Svanhild Wilhelmsen har skrevet masteroppgave på det kvenske. Hun fant dessverre en del triste forhold, også knyttet til kvensk selvbevissthet og selvfølelse. (Foto: Arne Hauge)
I Porsangerfjorden var den kvenske friheten størst på østsiden.
Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no
Det var ikke enkelt å være kven i gamle dager, ei heller i Porsanger. Men selv om fornorskningen også nådde østsiden av Porsangerfjorden, var det aller vanskeligst å være kven på fjordens vestside. Selv om det er relativt lite kjent, bodde det mange kvenske familier på vestsiden, sier Svanhild Wilhelmsen fra Vekker i Børselv. Vekker ligger på østsiden av fjorden, og Wilhelmsen har sett på hvorfor situasjonen i gamle dager var slik som den var.
– Trykket mot kvenene var verst på vestsiden av Porsangerfjorden. Det skyldes nok at presten og lensmannen før i tiden holdt til på kommunesenteret Kistrand, og det var presten og lensmannen som sammen med skolen og kanskje også kjøpmannen, sto for fornorskningen, forklarer hun.
Kunne kun kvensk
Svanhilds mor vokste opp i Billefjord, men gikk på skole i Kistrand. Faren vokste opp i Vekker på østsiden. Det var en klar motsetning, sier datteren.
– På vestsiden var de nært fornorskningsmyndigheten, mens her i området Børselv var det mer fritt.
Svanhild er fra grenda Vekker i Børselv i Porsanger i Finnmark. Her opplevdes fornorskningspresset lavere enn på vestsiden av fjorden, hvor presten og andre norske myndighetspersoner hadde sitt hovedsete. (Foto: Maureen Bjerkan Olsen)
Så fritt at faren hennes som sekstenåring og tross skolegang, bare kunne kvensk. Som ung voksen og voksen lærte han seg senere samisk, og norsk etter hvert. Faren sto med begge bena plantet i en sterk kvensk virkelighet og bevissthet, og den lever fremdeles, samtidig som den ifølge Wilhelmsen er fortiet og tilslørt.
Det er ikke tull
– Med undertrykking har staten forsøkt å holde kvenene nede, men kvenene har ikke forsvunnet. Og det er et tegn på at det kvenske er ekte. Det kvenske kan ikke være bare tull når det overlever i århundrer, sier hun.
Også Wilhelmsen er blant de mange som gleder seg over de siste 10 årenes store kvenske oppvåkning. Særlig nord i landet har vi sett en slik etnisk mobilisering, der også kvenenes «nedarvete» usikkerhet er på dalende. Og selvfølelsen på stigende. Likevel, kvenene har ennå lang vei å gå, mener Wilhelmsen.
Må ta tilbake
– I dag ser vi at både eldre og yngre generasjoner tør å være kvener, selv om kvenske kulturgjenstander og kvensk identitet i stor grad blir forklart som noe annet i norsk offentlighet. Det blir kanskje vist fram, men likevel forklart som finsk, samisk, eller norsk.
Dessverre er det også slik, mener Wilhelmsen, at når kvensk materialitet eller identitet blir forsøkt hevdet, så reagerer allmennheten ved å fortie eller tilsløre. Av den grunn må kvenene svare, de må ta tilbake definisjonsmakten over sine materielle ting og egen identitet. Selv er Wilhelmsen klar på hvor hun står.
– Min kvenske identitet er sterk og ikke til salgs. Ikke om jeg får en million, sier hun.
