Savner å høre kvensk på butikken

Lindis Møller-Davidsen ble tidligere i sommer valgt inn som forbundsstyremedlem i Norske kveners forbund (Foto: Heidi Nilima Monsen)

 

Nyvalgte Lindis Møller-Davidsen ønsker å løfte det kvenske språket mer fram. 

 

Heidi Nilima Monsen
heidi@ruijan-kaiku.no

 

– Vadsø kaller seg kvenhovedstaden, men i dag er det ikke mye kvensk man hører på butikken eller i bybildet. Det savner jeg, sier nyvalgt medlem av forbundstyret til Norske kveners forbund, Lindis Møller-Davidsen.

Savner kvensk i kvenbyen

Hun har vokst opp i Vadsø, og husker godt hvordan det kvenske språket ble brukt i byen på 80- og 90-tallet.

– Kvensk var et mye mer levende språk her den gang enn i dag, men det er jo naturlig at det har endret seg siden de eldste språkbrukerne faller fra. Likevel hadde det vært fint å kunne gå på butikken og bli forstått hvis man vil handle brød på kvensk, sier hun.

Hun forteller at det eneste stedet hvor hun har fått praktisert sin kvensk er på handleturer i den finske bygda Nuorgam.

– Jeg blir ganske stolt når jeg klarte å stotre fram fire-fem setninger på kvensk -og blir forstått, sier hun.

Savnet over å ikke kunne bruke farsspråket i hjembyen er stort.

– Jeg håper det er marked for språk-kafeer og lignende her, men jeg tror det sitter litt langt inne blant folk å stille opp på slike arrangementer, og det er veldig synd. Men da språksenteret hadde sitt kvenskkurs var det mange som deltok, så det tyder jo på at interessen er tilstede. Mitt håp er at man vil klare å gjøre språket mer levende her igjen, sier Lindis.

Lærte ikke språket hjemme

I likhet med mange i hennes generasjon, fikk Lindis aldri lært språket hjemme.

– Pappa lirte av seg noen kvenske gloser til oss innimellom, men han lærte oss aldri språket. I familiesammenkomster derimot kan jeg huske at han snakket kvensk med de eldre i familien. På samme vis har heller ikke min mamma snakket samisk med oss i barndommen. Fornorskningsprosessen har nok på mange vis gjort henne norskere enn Dronning Sonja, sier Møller-Davidsen. 

Derfor valgte heller ikke Lindis å ta finsk da hun fikk muligheten til det på videregående skole. I stedet falt valget på fransk.

– Jeg følte rett og slett ikke at det finske var noe jeg var ute etter, innrømmer hun.

Hennes inntrykk er at familien nok er et godt eksempel på fornorskingsprosessen.

– Det har hele tiden ligget i ryggraden at jeg er kvensk, og jeg føler meg som en kven, men vi snakket verken samisk eller kvensk hjemme. Det var først da jeg ble 35 år, jeg begynne å kjenne skikkelig på at jeg er kvensk og at dette er noe som betyr mye for meg, sier hun. 

Brenner for det kvenske

For noen år siden meldte hun seg inn i Nord-Varanger kvenforening, og så ballet ting på seg.

– Jeg ble valgt inn i styret lokalt og stortrivdes med det. Så fikk jeg forespørsel fra Trygg Jakola om verv i forbundsstyret til Norske kveners forbund, og plutselig ble jeg jaggu valgt inn der også, sier Lindis og legger til at NKF-vervet definitivt ikke er noe hun tar lett på.

– Jeg vil gjerne gjøre min farsslekt stolt, og jeg håper jeg vil kunne bidra med mitt engasjement og positivitet gjennom dette vervet. Mitt håp er jeg kan være med på å bidra til å løfte det kvenske til å bli mer synlig i Norge, og gjøre det mer tilgjengelig for flere. Jeg ser jo at det er en stor utfordring, konstaterer hun.

Kirketjener

Til daglig jobber hun som kirketjener i Vadsø, og hun er stolt over hvordan byens kirkeliv har tatt tak i det kvenske.

– Jeg må jo skryte litt av kirka og prosten her i Vadsø. Han har virkelig tatt det til sitt bryst da man her i nord ble oppfordret til å bruke kvensk i gudstjenester. Så i hver gudstjeneste så har man elementer av kvensk og samisk. Det er veldig positivt, synes hun.

Når hun i rollen som kirketjener møter finske turister og gjester, presenterer hun seg gjerne på kvensk.

– Da blir de overrasket, og sier gjerne masse på finsk til meg som jeg ikke skjønner, ler hun.

Nå håper hun å få på plass et infoskriv om kirken på kvensk eller finsk.

– Mange finlendere kommer hit, og de har kanskje en forventning om at finsk er et levende språk her siden det finnes så mange kvenske og finske etternavn og stedsnavn her, sier hun.