Æreskvenen Hassane

Lemmijokilaisets æresmedlem Hassane Amadou.

 

Han snakker seks språk og er æresmedlem i Lakselv kvenforening. Møt trivelige Hassane Amadou (66).

 

Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge

 

Hassane Amadou kommer fra en høvdingefamilie i landet Niger i Vest-Afrika. Han tilhører fulani-stammen, et fra gammelt av nomadisk folk. Han har tenkt mye på likheten mellom norske kvener og det han kaller afrikanske kvener. Tidlig en gang i historien la de begge ut på vandring. Både fulanistammen og kvenene er, sier Hassane, innvandret i landet sitt.

– Jeg følte tidlig tilhørighet til det kvenske og det samiske fordi jeg selv tilhører en minoritet. Fulani-stammen, nomadefolket, men også på grunn av min hudfarge.

Ser lyst på livet

Hva mer, lakselvværingen tilhører også en minoritet kalt blinde og svaksynte. Niger har mest øyesykdommer i hele Vest-Afrika; av de syv i Hassanes søskenflokk som ennå lever, arvet fem samme øyensykdom. Glaukom, også kalt grønn stær. Tross operasjoner er to av søsknene blinde, Hassane selv sterkt svaksynt.

– Min bestefar var høvding, men faren min kunne ikke overta yrket. Han var blind allerede før jeg ble født, sier Hassane, som tross sitt svake syn velger å se lyst på livet. Han er et utpreget organisasjonsvesen, blant venner kjent som en trivelig kar som alltid stiller opp for andre. Tøff som spiker hvis han hører noen ytre urett, ellers rund i kantene. En diplomatisk fyr som rusler bort og prater hvis han ser noen sitte alene.

Nettbrettet løftet

Etter et langt liv med mye flytting, fant han til sist rett sted. Det trekulturelle Lakselv. Han stortrives, sier han aldri vil flytte.
Fellesskapet hos kvenene og samene har mye av æren. Han er fast inventar på språkkafé, årsmøte og andre tilstelninger. Ses ofte med et løftet nettbrett, fordi han som blinde og svaksynte flest elsker å fotografere.

 

Å delta på Kipparifestivalen i Børselv er en selvfølge, han minnes også elvesettingen av elvebåter i Lakselva i 2018. Da var hans gode venn Arne Sorgmunter ennå i live. Hassane har mye godt å si om vennen, som han ble kjent med for «hundre år siden.» De holdt kontakten også da Sorgmunter gikk på kunsthøgskole i Kabelvåg i Lofoten, og Hassan jobbet i Svolvær.

Gift og skilt og reprise

– Vennskapet med Arne var til stor hjelp de første månedene her i Lakselv. På Kafé Blå hadde vi ei god tid. Der var alle velkomne, og gjennom Sorgmunter ble min integrering innenfor det kvenske veldig godt mottatt. Jeg ble kjent med Liv Annie Johansen og de andre språkforbildene, og er stolt over å være æresmedlem i kvenforeningen. Men jeg savner Arne. Han var mitt store kvenske forbilde. Vi hadde det så mye artig i lag, sier Hassane.

«Mye av den skjulte diskrimineringen mellom minoriteter tror jeg handler om manglende anerkjennelse fra myndighetene. Men, man blir til slutt akseptert, bare man snakker brukbart norsk og jobber.»

Les hva kvenlederen i Lakselv har å si om Hassane: – Svært godt likt

Som utflyttet nigerværing bodde Hassane først i Danmark. Der ble han gift og siden skilt, og reiste på tampen av 80-tallet til Norge. Havnet i flerkulturelle Tromsø, hvor han ble gift for andre gang. Paret fikk to sønner, reiste i 1996 til Vadsø og tre år senere til Lakselv. Senere skar ekteskapet seg, men Hassane har kun varme ord om sin eks.

Kan mange språk

– Hun er forresten i familie med den kjente trollmannen Johan Kåven. Hun har både kvenske og samiske røtter og familien hennes driver innenfor reindrifta. Sønnene våre er ofte og hjelper til. Vi har et godt forhold, sier kvenen, som via sin oppvekst og senere vandring i verden ble språkmektig.

Det offisielle språket i Niger er fransk, Hassane kan naturligvis også engelsk. Det nasjonale stammespråket hausa bør alle lære seg, Hassane mestrer foruten sitt eget stammespråk sonrai eller zarma også fulani. Fulani er det gamle nomadespråket for dem som drev med kveg. I Danmark lærte han seg dansk og i Norge norsk, totalt seks språk, etter avslag for kjentfolk som nordmenn og dansker.

Den finske arven

– I helsesektoren tok jeg kurs i samisk, men på kvensk kan jeg dessverre bare noen få enkle ord. Hyvä päivä og sånn, sier han.
Foruten å bli hjelpepleier ble Hassane på Tromsøs skolebenk også kjent med Ruijas finske og samiske arv. Han minner oss på at det norskfinske løper hånd i hånd med det kvenske.

Alle, understreker Hassane, har en likeverdig plass. Likevel, han innrømmer at han i starten ble sett i meste laget, også i tolerante Lakselv. Han var blant de første mørkhudete som flyttet dit, og i starten var det hardt, sier han, på et nytt sted hvor folk ikke kjente ham.

«Dere må huske å skrive også norskfinsk og ikke bare kvensk. Det er viktig å minne om den finske arven, der kvenene en gang kom fra.»

– Det var hardt, i begynnelsen. Dette var på den tiden da det begynte å komme flere afrikanere hit, og hver gang jeg var ute av huset, var det som å være en flyktning. Selv om jeg hadde bodd lenge i Norge og var godt integrert. Jeg jobbet på den tiden i hjemmetjenesten her i Lakselv, og de hadde aldri før hatt en mørkhudet ansatt. Men man blir akseptert, bare man snakker brukbart norsk og jobber, sier Hassane, som i alle år har jobbet innen helsevesenet.

Mye moro

Han er også aktivt i styret i Norges Blindeforbund Finnmark. Få reiser mer på artige turer enn dem, han bekrefter å stortrives i lag med «blindingan.» Det blir så mye fliring – hos blinde er humoren ofte svart – for eksempel når blinde ikke får betalt og de skriver i purrebrevet at de «kan ikke se å ha mottatt.» Den slags gøy har de mye, i sosiale lag utover kvelden.

– Det handler om hva slags samfunn vi vil ha. Jeg velger meg et flerkulturelt samfunn med rom for glede og åpenhet. Derfor liker jeg Porsanger, sier Hassane, som den dag i dag stusser over en pussig form for intoleranse, den han sterkest fornemmet i Vadsø.

Gift, igjen

– Det var mye skjult såkalt rasisme der i form av minoriteter som diskriminerte hverandre. Det syns jeg var merkelig. Jeg tror mye av det handler om manglende anerkjennelse fra myndighetene, sier han.

«Det er fint å være i kvenforeningen, men jeg savner min venn Arne Sorgmunter. Vi hadde det mye artig i lag.»

Hassane prøver å besøke familie og venner i Niger så ofte han kan. Like før verden fikk seg en koronakaramell ble han igjen gift. For tredje gang. Det ble ny pers i fiasko, for ektepakten var for svakt planlagt. Et hastevedtak gjort i felles sorg:

For spøk

– Jeg var i Niger i fjor høst for å kondolere ei enke etter at mannen døde. Han bodde i Danmark og var som en bror for meg. Det endte med at enka og jeg ble gift. Vi ble gift i februar i år, og skilt i juni.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Apropos damer. På en av de ørten turene i lag med Blindeforbundet Finnmark knipset noen et bilde av Hassane – i lag med tre muntre damer. Vinterlig påkledd og helt høvisk, det var ikke det, men det bildet tok altså Hassan og delte med familien i Niger. Presentert som ham selv i lag med sine tre lykkelige norske koner.

– I Niger er flerkoneri tillatt, så det var for å imponere dem. Men, det var bare for spøk. Og det skjønte naturligvis familien min også, sier den nybakte ungkaren.

Der som her

– Jeg har mye å glede meg over her i livet. Jeg gleder meg over at vi har fått kvensk språksenter, og at vi har museet. Jeg er ofte innom og snakker med Lars, broren til Arne Sorgmunter. Og med Riinakaisa Laitila, lederen.

– Og så gleder jeg meg over at sannhets- og forsoningsarbeidet er i gang også her i Norge. Jeg ser likheter til arbeidet som er satt i gang i mitt hjemland, og ikke minst likhet med arbeidet Nelson Mandela satte i gang i Sør-Afrika. Lakselv og kvenene er mitt andre hjem, sier Hassane Amadou.