«Dere må ikke si duodji om dette. Dette er käsityö, kvensk håndarbeid»

Kvenenes gamle håndarbeid må ikke glemmes. I Børselv i Finnmark tar Nanna Salamonsen godt vare på morens käsityö. Elise Kristine var driftig og flink med tråd og sener, trekantnål og titha, stadfester datteren. Her holder hun morens vesle grindvev, titha på kvensk. (Foto: Maureen Bjerkan Olsen)

 

Skaller og komager – typisk kvensk arbeid.

 

Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

På den velstelte gården Myrskog i Børselv bor Nanna Salamonsen. Nanna er pensjonert kokk, og ivrer for det kvenske, ivrer for språket og for de kvenske gjenstandene. Hun viser oss redskaper og materialer brukt av moren. Moren het Elise Kristine Salamonsen, var også fra Børselv og ville vært 100 år hvis hun ennå levde. Hun var dyktig med kvensk håndarbeid. Veving og sying og strikking. Nanna viser oss de siste kvenvottene moren rakk å lage.

– De er jevne og fine. Mamma var flink, sier datteren.

Vevde og spant

Nanna Salamonsens mor, Elise Kristine Salamonsen, drev i sin tid gården i Børselv i Porsanger i Finnmark med sauer og kyr, og hun strikket og vevde i ledige stunder.

Elise Kristine var dyktig og allsidig i sitt håndarbeid. Hun vevde skallebånd og koftekanter og belter, og hun spant garn og vevde et tynt stoff de kalte for kangas. Selvfølgelig hadde moren også titha, bekrefter Nanna, og viser oss morens kvenske grindvev av bein, laget i Østerbotten nært Lakselv. Tithaen måtte ha tynt ullgarn, som moren selv spant.

Byttet til seg

Håndarbeidssakene etter moren, liggende mellom kaffeost og mørlefse på datteren Nannas stuebord, minner oss om duodji. Nanna sier seg meget uenig.

– Nei, dere må ikke si duodji om disse tingene etter min mamma. Dette er kvensk håndarbeid, for mamma drev med käsityö. Noen samer sier at dette er deres ting, men dette er kvenske ting, sier hun, og fastholder at samene ikke hadde sånt på fjellet.

– Vi kvenungene her i Børselv var mye i lag med samene, og jeg så aldri at de vevde sånt som dette. Men de brukte å bytte til seg ting fra kvenene, sånn som skallebånd. Tilbake fikk vi reinskinn, som kvenene sydde skaller av. Mamma sydde både skaller og komager, sier Nanna, hun viser oss skinn og sener fra reinsdyr, også det hentet fra morens gamle håndarbeidskurv.

Frøkenlue?

Jobben med å sy skaller og komager var nokså omfattende. Nanna minnes at de brukte skinn fra okserein, skinnet lå først i vann før hår ble skrapet og barkingen tok til, så startet syingen. Hun viser oss et bilde der tanta og et søskenbarn holder på å skrape okseskinn.

– Og hun her, hun på dette bildet, det er min oldemor. Hun har komager på, og på hodet har hun det de kalte for frøkenlue, sier Nanna, og sier et ord som vi etter beste evne tror var «viuvkolakko,» frøkenlue. Leseren som kjenner svaret får unnskylde hvis det er feil skrevet. Også moren har Nanna bilde av, fra gamle dager, i kofte og komager og foreviget i 1930 av ingen ringere enn den kjente finske etnografen og fotografen Samuli Paulaharju. Fra bildet er det lett å skjønne at folk i dag kan tro at Elise Kristine var same, og da Nannas far giftet seg, giftet han seg i kofte.

Legger om til kvensk

Nanna sier hun godt minnes en lege som i sin tid omtalte Børselv som ei «ordentlig samisk bygd.» Da som nå, det reagerte hun på.

– Men da sa jeg til legen at vi er kvener, og at alle snakket kvensk i Børselv da jeg var liten. Kunne ikke norsk en gang, da vi begynte på skolen. Hele bygda snakket bare kvensk, sier Nanna, som har pratet kvensk hele sitt liv og gjør det ennå.

Hun prater kvensk til sønnen på 50, og til barnebarnet på 13. Slår også tvert over til morsmålet når hun snakker med noen av sine seks søsken. Har også vært flere ganger i Tornedalen og snappet opp meänkieli. Det var lett, sier hun. Men å skrive på kvensk, det er verre.

Lappet hull

Hun viser oss sener i små bunter, brukt av moren når hun sydde komager og skaller.

– Her er forresten en liten skinnbit som mamma brukte for å lappe hull i skallene. Og her er fingerbølet hennes, så det ikke ble hull i fingertuppen når hun sydde. De brukte trekantnål som gikk lett gjennom skinn, og fingerbølene lagde de selv. Av skinn.

– Før lagde de alt sjøl. Men det var ikke duodji. Det var käsityö, kvensk håndarbeid. Det var populære ting som samene var ivrige til å bytte til seg, oppsummerer Nanna.