møte med media og representanter for myndighetene hvor identitet/tilhørighet kan observeres i form av et diskre merke på jakkeoppslaget, genseren ol.

Når så ILO som organisasjon, er av den oppfatning at ILO-konvensjon 169 er ment å gjelde for befolkningsgrupper som ikke er integrert i det øvrige samfunnet i det landet de lever i, bør rikspolitikerne tenke seg kraftig om. Under henvisninger til innholdsløse parolebegreper som «det samiske», «det samiske grunnsynet, «samiske interesser», «samiske perspektiver», «urfolksdimensjonen» og «urfolksretten» må ikke samelandsideologerne gis anledning til å trumfe folkestyret og likeverdet, bærebjelkene i demokratiet.

Når ILO 169 er tema, kan det være nyttig å ha med seg at ILO (international Laber Organi-sation) er «FNs organisasjon for arbeidslivet, skapt for å bedre levevilkårene, arbeidsforholdene og arbeidsmulighetene for arbeidstakere verden over. ILO er ansvarlig for å sette opp og ha tilsyn med internasjonale arbeidsstandarder». Med andre ord: de mennesker som ILO-169 er til for, finnes ikke i Norge. Men myndighetene sier likevel at de finnes, som «urfolk», og sørger for at Sametinget får holde på uten med hjemmel i virkeligheten. Hva er Regjeringens begrun-nelse for at samene i Norge lever under slike forhold at de er berettiget beskyttelse av bestemmelsene i ILO-169 om innfødte som lever i stammesamfunn?

Samenes nuværende livssituasjon tilfredsstiller for eksempel, heller ikke det som FN organet «United Nations permanent forum on indigenous issues» har å fortelle om hva som kjennetegner de «indigenous peoples» som organet er ment å ivareta interessene til. I fakta-arket legges hovedvekten på at «indigenous peoples» blant annet er kulturelt forskjellig fra den øvrige befolkningen i det landet de bor i. Det kan en ikke si at de aller fleste av de som er innmeldt i Sametingets valgmanntall, er. Se Faktaarket fra FN: http://www.un.org/esa/socdev/unpfii/documents/5session_factsheet1.pdf

«Tjue år har gått og forskjellsbehandlinga øker med galopperende fart og omfang, mens den norske offentligheten – inkludert pressen – fremstår som passiv tilskuer. Vi blir slått av både politikere og andre som med 20 blank i hersketeknisk stilkarakter roper «Urfolk!» for å kverke hver og en debatt om at andre minoriteter også har språklige, kulturelle, politiske og sivile rettigheter. «Men samer er jo urfolk,» får vi som svar, uansett spørsmål». (Journalist Liisa Koivulehto 26.februar 2018 i en kommentar i avisen Ruijan Kaiku i forbindelse med 20-årsjubileet for «Rammekonvensjonen for nasjonale minoriteter»).

 

POLITIKKUTVIKLING BASERT PÅ ÅPENHET I SYD – LUKKETHET I NORD

I Jeløya-plattformens kapitel om Åpenhet og innsyn: «Åpenhet og innsyn er grunnleggende i et demokrati. Åpenhet gir borgerne mulighet til større innflytelse i beslutningsprosesser og er svært viktig for å opprettholde tillit til det politiske systemet. Dessuten er åpenhet et sikkerhetsnett mot maktmisbruk og korrupsjon. Alle offentlige dokumenter bør som hovedregel være åpne for innsyn. Dokumentene kan bare unntaksvis unntas fra offentlighet …».

Åpenhet og innsyn er en grunnleggende forutsetning for en opplysende debatt, for folkestyre, lokaldemokrati og demokratiske beslutningsprosesser. Konsultasjonsordningen mellom Sametinget og Regjeringen bygger på lukkethet, ikke åpenhet. Offentlighetsloven §19 slår nemlig fast at: «Det kan gjerast unntak frå innsyn for dokument som blir utveksla mellom statlige organ og Sametinget og samiske organisasjonar som ledd i konsultasjoner i samsvar med ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i sjølvstendige statar artikkel 6. Dette gjeld ikkje dokument som blir utveksla som ledd i allmenn høyring i ei sak».

I de vedtatte Prosedyrene for konsultasjoner slås det i punktet Protokoll fast at «Det skal føres protokoll fra alle konsultasjonsmøter mellom statlige myndigheter og Sametinget».

I Veilederen for prosedyrene er det tatt med en presisering i form av merknad til bestemmelsen om protokoll: «Det skal alltid føres protokoll fra konsultasjonsmøter, med mindre begge parter er enige om at dette ikke er nødvendig».

Lukkethet praktiseres konsekvent ved gjennomføring av den nåværende konsultasjonsavtalen. Denne lukkede praksisen vil bli betydelig utvidet dersom Regjeringen gjennomfører det som er nedfelt i Jeløya-plattformen. Regjeringen vil nemlig:

«Bevare Sametinget og konsultasjonsordningen mellom Sametinget og regjeringen. Fortsette arbeidet med å følge opp NOU 2007:13 Den nye sameretten hvor lovfesting av konsultasjoner prioriteres først i periode». Utvikle samisk næringsliv, herunder reiseliv, knyttet til samisk kultur og de tradisjonelle samiske næringer. Følge opp NOU 2016: Hjertespråket sammen med Sametinget. Arbeide for budsjetteringsordning for Sametinget. Arbeide for undertegning og ratifisering av Nordisk samekonvensjon.

Hvordan kan det ha seg at dyptgripende samfunnspolitiske endringer kan gjennomføres uten diskusjon og refleksjon, og uten å involvere de andre dette angår som også bor i de områder (ca 40% av landets arealer) hvor den avstamningsfunderte samepolitikken slår inn for fullt, med følgeskader for lokaldemokratiet, folkestyret, næringsutvikling og livskvalitet?

I demokratiet bygges tillit gjennom åpenhet. Der konsultasjonsordningen praktiseres, gjelder som påvist, ikke åpenhet. Det er et tap for demokratiet om ikke kommunale- og fylkeskom-munale organer kan være reelle fora for politikkutvikling og beslutninger som må treffes, der alle mottar informasjon på like fot. Politiske prosesser på utsiden av folkevalgte organer ødelegger for dette.

Sannhetsprinsippet som en av hovedbegrunnelsene for ytringsfrihet og forutsetning for et fungerende demokrati, gjelder altså ikke overalt i Norge. «Prosjektet «Status for ytrings-friheten i Norge» som ble ferdig i fjor og utført at Fritt Ord, konstaterte at den norske offentligheten ikke lever opp til sine idealer om være sannhetssøkende, åpen og kritisk. Tvert imot bidrar selvsensur til en fattigere felles offentlighet der bestemte grupper og synspunkter blir gjort usynlige. Vi justerer oss etter opinionsklimaet og det vi oppfatter som majoritetens syn blir avgjørende. Med andre ord: Den ensidige fokuseringen på urfolksstatus styrer den norske opinionen, og er blitt et enormt handikap for de andre minoritetene. Dette er en lite verdig måte å feire Norges 20 års arbeid med nasjonale minoriteter». (Liisa Koivulehto 26. februar 2018 i avisen Ruijan Kaiku i en kommentar.

Vi må skjønne hva som skjer før det er for sent. Det foregår en kamp for demokrati og ytringsfrihet og likeverd. Rikspolitikere synes ikke å være i stand til å se hva som skjer og hvorfor det skjer. Eller kan det være så galt at eliten i politikk og media ikke vil se?

 

OPPFØLGING AV «DEN NYE SAMERETTEN» MÅ STILLES I BERO TIL KOMMISJON FOR FORNORSKNINGSPOLITIKKEN HAR AVLEVERT RAPPORT

I Jeløya-plattformen slås det fast at Regjeringen vil: «Fortsette arbeidet med å følge opp NOU 2007:13 «Den nye sameretten» hvor lovfesting av konsultasjoner prioriteres først i perioden.»

«Den nye sameretten» som politisk verktøy, bidrar til nedbygging av det demokratiske Norge. Denne retten dreier seg om land- og vannrettigheter syd for Finnmark og utvidelse av konsultasjonsplikten til også å gjelde for kommuner og fylkeskommuner og i tillegg få skrevet inn konsultasjonsplikt i en rekke, nærmere angitte lover. Dermed vil konsultasjonsplikten bygges ytterligere ut til i praksis også å gjelde kommuner utenfor «de tradisjonelle samiske områder» eller «i det samiske bosetningsområde Sápmi som strekker seg fra Hedmark til Finnmark» i følge Næringsdepartementet.

Stortingets behandling av representantforslag fra Bergstø og Knag Fylkesnes om en sannhetskommisjon, konkluderte med vedtak om at «Stortinget ber presidentskapet utarbeide forslag til mandat for kommisjonen, dens navn og sammensetning».

I brev av 20. november 2017 fra stortingspresident Olemic Thommessen til Sametinget og tre kvensk/norskfinske organisasjoner, ble det invitert til et møte i Stortinget den 15. desember om mandat, navn og sammensetning av «Kommisjonen om fornorskningspolitikk og urett begått mot det kvenske og samiske folk i Norge». På møtet deltok også leder for Stortingets kontroll og konstitusjonskomite.

«Regjeringen vil jobbe for likeverd og like muligheter for alle, uavhengig av kjønn, alder, etnisitet, …» står det å lese i Jeløya-plattformen. Det lover meget bra. Det fremgår av nevnte brev fra stortingspresidenten at «Kommisjonen skal også legge frem forslag til tiltak som kan skape større likeverd mellom majoritets- og minoritetsbefolkningen». Det lover også meget bra.

Regjeringens påpekning av likeverd og like muligheter for alle og presidentskapets opplysning om at tiltak for større likeverd skal inngå i mandatet til kommisjonen, innebærer at kommisjon-ens arbeide også må fange opp den urett som daglig begås mot den kvenske/-finske minoriteten og majoritetsbefolkningen som følge av ratifiseringen av ILO-konvensjon 169 i 1990. I tillegg kommer den innebygde uretten i vedtaket om Finnmarksloven og innføringen av konsultasjons-ordningen i 2006.

Det vil aldri bli likeverd om samepolitikken skal føres på en måte hvor det begås urett mot de andre minoritetene og majoritetsbefolkningen i landet.

Arbeidet med oppfølging av NOU 2007:13 «Den nye sameretten» bør stilles i bero til rapporten fra kommisjonen foreligger.

NORDISK SAMEKONVENSJON – ETNIFISERING AV POLITIKKEN OG SAMIFISERING AV GEOGRAFIEN PÅ NORDKALOTTEN

Den fremforhandlede Nordisk samekonvensjon ble lagt frem 13. januar 2017 to dager før konsultasjonsmøte mellom Sametinget og Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Det fremgår av protokollen fra konsultasjonsmøtet (se lenken, sak 3) at «Det er viktig at det blir gitt god informasjon om konvensjonen til den samiske befolkningen». (Protokollene fra konsultasjonsmøtene i januar og juni 2017 (se lenkene nedenfor) gir et bilde av hva som for tiden er under utvikling i statens samepolitikk. Hva vet folkevalgte organer om alt dette?)

Hva med de ikke-samiske minoriteter og majoritetsbefolkningen? Har ikke også disse behov for å bli kjent med hva sametingene og de tre lands regjeringer er blitt enige om når det gjelder de politiske rammebetingelsene for den fremtidige tilværelsen til befolkningen og næringslivet på Nordkalotten?

Konvensjonen tar kravet om rett til selvbestemmelse et skritt videre, nemlig «selvstyre forstått som endelig lovhjemlet beslutningsmyndighet, og konsultasjoner for å nå enighet eller samtykke». Om dette redegjør representanter for Sametinget som har bidratt under arbeidet med konvensjonen, i aviser at sametingene «ha en fullstendig selvstendighet og selv velge hvilke saker det vil behandle. Videre skal sametingene inngå i, og være en aktiv del av alle offentlige beslutninger som kan berøre samene». Med andre ord; vetorett til sametingene.

Konvensjonen angår ikke bare den samiske befolkningen på Nordkalotten. Den griper inn i tilværelsen til hele befolkningen på kalotten og får konsekvenser for lokaldemokratiet og de folkevalgtes arbeide med politikkutvikling og også for nærings- og organisasjonsliv her nord.

I Aftenposten 29. juni 2017 skrev ministrene Jan Tore Sanner, Linda Hofstad Helleland og Per-Willy Amundsen er kronikk om nødvendigheten av åpenhet i offentlig politikk og forvaltning under overskriften «Vi gjør Norge åpnere».

Løftet om et åpnere Norge og løftene om «Åpenhet og Innsyn» og «likeverd og like muligheter for alle, uavhengig av kjønn, alder, etnisitet …» i Jeløya-plattformen, er oppløftende lesning. Men av protokollen fra nevnte konsultasjonsmøte fremgår det at «Statsråden vil i samråd med Sametinget vurdere behovet for å sende saken på høring». Er Nordisk samekon-vensjon sendt på høring til folkevalgte organer og relevante organisasjoner? Hvis ikke, bør det umiddelbart gjøres uansett hva Sametinget måtte mene om akkurat det. Den ikke-samiske del av befolkningen har et legitimt behov for å gi uttrykk for hva de mener om det sametingene og de tre lands myndigheter er blitt enige om.

Dersom det hadde vært slik at en samekonvensjon bare hadde angått den samiske del av befolkningen på Nordkalotten (Sundvolden-plattformen: utvikle et samisk språksamarbeide), vil konvensjonsteksten kunne være uproblematisk. Det ville likevel være i tråd med norske tradisjon og demokratiske verdier at statsråden bringer på det rene hva samene, både hva de registrerte i Sametingets valgmanntall og de ikke-registrerte samer, mener om konvensjonen.

I dagene 19.-21. august 2016 fant årets Nordkalottkonferanse sted i Kemi med Foreningen Norden, Finland som arrangør. Samfunnstema i et nordkalottperspektiv med Nordland, Troms og Finnmark, Lappland og Norrbotten samt Kolahalvøya sto på programmet. Foredragshold-erne kom, i følge programmet, fra Finland, Sverige, Norge og Sápmi.

Et nytt land har ikke sett dagens lys i Norden ei heller et nytt selvstyrt område. «Sápmi» er ikke noen øy, men et diffust og broket område med blandet befolkning. Territorielt selvstyre er der-for en umulighet. Har Foreningen Norden innført et nytt prinsipp hvor samene, som er inte-grert i de respektive lands befolkning, er blitt fullverdige medlemmer av nordenforeningen som etnisk gruppe? Sápmi fikk i alle fall plass på konferansen i Kemi på linje med nasjonalstatene.

Norden-foreningenes formål «er å gjøre Norden til en av verdens best integrerte, dynamiske og nyskapende regioner, og å være en pådriver for den nordiske integrasjonsprosessen … Med styrket lovgivningssamarbeid kan Norden bli verdens mest integrerte region». Dette er en sentral konklusjon av den analysen av det nordiske lovgivningssamarbeidet som professor emeritus Inge Lorange Backer overleverte til de nordiske samarbeidsminister torsdag 8. februar 2018 (se Nordisk samarbeide, norden.org, nyheter).

Norden kan ikke bli «verdens best integrerte, dynamiske og nyskapende regioner» ved å tildele samelandsideologene politisk handlingsrom og penger.

https://www.regjeringen.no/contentassets/0b26bd9f4fd043d29edbc5ae070e6f03/referat-politisk-mote-januar-2017-.pdf

https://www.regjeringen.no/contentassets/0b26bd9f4fd043d29edbc5ae070e6f03/ref_pol_mote_sametinget_260617.pdf

 

REGJERINGENS IDENTITETSPOLITIKK LEGGER STEN TIL BYRDEN FOR NÆRINGSLIVET NORDENFJELLS

I Jeløya-plattformen kan en lese at «Regjeringen vil videreutvikle offentlig forvaltning for å sikre at den er brukerorientert, effektiv, resultatorientert og moderne». Og videre: «Fortsette arbeidet med forenklinger for næringslivet, med særlig fokus på forenklinger som kommer små og mellomstore bedrifter til gode».
Dette er vel og bra, men for næringslivet nordpå vil de positive effekter av disse reformer bli mer enn nullet ut gjennom innføring av nye samepolitiske/identitetspolitiske ordninger bygget inn i konsultasjonsordningen, kommunereformen, regionreformen og Nordisk samekonvensjon. For næringslivet nordenfjells framstår programerklæring om forenkling rett og slett komisk når en ser den i lys av Sametingets innblanding i næringsutviklingsprosjekter gjennom årene, nå sist ift planene om gruvedrift i Kvalsund kommune.

Regjeringen har tildelt Sametinget rollen som «regional samfunnsutvikler» med den begrunnelse som nevnt, at «urfolks rettigheter står høyt på dagsordenen». Dessuten mener Regjeringen også det er viktig at «Et samlet nord kan også gjøre det bedre for de samiske interessene og Sametinget når de skal koordinere sin politikk i Nord Norge». Mener Regjer-ingen på ramme alvor at næringslivet bør støtte opp om synet til etnopolitiske pådrivere i Sametinget? Regjeringen kan ikke ha fått med seg at det også fra samisk hold påpekes at ledende samepolitikeres holdninger og handlinger preges mer av samfunnsavvikling enn av samfunnsutvikling.

Av Jeløya-plattformen fremgår det i tillegg at Regjeringen vil « Fortsette arbeidet med å følge opp NOU 2007:13 «Den nye sameretten» hvor lovfesting av konsultasjoner prioriteres først i perioden». Hva dreier så dette seg om? I lovforslaget i «Den nye sameretten» kan en nemlig lese at konsultasjonene skal foregå mellom

«Sametinget, samiske rettighetshavere …, representanter for samiske interesser knyttet til bruk av grunn og ressurser, representanter for samiske allmennkulturelle interesser og representanter for samiske lokalsamfunn» (se forslag til §14, s.57 i «Den nye sameretten») og Regjeringens underliggende organer, fylkeskommuner og kommuner, Statskog … og andre selvstendige rettssubjekter som er underlagt offentlig kontroll og som i kraft av eierrådighet eller lovgivning har myndighet til å disponere over bruken av grunn og ressurser i tradisjonelle samiske områder …». (Se forslag til §15, s.57).

Konsultasjonsplikten blir tilnærmet altomfattende!: «Gjenstand for konsultasjoner etter loven her er blant annet saker som gjelder reindrift, jakt, fangst og fiske og annen utmarksutnyttelse, kyst- og fjordfiske, skogbruk, hyttebygging, naturvern- og kulturminnevern, arealinngrep- og arealdisponeringer, anlegg av skyte- og øvingsfelt for forsvaret, kommunikasjonsutbygging og tettstedsutvikling, mineral – og petroleums-virksomhet, utnyttelse av vannkraft og vindkraft og annen industriell virksomhet». (Se forslag til §13, s.56).

I møte med det offentlige må derfor næringslivet nordpå (og organisasjons- og samfunnslivet) forholde seg til Regjeringens identitetspoilitikk, en dobbel offentlighet, et parallelt, offentlig beslutningssystem representert ved det politiske riksorganet Sametinget. Dette etnokratiske systemet med eget regelverk er kostnadsdrivende, det byråkratiserer, problematiserer og fører til at arbeidet med næringsutvikling blir forsinket, eller til og med at innovatører gir opp.

Alt dette kommer i tillegg til de samepolitiske føringer som allerede, som nevnt ovenfor, er bygget inn Regjeringens identitetspolitikk som utvikles fortløpende i samråd og forståelse med Sametinget gjennom prosesser unntatt offentlighet. Sametinget og samepolitiske organisasjoner er blitt gitt muligheten til å komme med det siste ordet, i eksklusive og lukkede kanaler, før beslutninger blir fattet. Dette mens andre interessenter ikke vet noe om hva som foregår. Dette er fakta!

Med andre ord: Rammebetingelsene for næringslivet i og hele tilværelsene for befolkningen nordenfjells, vil i prinsippet være gjenstand for konsultasjonsplikt. I spørsmål vedrørende næringsutvikling vil næringslivet knapt kunne løfte en finger uten først å spørre Sametinget.

Du kan orientere deg om hva Sametinget allerede i dag stikker nesen sin bort i ved å lese postlisten på www.sametinget.no.

Et eksempel på hvor ille det allerede er blitt er fortellingen i «Bladet Vesterålen», fra en kommunestyrerepresentant i Sortland kommune, om at Sametinget har kommet med innsigelse mot fortsatt drift av et masseuttak på Sortland som har vært i drift i snart 45 år. Dette førte til at saken må avgjøres av KMD. Både KMD og kommunestyret i Sortland er ved dette blitt påført ekstraarbeid, utgifter og tidsbruk, pga disse samepolitisk motiverte pålagte prosessene.

Se http://www.blv.no/meninger/leserinnlegg/ingen-grenser-for-reindrifta-1.2177914

Spørsmål om hvorfor prinsippene om lokaldemokrati, folkestyre, åpenhet og alles likeverd ikke skal gjelde nordpå, besvares av regjeringsapparatet med henvisninger til «ILO-169» og «urfolksrettigheter».

 

ALLEMANNSRETTEN GJELDER I SYD. MEN VIL SAMETINGET FÅ BESTEMMENDE INNFLYTELSE I BRUK OG FORVALTNING AV STATSALLMENNINGEN PÅ STREKNINGEN HEDMARK – RUSSEGRENSEN?

Det heter i Jeløya-plattformen at regjeringspartiene vil «Opprettholde allemannsretten og legge til rette for at alle kan oppleve friluftsliv i naturen». En strålende formulering. Men i hvilken grad vil programerklæringen også gjelde nordenfjells?

Spørsmålet er dessverre relevant. Hovedbudskapet i en valgkampvideo høsten 2017 fra Høyre er at «Naturen tilhører reindriftssamen» og i Meld. St nr.19 (2016-2017) fra Næringsdepar-tementet opplyses det om at «det samiske bosettingsområdet Sápmi strekker seg fra Hedmark til Finnmark».

Opplysningen i stortingsmeldingen om Sápmi virker isolert sett tilsynelatende harmløs, men langt fra det når man ser formuleringen i lys av det innpass Sápmi-begrepet har fått i norsk politikkutvikling og i media. Stortingsmeldingen ble lagt fram 17. mars 2017. Høyres valgkampvideo som ble publisert noen måneder senere, gjør det legitimt å reise spørsmålet om Høyre virkelig mener at reindriftssamene eier utmarka?

Sametinget og Finnmarks fylkeskommune har 50% hver av makten i Finnmarksiendommen (FeFo) som forvalter bruken av utmarka i fylket. I tillegg er det lovfestet at samiske interesser skal gis forrang ved interessekonflikt. I Jeløya-plattformen fremgår det at Regjeringen vil følge opp NOU 2007:13 «Den nye sameretten». I NOU’en anbefales det at Sametinget og Troms og Nordland fylkeskommuner skal dele på makten i Hålogalandallmenningen og utpeke styremedlemmer, hvorav en, henholdsvis to av representantene, skal representere reindriftsnæringen.

«Fjelloven kan ikke utredes uten at det tas hensyn til det samiske perspektivet og samiske rettigheter. Vi kan (ikke) akseptere at man hopper bukk over oppfølgingen av Samerettsut-valgets innstilling for akkurat disse områdene. Skal noe gjøres med forvaltningsordninger, kan man ikke overse samiske rettigheter. Vi forventer en kartlegging og en anerkjenning av samiske rettigheter, og vil være med å vurdere hvilke forvaltningsordninger som er aktuelle». (Aili Keskitalo (NSR) til NRK 21, desember).

Formålet med Lov om Hålogalandallmenningen og Finnmarksloven er å forvalte henholdsvis fylkene Nordland og Troms og Finnmark fylke «særlig som grunnlag for samisk kultur, reindrift, utmarksbruk næringsutøvelse og samfunnsliv». Det står faktisk særlig. Ikke-samiske interesser må derfor vike ved interessemotsetninger.

Skiftende regjeringer har fått vedtatt nye lover og lovendringer med etnisk slagside som innebærer diskriminering av den ikke-samiske befolkningen, men også av fastboende samer i forhold til reindriftssamene. Det dreier seg om: Lov om Sametinget og andre samiske rettsforhold, Finnmarksloven, Saksbehandlings- og konsultasjonsloven med avtaleprosedyrer, Offentlighetsloven §19, Plan- og bygningsloven, Reindriftsloven, Naturmangfoldloven, Kulturminneloven, Lov om erverv og utvinning av mineralressurser, Lov om retten til å delta i fiske og fangst, Lov om fiskerett i Tanavassdraget, Lov om kringkasting og audiovisuelle bestillingstjenester, Lov om laksefisk og innlandsfisk mv. Samisk-/etniskrelaterte forskrifter kommer i tillegg.

Finnmarkingene har levd med finnmarksloven og FeFo i 12 år. NORFAKTA gjennomførte en spørreundersøkelse for Etnisk og Demokratisk Likeverd (EDL) i januar i år, om befolkningen i Finnmark sitt syn på et forslag om «at kommunene i Finnmark i fellesskap skal oppnevne det styret som skal bestemme hvordan Finnmarkseiendommen skal brukes?» Resultatet av spørreundersøkelsen viste at 75% var positiv til forslaget og bare 11% var negativ til forslaget. Finnmarkingene foretrekker altså en annen styringsmodell av Finnmarkseiendommen enn den som gjelder i dag, hvor Sametinget som kjent, utpeker 50% av styremedlemmene.

En formell innblanding av Sametinget i en forvaltningsløsning, vil etter erfaringene fra Finnmark dessuten innebære en innføring av samepolitiske særrettigheter knyttet til bruken av denne utmarka. Regjeringen vil «Opprettholde allemannsretten og legge til rette for at alle kan oppleve friluftsliv i naturen». Slik blir det ikke nordenfjells hvis Regjeringen, helt feilaktig, fortsatt mener at samene er «urfolk» og «Norges urbefolkning».

 

SAMETINGET MED I REGJERINGENS ALTOMFATTENDE REGION- OG NORDOMRÅDESATSING. HVA KAN SAMETINGET EGENTLIG BIDRA MED?

11. januar 2016 løsnet sametingsråd Silje Karine Moutka (NSR) et varselskudd i form av et innlegg i Nordlys under overskriften «Forsvarlig næringsutvikling i nord». Hun skrev: «I regjer-ingen arbeides det nå med en stortingsmelding om regionalt folkevalgt nivå. Jeg støtter at dette nivået får en forsterket rolle som samfunnsutvikler, og at Sametinget samtidig styrkes i sin. Det mener jeg vil legge til rette for et bedre og mer utviklingsorientert samarbeid».

Under tittelen «Samepolitikken» opplyser statsråd Jan Tore Sanner i «Finnmarken» samme dag: «Sametinget er regjeringens viktigste samarbeidspartner når vi skal utvikle samepolitikken videre. Samiske spørsmål berører de fleste sektorer og forvaltningsområder. …. Vi skal ta fatt på store oppgaver, med stort pågangsmot, og i et godt samarbeid med Sametinget.»

På Arctic Frontiers konferanse 2016 i Tromsø, åpnet, ifølge Nordlys 26. januar, sametingspres-ident Aili Keskitalo konferansen med å ønske delegatene, «velkommen til Sápmi»: «Vi urfolk må være med når avgjørelser som gjelder våre regioner blir tatt. Og vi vil ha en nøkkelrolle».

Så blir det helt stille en god stund. Men noen har åpenbart i mellomtiden snakket sammen for 12. august 2016 brytes stillheten. Politisk ledelse i KMD bekrefter i et leserinnlegg på Nordnorsk debatt i Nordlys: «Et samlet nordnorsk miljø med kommuner, kunnskapsinsti-tusjoner, organisasjoner og næringsliv, kan sammen med fylkeskommunen og regionale statlige organer, sette en svært interessant dagsorden og agenda for utviklingen. Et samlet nord kan også gjøre det bedre for de samiske interessene og Sametinget når de skal koordinere sin politikk i Nord Norge» (utheving av meg). 5. oktober slippes en ny melding med adresse befolkningen nordenfjells fra regjeringshold i et leserinnlegg i Nordlys. Folket får her beskjed om at Regjeringen har tildelt Sametinget rollen som «regional samfunnsutvikler». I kapitlet om nordområdene uttaler regjeringen i Jeløya-plattformen at den vil «Videreføre og videreutvikle Regionalt Nordområdeforum». Om dette forumet heter det i leserinnlegget i Nordlys 5. oktober: «det er etablert et nytt møtested mellom regjeringen, politisk ledelse i de tre nordligste fylkeskommunene og Sametinget». Formålet er «videreutvikling og samarbeid om nordområdepolitikken». I tillegg til det nye møtestedet som er etablert, får nordlendingene vite at «Regjeringen (har) opprettet et regionalt nordområdeforum» hvor «næringsutvikling, kompetanse og utvikling av kunnskapsinstitusjoner må stå sentralt i videreutviklingen av nordområdepolitikken på alle nivåer. .. Nye bedrifter og ny giv gjør Nord Norge til et kraftsentrum i landet», påpekes det leserinnlegget hvor det opplyses om at «landsdelen har mange ben å stå på» som fiskeriene, havbruk, mineralutvinning, energi, leverandørindustri, marin bioprospektering og reiseliv.

Nord Norge har mange ben å stå på. Det er derfor kritisk viktig for gode resultater at bedrifts-eiere, inovatører, næringsutviklere og investorer får forholde seg til de samme politiske ramme-betingelser for næringsvirksomhet som ellers i landet, som f. eks i Hordaland, Akershus og Oslo. Her trenger de ikke å spørre eller bli spurt av Sametinget, i alle fall hvis Regjering og Storting unnlater å følge opp anbefalingene i «Den nye sameretten» om å utvide og skrive inn konsultasjonsplikt i en rekke hjemmelslover som angitt i NOU 2007:13.

De fleste ben Nord Norge skal stå på, dreier seg forøvrig om big business. Hvilken fag-, utvik-lingskompetanse og kapital disponerer samelandsideologene og Sametinget som kan bidra til å skape arbeidsplasser, utvikling og vekst i nordområdene innen disse forretningsområder, opplyses det ingen ting om.

Ledelsen i regjeringsapparatet begrunner som nevnt, tildelingen av rollen til Sametinget som regional samfunnsutvikler, med å fastslå at «urfolkenes rettigheter står høyt på dagsorden». Ved å vise til en sterkt omstridt, juridisk handleplikt, kommer talspersonene for Regjer-ingen unna å måtte begrunne reelt Sametingets rolle i samfunns- og næringsutviklingen i Nord Norge.

Sametingsrådet har de senere år vært en effektiv bremsekloss for industri- og næringsutvikling i nord. Prosjekter er blitt stoppet, forsøkt hindret eller utsatt med henvisning til innholdsløse parolepregede begreper som «det samiske», «samiske interesser», «det samiske perspektivet», «det samiske grunnsynet», «urfolksdimensjon», «urfolksforpliktelser» ol. Deler den «politiske ledelsen i de tre nordligste fylkeskommuner» Regjeringens offisielle forståelse av disse begrepene med de påviselige uheldige, praktisk politiske og samfunnsmessige konsekvenser det vil få?

Skjønt i fylkesplanen for Troms er «Urfolksdimensjonen» overskrift på et strategisk, politisk satsingsområde. Og Sametinget er involvert som partner i utviklingen av de fleste politiske satsingsområder i fylkesplanen. Hvorfor? Andelen stemmeberettigede ved sametingsvalget i forhold til stortingsvalget er under 3% i Troms. Disse er integrert i det norske samfunnet.

 

HVORDAN KAN LOVFESTING AV UTVIDET KONSULTASJONSPLIKT EFFEKTIVISERE OFFENTLIG SEKTOR?

Det er nedfelt i Jeløya-plattformen at: «Samtidig må offentlig sektor vise omstillingsevne og -vilje, og tiltak for å effektivisere offentlig sektor må gjennomføres. Gjennomføre tiltak som bidrar til å forenkle og avbyråkratisere arbeidet i og mellom departementene, direktoratene og etatene.»

Hvordan konsultasjonsplikten, som tiltak, skal kunne effektivisere offentlig sektor, krever en nærmere forklaring av Regjeringen.

I en debatt på Facebook 18. november 2017 advarer tidligere sametingsrepresentant og nåværende ordfører i Kautokeino, Johan Vasara (Ap) mot en konsultasjonsplikt for kommuner: «både kommunene og Sametinget ville drukne i byråkratiet, det ville medført når alt av enkeltsaker skal bli konsultasjonsmat for Sametinget. Det byråkratiet ville spist av det kommunene primært skal holde på med, tilby tjenester til innbyggerne sine».

Vasara’s argumentasjon er at en slik ordning vil være forsinkende og fordyrende for beslutningsprosessene i kommunene og at den også skaper store kompetanseutfordringer. Kompetanseutfordringene blir definitivt ikke mindre for Sametinget.

Dersom en slik lov blir vedtatt, vil dette garantert føre til at Sametinget vil kreve betydelig, større pengeoverføringer til Sametinget, slik at de kan ansett flere saksbehandlere.

Sametinget planlegger som omtalt i sitt budsjett, for å bygge ut kapasiteten ved sine åtte kontorer i området Nesseby – Snåsa. Hvis Stortinget gir sin tilslutning til forslaget om å lovfeste konsultasjonsplikten, vil kompetanseutfordringene for Sametinget bli så krevende at de ikke kan finne sin løsning i Karasjok. Tromsø eller Oslo neste?

Etnokratiske ordninger undergraver demokratiet. Det er behov for en utredning av konsekvenser for næringslivet, lokaldemokrati, folkestyret og offentlige beslutningsprosesser samt for Sametingets kompetanseutfordringer og løsninger, av lovfestet konsultasjonsplikt.

Ut inneværende stortingsperiode må lukkede konsultasjoner som de mellom Sametinget og sentralmyndighetene bannlyses. Ved eventuelle konsultasjoner må representanter for politiske miljøer i nord delta.

Vi kan ikke stelle oss slik at det i siste instans blir opp til kommunal- og regionalmi-nisteren og sametingspresidenten å beslutte rammer for tilværelsen til befolkningen og næringslivet her nord.

 

REGJERINGSLEDELSEN I UTAKT MED PARTIFELLER OG VELGERE I NORD OG SER IKKE KONSEKVENSENE AV POLITIKKUTVIKLINGEN

«Regjeringen vil legge til rette for levende lokalsamfunn i hele landet. Vi vil spre makt og bygge samfunnet nedenfra. Et sterkt lokalt folkestyre gir folk og lokalsamfunn frihet og mulighet til å styre sin egen hverdag og samfunnsutvikling. Statlig detaljstyring og byråkrati må reduseres, og mer makt og myndighet må desentraliseres til lokalsamfunn og deres folkevalgte. …». Regjeringen vil styrke det lokale selvstyre. …. Legge stor vekt på lokaldemokratiet i plan- og utbyggingssaker …» heter det Jeløya-plattformen.

Dette er oppløftende. Imidlertid; – innføring av anbefalingene i «Den nye sameretten» om konsultasjonsplikt, avstamningsbaserte føringer i kommunereformen og regionreformen, og Nordisk samekonvensjon vil ha den stikk motsatte effekt av det Regjeringen ønsker å oppnå i de områder hvor sametingspolitikken slår inn for fullt. Tiltak innen disse områdene bidrar til nedbygging av det demokratiske Norge.

Lederen i Finnmark Høyre, Jo Inge Hesjevik, sa altså til avisen «Finnmarken» den 29. august 2015 om sametingspolitikerne at: «De har faktisk mer makt enn oss som sitter på fylkestinget innenfor realpolitikk. Med konsultasjonene som de får med regjeringa, har de eksempelvis mye større innflytelse på nasjonens fiskeripolitikk, enn vi har på fylkestinget.»

Daværende ordfører i Alta og fylkestingsrepresentant for Høyre, Laila Davidsen, uttalte til «Altaposten» den 31. mars 2015 at «Det vi opplever er at alle demokratiske prosesser settes ut av spill av at Sametinget har fått eksklusiv rett til å endre spillereglene. Nå er det på høy tid at vi får vite hva som foregår i de såkalte konsultasjonene mellom Sametinget og Regjeringen. Det eneste vi nå vet er at godt forankrede demokratiske prosesser settes til side, og at Finnmark blir stående igjen som en taper»

Fylkesvaraordfører i Finnmark i forrige valgperiode, Bente Haug (Ap) skrev 20. april 2015 et innlegg i «Finnmark Dagblad»: «Saken med Fallesrassa vindkraft viser at Finnmarks politikere og næringsliv på mange måter ikke er en part i forhandlinger om viktige spørsmål for fylket. Plutselig etableres det beslutningsgrunnlag i konsultasjonene mellom Staten og Sametinget uten at andre aktører får delta i konsultasjonene». Hun spør «om det i det hele tatt er behov for kommunestyrer og fylkesting i saker som angår arealbruk og næringsutvikling» og hun fortsetter «er det slik at sakene skal avgjøres i konsultasjoner mellom Staten og Sametinget, kaster vi som er lokalpolitikere og fylkespolitikere bort en masse tid på å behandle saker vi i realiteten ikke har innflytelse over. Bidrar konsultasjonsordningen til å svekke lokaldemokratiet, må den revurderes» avslutter hun.

Regjeringsledelsen er også i utakt med befolkingen, politikere og partifeller i nord. En spørreundersøkelse som Sentio utførte for NRK Sápmi før valget i 2013 blant personer innmeldt Sametinget valgmanntallet, viste at 65,5% av Høyrevelgere og 95,5% av FrP-velgere svarte nei på spørsmålet om Sametinget burde tildeler mer politisk makt og innflytelse.

I en NORUT-rapporten «Finnmarkslandskap i endring» fra 2015 fremgår det at bare 25% av finnmarkingene er enig i at Finnmarkseiendommen har bidratt til at finnmarkinger er «herrer i eget hus». 59% av finnmarkinger er enig i at «Finnmarksloven fører til forskjellsbehandling av samer og andre finnmarkinger». Kun 13% svarer at de har stor eller svært stor tillit til Finn-markseiendommen. På spørsmålet om befolkningen har «svært stor eller stor tillit til institu-sjonen Sametinget» svarer kun 8% ja på spørsmålet.

Dersom en konsultasjonsplikt med Sametinget for kommuner og fylkeskommuner blir fremmet og vedtatt, vil Sametinget bli tildelt mye mer makt og innflytelse stikk i strid med det som et stort flertall av Frp og Høyre sine egne velgere har gitt uttrykk for og også stikk i strid med folkemeningen.

Det virker som om partiledelsen mener at staten alltid har rett. Det gis et inntrykk av at den kan heve seg over andre og fortsatt mene å ha rett når partifeller og velgere i nord mener den tar feil.

KMD tar nu en rekke samepolitiske grep, egentlig avstamningspolitiske grep i samråd og forståelse med Sametinget. De disse grep også angår, holdes utenfor.

Jeløya-plattformen forsterker arbeidet med å skaffe den samepolitiske eliten et arvelig, etnisk og avstamningsbetinget privilegium i politikkutvikling i landet gjennom tiltak som nevnt, samt gjennom krav om rettigheter til land og vann og krav om samisk språktilbud i hele utdanningsløpet fra barnehagen til universitetet. Det siste forøvrig i tråd med anbefalingene i Sametingets sametingsmelding fra 2012 om samisk språk.

Den samiske folkegruppen er nærmest blitt en ny adel i Norge der politiske, juridiske og økonomiske privilegier og særrettigheter kan gå i arv med hjemmel i sameloven og rein- driftsloven. I 1988 ble ny §110 skrevet inn i den norske grunnloven: «Dei statlege styresmakt-ene skal leggje til rette for at den samiske folkegruppa kan tryggje og utvikle samisk språk, kultur og samfunnsliv». Ved revisjon av Grunnloven i 2014 ble denne lovbestemmelsen flyttet til §108. (Den gamle paragraf 108 i Grunnloven av 1814, som forbød oppretting av «grev-skaper, baronier, stamhuse og deicommisser», ble tatt bort, men lever altså videre i ny form).

For alle som ser hva som skjer og skjønner hvorfor, fremstår Jeløya-plattformen som prinsippløs og selvmotsigende. Innblanding fra Sametinget i næringsutvikling og i offentlig politikk og forvaltning vil øke med regjeringserklæringen. Kan befolkningen i områdene fra Hedmark til russegrensen, akseptere at de sametingspolitiske målsetningene i Jeløya-plattformen blir gjennomført? Rikspolitikerne bør nu absoluttet legge for dagen mer interesse og nysgjerrighet i å virkelig forstå hvordan politikkutviklingen oppleves sett herfra.

 

SAMETINGET HAR SUKSESS MED BRUK AV LIST SOM VÅPEN

I den norskspråklige, fortløpende gjengivelse på TV av nyttårstalen til sametingspresident Aili Keskitalo (NSR) da den ble sendt, sa sametingspresidenten «Vi har alltid forsøkt å kjempe med list».

18 av 21 finnmarkskommuner anbefalte Regjeringen om å etablere et Råd for samisk språk og kultur. Regjeringen lyttet til samelandsideologene og etablerte Sametinget. I 1990 greide samelandsideologene («vi») på uriktig vis å få Stortinget med på å innføre et skille mellom minoritetene i Norge, med vidtrekkende politiske og økonomiske konsekvenser. Samene fikk status som urfolk og dermed opphøyd til en superminoritet. Omtrent samtidig ble rikspoli-tikerne villedet av samelandsideologene/NSR og deres støttespillere i forkant av Stortingets ratifikasjon av ILO-169. Stortinget ratifiserte enstemmig en FN-konvensjon om å gi beskyttelse til innfødte som lever i stammesamfunn, herunder altså samene i Norge!

I 1997 bestemte Stortinget at også oldeforeldere skulle telle med ved innmelding i Sametingets valgmanntall. Dermed er flertallet av innmeldte i Sametingets valgmanntall, samer som er fullt integrert i det norske samfunnet med en voksende andel bysamer og storbysamer. Disse skiller seg heller ikke ut språklig og kulturelt, eller på annen måte.

I 2005 opprettet Regjering og Storting eksklusive og lukkede kanaler for Sametinget og samiske organisasjoner til statlige beslutningstakere for her å kunne forhandle i hemmelighet med regjeringsapparatet om saker om tilnærmet hele tilværelsen til folk, også det som angår den ikke-samiske del av befolkningen (se Konsultasjonsavtalen med prosedyrer og postlisten på www.sametinget.no). Gamle tiders sortering av befolkningen ble gjeninnført.

Anført av NSR presset Sametinget på for å få Regjeringen med på å følge opp NOU «Den nye sameretten» om land- og vannrettigheter syd for Troms. I 2016/17 har KMD og Sametinget forhandlet om å utvide konsultasjonsplikten til også å gjelde kommuner og fylker i tråd med forslagene i NOU’en. Kommunestyrer og fylkesting i den del av landet som også Regjeringen nu omtaler som Sápmi, vil få lovfestet plikt til å forhandle med Sametinget og samiske organisasjoner hvis Stortinget sier ja til lovforslaget om konsultasjonsplikt.

«Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter» (NIM) ble opprettet av Stortinget ved lov 22. mai 2015. I årsmeldingen 2016 heter det at NIM er en «uavhengig offentlig organisasjon med tre strategiske målsettinger: Vi skal være en sterk faglig aktør, en samlende brobygger og en tydelig vaktbikkje».

Gro Dikkanen er en av seks styremedlemmer i NIM. Hun har hatt lederstillinger ved Samet-ingets administrasjon og har vært prosjektleder for arbeidet med Nordisk samekonvensjon i Kommunaldepartementet. I januar 2017 ble «Gáldu – kompetansesenter for urfolk rettigheter», Kautokeino, med alle ansatte integrert i NIM. Lagdommer Susann Funderud Skogvang har fått plass i NIMs Rådgivende utvalg. Funderud Skogvang er som nevnt foran, forfatter av boken «Samerett» som er pensumlitteratur i masterstudiet i rettsvitenskap ved UiT. Tre sitater fra læreboken:»At samene er et urfolk, og at urfolk har selvbestemmelsesrett i kraft av å være urfolk, er på det rene». (side 108). «Den samiske folkegruppe har en historisk tilknytning til Norge, i og med at de bodde her før statsdannelsen. De står derfor i en særstilling i forhold til andre minoriteter i Norge. Dette gir oss også et særlig nasjonalt ansvar overfor det samiske folk». (side 183). «Som de første beboere i det nordlige Norge er det ikke unaturlig at samene hevder eiendomsrett til grunnen i deler av Sameland på grunnlag av okkupasjon». (side 232). I tillegg har Sametinget fått tildelt en representant i det Rådgivende utvalget. Det er John B Henriksen, jurist med urfolkspørsmål som fagområde.

«.. mest av alt ønsker vi å forme en sjøsamisk politikk med framtidsoptimisme» (Sametings-råd Silje Karine Muotka (NSR) i en pressemelding ifm et seminar om sjøsamer og sjøsamisk fiske arrangert av UiT under RidduRiddu-festivalen i 2015). I Temarapport 2016 fra Nasjonal Institusjon for menneskerettigheter om «Sjøsamenes rett til sjøfiske» kan en lese: «Vi konkluderer med at det er behov for et sterkere vern om retten til fiske, og anbefaler at sjøsamenes rett til fiske bør lovfestes».

Særtildeling av kvotetillegg til fiskere i kommuner i Sametingets virkeområde er et avstamningsbegrunnet virkemiddel. Det kan man slutte ut fra NOU 2001:34 «Samiske sedvaner og rettsoppfatninger» del X Kapittel 3 “En etnisk samisk sedvanerett i fiskeriene?»: «Den avgjørende særsamiske identiteten er fraværende hos dem som gjør krav på en spesiell samisk sedvanerett. Videre «… folk i samiske kjerneområder driver sitt fiske på en måte som ikke kan skilles fra norsk praksis i andre distrikter. … Siden sjøsamene har tapt sin etniske identitet gjennom økonomisk og kulturell assimilasjon, er eneste mulighet en lokal sedvanerettsløsning». I kapittel 4. som drøfter dette emnet, fremgår det at «siden samiske og norske fiskerimønstre er identiske, er det ikke snakk om en spesiell samisk fiskeriutøvelse. Etnisk orientert fiskeripraksis finnes ikke». Heller ikke NOU 2008: 5 «Retten til fiske i havet utenfor Finnmark» kunne påvise noen spesiell samisk sedvane i fiskeriene, eller påvise at det finnes en spesifikk, levende sjøsamisk kultur og sjøsamisk fiske. Her er kilden Kystfiskeutvalgets innstilling. (Leder av utvalget var dr juris Carsten Smith; tidligere leder av samerettsutvalget).

Kvotepolitikk med etnisk slagside forsterkes ved at Regjeringen har opprettet en Fjordfiske-nemd som i følge formålet «skal styrke forvaltningen av fjordfiskeriene særlig med vekt på samisk bruk og denne brukens betydning for samiske lokalsamfunn. Virkeområdet er fylkene Finnmark, Troms og Nordland». Fiskerinemda pålegges altså å utøve en avstamningsbasert forskjellsbehandling.

Sametinget utpeker tre medlemmer til Fjordfiskenemnda. Nordland, Troms og Finnmark fylkeskommuner utpeker ett medlem hver. Antall medlemmer innmeldt i Sametingets valgmanntall i forhold til antall stemmeberettigede (2013) i Nordland utgjør 0,76%, i Troms 2,59% og i Finnmark 14,38% (6-7% i kystkommunene i fylket). Når eksempelvis fiskerireguleringer i Nordland skal tilrådes, har Nordland en stemme i nemnda og Sametinget tre. Hvilke prinsipper ligger da til grunn for sammensetningen av nemnda?

Men det stopper ikke her. Gjennom en rammeavtale kan Sametinget kreve forhandlinger med Nærings- og fiskeridepartementet «som gjeld fiskerispørsmål». Et ubegripelig og permanent, avstamningsrelatert politisk privilegium i fiskeriforvaltningen er et faktum. «Etnisk orientert fiskeripraksis finnes ikke». Likevel forskjellsbehandles innbyggere også økonomisk på etnisk grunnlag.

Samer og personer av samisk avstamning har samme rettigheter og vilkår som øvrige innbyggere, og deltar i alle typer fiskerier. Hva er Regjeringens, Stortingets og NIM’s begrunnelse for tildelingen av særrettigheter innen fiskeri til én av landets mange etniske grupper? Er forklaringen den at våre politikere mangler kunnskaper om og innsikt i samenes bakgrunn og vilkår i dagens Norge? Begrunnelsen for særrettighetene synes i alle fall ikke å være fakta- og kunnskapsbasert. Det etterlates et klart inntrykk av at man konkluderer uten inngående analyse og begrunnelse. Hvordan er dette mulig?

Sametingets tunge inntogsmarsj i NIM er oppsiktsvekkende. I alle deler av NIMs organisasjon finnes altså samepolitiske talspersoner. Legitimiteten til Sametinget i den samiske befolkningen er tynnslitt (se boken «Den samiske medborgeren» skrevet av forskere ved UiB og UiO) også hos de samer som er innmeldt i Sametingets valgmanntall. Registrerte sametingsvelgere utgjør ca 0,4% av landets stemmeberettigede. Sametinget og virksomheten her har ikke noe med demokrati og folkestyre å gjøre. Sametinget er et etnokratisk avstamningsparlament.

Sammen med Sametinget fremmet Samisk kirkeråd krav om en sannhetskommisjon med konkrete tiltak som kan «bryte ettervirkningene» av «historisk kolonisering og undertrykking».

Elendighet, fattigdom og armod rammet småkårsfolk i landet uavhengig av etnisitet. Urett, trakassering og overgrep likeså. «Nordmennene ble like mye presset som samene. Det var ikke en etnisk kamp. Samene var ikke de eneste som ble presset. Det var en kamp der en overklasse kjempet for å undertrykke hele befolkningen, en kamp mellom stater og mellom kongedømmer om land og ressurser. Det dreide seg ikke om at nordmenn presset samer eller at det bare var «samer som ble presset». Hele befolkningen nordpå ble innordnet og underlagt den politiske kongemakten, den religiøse eliten og den økonomiske overklassen, ikke bare samene». (http://finnmarkforlag.no/tese_2016_24september.html).

«Forseinka hemn på fortida er ein billeg idrett». (Tove Bull, UiT i «Nordlys» 8. april 2016). «Dyrking og forstørring av fortidas myndigheters handlinger og tidligere generasjoners problemfylte liv, revitaliserer ikke noe som helst. Tror man kommer lenger med kunnskap og en større virkelighetserkjennelse». (Kjell Ballari, Tana i nordnorske aviser 20. mai 2016).

Mandatet til det som hittil er omtalt som sannhetskommisjon vil foreligge i løpet av våren. Da vil det også bli tatt stilling til gjennomføringen av kommisjonsarbeidet med sekretariats-funksjon. Nasjonal Institusjon for Menneskerettigheter ville eventuelt være et naturlig valg som sekretariat hvis det ikke hadde vært for NIMs eksisterende bindinger til sametingssystemet.

Det er uvisst om valget av leder for Høyres samepolitiske utvalg og høringsinstans for partiets sentralstyre var et resultat av NSR-list. Men i en periode frem til ut i 2014 var lederen for utvalget og høringsinstansen et æresmedlem i NSR. Utvalgslederen som altså har dobbelt partipolitisk medlemskap, uttalte til NRK Sápmi: «NSR er i mitt hjerte, og dermed ikke det dummeste samarbeidsalternativet». For Høyreledelsen som er informert om æresmedlemskapet, er «dette helt uproblematisk for partiet».

Høyrevelgere og tillitsvalgte har varslet partiledelsen om trakassering av den ikke-samiske del av befolkningen. Sametingspresident Aili Keskitalo (NSR) så problemet: «Jeg velger likevel å stole på at Høyre sentralt holder stø kurs i samepolitikken. Hittil har det ikke vært noen grunn til å tvile på det». Høyres samepolitiske talsperson på Stortinget, Bjørn Lødemel, Sogn og Fjordane, forsikrer i Nordlys 1.februar 2016 Keskitalo om at «Høgre står stødig i samepolitik-ken» og utdyper: «Høgre har initiert og gjennomført ei av dei største reformane i samepoliti-kken, konsultasjonsordninga, og Høgre fremja og fekk vedteke Finnmarksloven». Klare fotavtrykk fra NSR i norsk samepolitikk.

I flere dommer har Høyesterett avvist krav fra samisk hold om eiendomsrett. Budskapet om at «det samiske bosetningsområdet Sápmi strekker seg fra Hedmark til Finnmark» og at «Naturen tilhører reindriftssamen» antas å ha blitt godt mottatt av NSR og det nordiske Sameråd. Hva rikspolitikerne egentlig mener, er uklart, og da det heller ikke har vært mulig å få bekreftet eller avkreftet om programerklæringen: «Høyre vil mot 2030 bidra til å videreutvikle Sametingets virksomhet» står fast, skaper det usikkerhet og uro i nord.

Det kan derfor ikke komme som en overraskelse på rikspolitikerne at folk i nord er bekymret for politikkutviklingen generelt og spesielt når det gjelder politiske løsninger for Finnmark og Troms.

NSR har trofaste støttespiller i de fleste partiene. Deres oppgave er å motarbeide alle forslag til vedtak som står i motstrid til NSR sine politiske mål og ambisjoner, samt å fremme forslag som støtter opp om NSR sine mål og ambisjoner. Er det ikke nå på tide at kommunepolitikerne og fylkespolitikerne i nord, setter foten ned for Sametingets krav om makt og samtidig rettleder sentrale medlemmer i egne partier som uten å være klar over det, i praksis opptrer som støtte-spillere til NSR?

For den norske eliten i politikk og media vil den faktabaserte boken, forfattet av forskere ved UiB og UiO, «Den samiske medborgeren» være opplysende: «Et viktig funn er også at urfolksideologien og ideen om et fellesskap med urfolk i andre land, som mye av den moderne samepolitikken er knyttet opp mot, står svakt i det samiske elektoratet og knapt er synlig blant ikke-registrerte samer. Når det derimot gjelder hele det samiske bosetningsområde – Sápmi – er dette området en viktig identitetsmarkør for de registrerte samene, men, som vi har sett, lite relevant for de ikke registrerte samene.» (side 275).

SAMARBEIDSAVTALER MED KOMMUNER OG FYLKER ER «DIALOG-VERKTØY» FOR SAMETINGETS MAKTBYGGING

Sametingsrådet vil i økende grad satse på bruk av dialogverktøyet i den samepolitiske verktøykasse, ifølge sametingsråd Silje Karine Muotka (NSR). Det er derfor Sametinget har utpekt samarbeidsavtaler med kommuner og fylker som strategiske satsingsområder.

I de avtaler om samarbeide som er inngått med bl.a. Tromsø kommunestyre og Bodø bystyre legges til grunn «internasjonale avtaler og forpliktelser». Partene viser her til ILO-konven-sjonen 169 og FN’s konvensjon om sivile og politiske rettigheter, art.1 og 27. Henvisning til nevnte konvensjoner er klart villedende hvilket forsterkes av det som det ikke vises til i avtaleutkastet, bl a FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for rasediskriminering.

Samarbeidsavtalene er ensidig ved at forpliktelsene påhviler Tromsø kommunestyre og Bodø bystyre. Kommunene påtar seg alle politiske forpliktelser i det Sametinget i avtalene er utpekt til å være en vakthund som skal følge opp administrasjonene og påse at kommunen fører den samepolitikken som Sametinget til enhver tid anser som den riktige. (Samarbeidsavtalene kan leses på www.sametinget.no. Se forøvrig side 31-32 i dette notatet). Sametinget sitter i kontrollfunksjonen og får alle fordeler av det. De skal ikke bare revidere det politiske regnskapet, men ha bestemmende innflytelse på de politikkområder (tilnærmet alle kommunale politikkområder) som avtalen omfatter.

Avtalene gir makt til Sametinget som kan stille krav uten ansvar. I brev av 21. mai 2014 fra Sametinget til Tromsø kommune instruerer to saksbehandlere på Sametinget Tromsø kommune. I brevet fremmes flere tilføyelser av politisk karakter til kommunens planprogram. Under henvisning til samarbeidsavtalen, ber Sametinget om at kommunen utreder at «Tromsø skal ha som målsetting å utvikle en tydelig samisk orientert by gjennom avtaler med Sametinget». (Det står faktisk skal ha). I desember 2017 opplyste sametingsråd Muotka gjennom tromsøavisene at hun og tromsøordføreren er blitt enige om at samarbeidsavtalen mellom Tromsø kommune og Sametinget skal reforhandles. Interessene til den bysamiske gruppen i Tromsø – som den eneste etniske av mange etniske grupper i kommunen – skal løftes, og forsterker dermed avtalens etniske slagside og diskriminerende karakter.

Det har inntil fusjonsforhandlingene mellom politisk ledelse i Finnmark og Troms vært stille om Sametingets plass og status i den fremtidige fylkesløsningen. Sametingsråden bebudet imidlertid i «iTromsø» den 30. november 2017 om hva som etter alle solemerker vil komme. Muotka opplyser at hun og fylkesrådsleder i Troms fylkeskommune, Willy Ørnebakk (Ap) er enige om å se på mulighetene for å lage en regional plan for samisk samfunnsliv. Å få utarbeidet en ny samarbeidsavtale mellom partene er de to også enige om, ifølge Silje Karine Muotka. (Sametinget har tilsvarende avtaler med Finnmark og Nordland). Ørnebakk har ikke kommentert Muotkas opplysninger.

Muotka visste igjen hva hun snakket om. For i Gardermoen-avtalen mellom Finnmark og Troms står det i pkt 8 «Samisk forvaltningsområde: Det nye fylket blir et regionalt offentlig organ i forvaltningsområdet for samisk språk, jf. sameloven § 3-1 nr. 4. Det nye fylket tar sikte på å inngå ny samarbeidsavtale med Sametinget».

Sametingets rolle og oppgave i det nye fylket vil bli utredet av politikere som har hatt og har sterke posisjoner i sametingssystemet. Samer og personer av samisk avstamning med politisk engasjement, har gjennom sametingssystemet og finnmarksloven fått fler-/dobbeltstemme idet de kan la sin stemme høre og slik påvirke både i partilag, i sameting, fylkesting og kommune-styre.

Fylkesordføreren i Finnmark har vært statssekretær for samiske saker og avdelingsleder ved Senter for samisk helseforskning ved UiT. Fylkesrådslederen i Troms, Willy Ørnebakk (Ap), har vært sametingsråd og presidentkandidat til Sametinget for Ap. I arbeidet med fylkesplanen for Troms 2014-2025 som Ørnebakk hadde ansvaret for, var nære medarbeidere Raimo Valle (Ap), tidligere statssekretær for samiske saker og Robert Greiner, innmeldt i Sametingets valgmanntall og bl.a tidligere styremedlem i Tromsø sameforening/NSR, journalist i NRK Sápmi og medlem av Samisk programråd, NRK. (Greiner er for tiden politisk rådgiver for Tromsø-ordføreren og i en 10% stilling som gruppesekretær for Aps sametingsgruppe).

Hvordan er det mulig i et moderne demokrati å pleie et politisk system, med så store konse-kvenser og følgeskader for folkestyre, likeverd, næringsutvikling og livskvalitet i ILO-169 deler av landet? Hvordan kan det ha seg at den politiske eliten ikke ser den splittelse i befolkningen som følger i kjølvannet av deres tenke- og handlemåte?

Formodentlig uten å være klar over det, ligger noe av forklaringen å finne i det sametings-president Aili Keskitalo (NSR) sa i sin nyttårstale i år: «Vi har alltid forsøkt å kjempe med list» og med «dialogverktøy», ifølge partifelle Muotka.

 

HVA SKJER MED TROMS OG FINNMARK?

I et demokrati- og likeverdighetsperspektiv gir de samepolitiske føringer i Jeløya-plattformen grunn til særlig bekymring for situasjonen til folk og næring i det nye fylket Troms og Finnmark. Hvis Stortinget ikke setter ned foten for Regjeringens etnifiserings- og identitetspolitikk. Det bør Stortinget gjøre uansett.

Rammebetingelsene for samfunnsutviklingen i nord trekkes opp i Nordisk samekonvensjon, finnmarksloven/lov om hålogalandallmenningen, konsultasjonsordningen, et stort antall lover med etnisk slagside (som omtalt ovenfor) og punktet i Gardermoen-avtalen om å vedta en samarbeidsavtale mellom Sametinget og det nye fylket. Sammen avtegnes det her en ny norm og samfunnsorden i Troms og Finnmark. De folkevalgte organer i fylket settes på sidelinjen og der ett dublerende politisk og forvaltningsmessige beslutningssystem er på god vei mot et politisk parallellsamfunn. I dette samfunnet blir politiske vedtak i folkevalgte organer underlagt Sametingets vetorett.

Finnmarkingene har levd med finnmarksloven, Finnmarkseiendommen og konsultasjonsord-ningen i 11 år. Deres syn på disse politiske reformene har vi omtalt ovenfor i form av resultater av forskning og spørreundersøkelser. Vi har også trukket frem uttalelser om samepolitikkens konsekvenser slik fremtredende politikere opplever deres situasjon som kommune- og fylkes-politikere, og gjengir tre av disse her for å underbygge alvoret i den situasjon som det nye fylket står overfor.

Lederen i Finnmark Høyre, Jo Inge Hesjevik, sa altså til avisen «Finnmarken» den 29.august 2015 om sametingspolitikerne at: «De har faktisk mer makt enn oss som sitter på fylkestinget innenfor realpolitikk. Med konsultasjonene som de får med regjeringa, har de eksempelvis mye større innflytelse på nasjonens fiskeripolitikk, enn vi har på fylkestinget.»

Daværende ordfører i Alta og fylkestingsrepresentant for Høyre, Laila Davidsen, uttalte til «Altaposten» den 31. mars 2015 at «Det vi opplever er at alle demokratiske prosesser settes ut av spill av at Sametinget har fått eksklusiv rett til å endre spillereglene. Nå er det på høy tid at vi får vite hva som foregår i de såkalte konsultasjonene mellom Sametinget og Regjeringen. Det eneste vi nå vet er at godt forankrede demokratiske prosesser settes til side, og at Finnmark blir stående igjen som en taper»

Fylkesvaraordfører i Finnmark i forrige valgperiode, Bente Haug (Ap) skrev 20. april 2015 et innlegg i «Finnmark Dagblad»: «Saken med Fallesrassa vindkraft viser at Finnmarks politikere og næringsliv på mange måter ikke er en part i forhandlinger om viktige spørsmål for fylket. Plutselig etableres det beslutningsgrunnlag i konsultasjonene mellom Staten og Sametinget uten at andre aktører får delta i konsultasjonene». Hun spør «om det i det hele tatt er behov for kommunestyrer og fylkesting i saker som angår arealbruk og næringsutvikling» og hun fortsetter «er det slik at sakene skal avgjøres i konsultasjoner mellom Staten og Sametinget, kaster vi som er lokalpolitikere og fylkespolitikere bort en masse tid på å behandle saker vi i realiteten ikke har innflytelse over. Bidrar konsultasjonsordningen til å svekke lokaldemokratiet, må den revurderes» avslutter hun.

Dette var folkevalgtes syn på situasjonen i Finnmark før iverksettelsen av de samepolitiske tiltak som Regjeringen – uten å ha spurt de som tiltakene også angår og uten å ha vurdert konsekvensene – har bundet seg opp til i Jeløya-plattformen. Regjeringen lukker ørene og tilrettelegger for at etnifiseringen av politikken i Troms og Finnmark kan trappes opp. Det folkevalgte systemet omringes av samepolitiske aktivister.

2. mars 2018 besluttet Regjeringen å ta et nytt etnifiseringsgrep! Da fremmet den i statsråd endring i kulturminneloven om at samiske kulturminner som er fra 1917 eller eldre vil være automatisk fredet. (Alle andre kulturminner i Norge må være fra før 1537! for å bli automatisk fredet). Hvorfor lovfeste en slik formidabel særbehandling av samiske kulturminner?

«Registrering» av stedsnavn på samisk og kulturminner er satsingsområder for Sametinget. Gamle norske navn oversettes til samisk, noen tilpasset for samisk uttale og andre rene konstruksjoner. Med jevne mellomrom dukker det opp eksempler på at finske og kvenske kulturminner registreres som samiske. Slik sikrer etnopolitisk funderte endringer med henvisning til stedsnavnloven og kulturminneloven, helt feilaktig, legitimitet for forskjellsbehandling av befolkningen med samifisering av historien og geografien som politisk verktøy.

I samarbeidsavtalen mellom Troms fylkesting og Sametinget (tilsvarende for samarbeidsavtalene med Tromsø og Bodø) … legges det «til grunn internasjonale avtaler og forpliktelser om urfolks rettigheter, særlig i henhold til ILO-konvensjonen nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, art 1 og art. 27 …». I sak etter sak hvor samiske rettigheter har vært tema i Høyesterett, sist i Nesseby-saken, er ILO-konvensjon 169 blitt avvist som internrettslig irrelevant.

Art. 27 i FN-konvensjonen lyder: «I de stater hvor det finnes etniske, religiøse eller språklige minoriteter, skal de som tilhører slike minoriteter ikke nektes retten til, sammen med andre medlemmer av sin gruppe, å dyrke sin egen kultur, bekjenne seg til og utøve sin egen religion, eller bruke sitt eget språk». Om art. 27 uttaler Høyesterett i Nesseby-dommen at: «Det denne bestemmelsen rammer, er nektelse («denial») av minoriteters, herunder urfolks, rett til å utøve sin kultur». Samarbeidsavtalenes henvisning til art. 27 er derfor villedende og slår inn – som alle vet – åpne dører. (Artikkel 26 fastslår forøvrig at det skal være likhet for loven).

Det er nå det ene. Det andre er hvorfor en i det hele tatt skriver inn henvisninger til folkeretten, til artikler i FN konvensjoner, i en avtale som angår kommuner og fylkeskommuner. I Norge praktiseres jo presumsjonsprinsippet, dvs at man legger til grunn at norsk rett, politikk og forvaltning er i overensstemmelse med folkeretten. Står det så dårlig til med politikk og forvaltning i enkelte fylker og kommuner i forhold til FN-konvensjoner at politikerne her ser seg nødt til å skrive slikt inn i en samarbeidsavtale med Sametinget? Eller forholder det seg slik at det er Sametinget som har krevd at nevnte henvisninger skal stå nedfelt i avtalen; underfor-stått at kommunen og fylkeskommunen opptrer så grovt imot innholdet i folkeretten at det er nødvendig å ha slike henvisninger nedfelt i avtalen?

At henvisninger til internasjonale konvensjoner i det hele er skrevet inn i en avtale som en kommune/fylkeskommune inngår, er totalt uforståelig. Det må sies å være i meste laget pompøst.

Innbyggernes, herunder minoritetenes, behov må finne sin løsning i kommunenes og fylkets folkevalgte organer gjennom demokratiske beslutningsprosesser. Eksklusive samarbeidsavtaler med én blant mange etniske minoriteter om særrettigheter splitter, ekskluderer og oppleves krenkende. Og fremmer derfor heller ikke nødvendig fellesskap og samhold.

I KMD styrer «Politisk avdeling for samer og minoriteter» (SAMI). Avdelingen har ansvaret for å «utvikle og samordne statens politikk overfor den samiske befolkningen og de nasjonale minoritetene – jøder, kvener, rom (sigøynere), skogfinner og romanifolket/tatere». Regjeringen har altså overlatt ansvaret til en avdeling i et departement å utvikle statens samepolitikk. Det synes åpenbart at skiftende statsråder ikke har vært i stand til og øyensynlig heller ikke er i stand, til å henge med i det som foregår i SAMI. I et demokrati- og likeverdighetsperspektiv bør derfor Stortinget finne ut på hva som foregår i avdelingen og klarlegge hvorfor og hvordan det foregår.

Tromsø, 21. mars 2018
Kjell B. Mortensen  og Karl-Wilhelm Sirkka

Karl-Wilhelm Sirkka er BI-kandidat, studert organisasjonsteori og offentlig forvaltning ved UiT, studieopphold ved TØI og lærer i transportfag ved Høyskolen i Molde. Sirkka har hatt lederstillinger i nordnorsk næringsliv og drevet egen konsulentsvirksomhet i næringsutvikling og bedriftsamar-beide. Han har hatt konsulentoppdrag for Sametinget og RidduRiddu/Senter for nordlige folk. Han har vært nordnorsk representant i UH, fylkes-sekretær for Finnmark Høyre, kommunalrådsekretær (H) for samferdsel og havn i Oslo kommune og statsekretær i Samferdselsdepartementet (H).

Kjell B. Mortensen er sivilingeniør – energi fra NTH, Trondheim. Har arbeidet som forsker ved Sintef, i elektroteknisk industri hos Siemens, innen kraftforsyning og som selvsetndig rådgiver innen kraftforsyning. Mortensen har vært medlem av Tromsø kommunestyre i 5 perioder (20 år) (AP), medlem av Formannskap og leder av Planutvalg. Gjennom studier har han tilegnet seg kunnskap om samisk innvandring (forfedrene til de som er reindriftsutøvere i dag) til Finnmark og Troms etter år 1700, om samers privatisering og annektering av villrein som er basis for dagens tamreindrift.