Alf Salangis barndomsminner fra Bugøynes, del 3

 .

Del 1

Del 2

Jeg gikk seks år på det gamle skolehuset som var bygd i 1908. Den var på to etasjer. I første etasje var det to store klasserom med sakristi for å holde gudstjenester, gang og prestekontor. Det var her jeg ble konfirmert. I andre etasje var det leiligheter for mannlige og kvinnelige lærere med 2 kjøkken, stuer og kammers. I kjelleren var det mye ved da skolen ble varmet opp ved hjelp av vedfyrte ovner. Vi måtte ofte hente ved og kull i kjelleren i skoletiden. Det var ikke vannklosett på skolen slik at vi måtte bruke utedo. Ved siden av skolen var det et lite bygg der sløydsalen var. Det var mange elever på skolen da det var store barnekull på den tiden. I perioder hadde vi annen hver dag skole.
Enkelte ganger ble vi straffet av lærerne slik at vi måtte sitte inne etter skoletid å gjøre skolearbeid. Vi ble staffet for at vi ikke hadde gjort lekser eller andre ting. En gang satt jeg igjen med en jente etter skoletid. Hun hadde en bestemor som bodde like i nærheten. Vi klatret ut gjennom vinduet og sprang til henne for å få brødskive da vi var sultne. Vi tok med oss brødskiva og klatret tilbake inn gjennom vinduet og inn i klassen.
Det 7. året gikk jeg på ny skolen hvor det var en egen gymsal, sløydsal, toaletter for både jenter og gutter og mange andre ting som vi ikke hadde i den gamle skolen.

Lek
Når jeg ikke var på skolen var det mere enn nok å finne på. På våren og sommeren lekte vi mye med lekebåter som vi dro på ved hjelp av en stang og snøre som båten var fast i. På den tiden var det også sandstrand i Østensand. Da kunne vi dra lekebåtene helt fra Nesset og til Piipola som lå på andre siden av havna. Vi rodde mye i havna og Vestersand. Ofte rodde vi også over på Bugøya for der var det mye å forske på etter tyskerne som hadde et kystfort der under 2. verdenskrigen. Vi fant kruttstenger som vi satte fyr på og mye annet som kunne være farlig, men heldigvis var det ingen ulykker. Straks etter krigen var det en ungdom som skadet armen ved en sprengningsulykke på øya.
I Vestersand var det mye flyndre som var lett å se i den fine sandbunnen. Vi rodde ut og stakk flyndrer ved hjelp bambustang som det var en spiss krok i enden på. Vi lekt ofte «indianer og cowboy» som oftest på fjellet. Det fleste hadde laget hjemme både gevær og pil bue. På Sankarhaugen lekte vi med lastebiler der vi laget vei. Her kunne vi også sitte timevis å hogge navnet vårt på berg som var flate og som det var noe grønn farge på.
Vi klatret ofte på fiskehjellene etter at tørrfisken var tatt bort fra hjellen. På sommeren så vi etter småfuglereder som vi holdt hemmelig for andre unger. På sensommeren og høsten lekte vi «bjørn» på finsk «karhusillan». I leken måtte en stå igjen mens de andre sprang og gjemte seg rundt i hele bygda. Den som stod igjen måtte da finne oss. Ofte brukte vi denne reglen når vi skulle finne ut den som skulle stå igjen: «Aningiin daningiin dokon lokon, leppæ viisi vilman krosi, kalatos kinta, orten porten pois». Under leken var det mange ganger fristende å ta nypoteter fra potetåkrene i mørke og spise disse. Ofte hørte vi folke ropte fra husene på finsk når de oppdaget oss i potetåkeren «nuuot kleppit on taas tuulla pottomaala» igjen er de ungene i potetåkeren.
Når folk hadde tatt opp potetene brukte vi å spille fotball på disse åkrene. Vi kunne finne på rampestreker der det gikk ut over de eldre. En av disse rampestrekene gikk ut på å legge ut en pengebok på veien. Til pengeboka hadde vi knyttet et tynt nylon som det var vanskelig å se. Selv lå vi bak en stor stein og ventet. Så hørte vi noen som sa på finsk («sinæ on joko menettenuut børsin») der er noen som har mistet pengeboka. I det de skulle ta pengeboka opp drog vi i nylonet. Så hørte vi på finsk («ja nuot klepit tas») ja igjen er de ungene.
På sommeren dro vi også på fisketurer til fiskevann på fjellet. Vi hadde ikke en fiskestang med snelle, men en metallboks (kasteboks) som nylonet var surret rundt i. På høsten når røyskatten var blitt hvit fanget vi disse. Vi brukte feller med bl.a. trekasser med falluke. Til mat i disse fellene kunne vi bruke fjæreplytt som vi fanget ved hjelp av garn. Vi satte garn i fjæra med pinner som holdt den oppe. Til pinnene hadde vi festet nylon eller snor til. Når vi så at fuglene gikk under garnet dro vi i tauet slik at disse ble fanget i garnet. På en av disse turene som vi skulle se til fellene var det fanget en levende røyskatt inne i trekassen. Jeg og jaktkameraten tok med oss trekassen med røyskatten hjem til oss. Onkelen min var da hjemme og vi spurte om han kunne hjelpe oss å fange den. Onkelen tok trekassen med røyskatten i og satte den i en strisekk. Han åpnet sakte luken opp fra yttersiden av strisekken og slo kassen mot en huggestabbe. Det ble et lite hull i sekken og ut kom røyskatten og berget livet. De røyskattene som vi fikk fanget ble flådd av en som kunne jobben. Jeg husker han tok 25 øre for jobben.
Om vinteren gikk vi på treskøyter på veien i bygda eller på et vann i nærområdet med lengdeløpsskøyter. Vi ploget selv snøen bort på vannet. Det var ingen kommuneansatte som hjalp oss. Vi var selvhjulpen med alt vi foretok.
Vi rant mye på kjelker forskjellige plasser i bygda. En bakke som ble mye brukt var på finsk «Adan bakki», Ada sin bakke som lå midt i bygda. Når det var flo sjø og mørkt ute, måtte vi passe på at vi ikke rant rett ut i sjøen.
Om vinteren var det også vanlig å ha snøballkrig ( på finsk «kaputtisillan»). Noen ganger hadde vi lagret snøballer ferdig til bruk. Disse var glasiert med vann og frosset.
Vi lagde snøhuler som vi satt og koste oss i med talglys.
Når jula nærmet seg hadde de fått juleleker som de stilte ut i alle tre forretningene. Vi var å så på disse og fortalte alle hva vi ønsket oss til jul av disse lekene.
I familien vår var det vanlig å ha reinkjøtt juleaften og stekt kveite 2. juledag.
Når vi fikk en brusflaske satte vi spikerhull i korken slik at den varte lengre.
Vi lagde også «knekk» som vi spiste som godteri. Vi varmet opp sukker og smør i en panne som vi så avkjølte. Den avkjølte knekken knekte vi så i biter.

Arbeid fra tiårsalderen
Når jeg var kommet opp i 10- 12 årsalderen var jeg med å hjalp mor med egning i egnebua på fiskebruket. Etter hvert egnet jeg selv.
Det var flere båter som fisket med lina om høsten. Fiskerne trengte mye av nye lineangler som de kjøpte i de tre forretningene i bygda. Jeg og de fleste unge var med på å knoppe lineangler i bygda. Vi hentet hjem angler og forsyning i forretningene. Hjemme på kjøkkenet satt vi og knoppet lineangler både sent og tidlig. Knoppingen gikk ut på å binde fast angelen til forsyningen. De fleste brukte en skammel som de hadde et spor i sitteplaten. Angelen med tråden ble satt vannrett i sporet og så dratt til med en pinne mens de satt på skammelen. Betalingen fra kjøpmennene var pr. 100 angler. Jeg bandt også sperreband hjemme på kjøkkenet som jeg fikk betalt for. Sperrebandene ble bruk til sperring av fisk på fiskebruket.
Det var to hester i bygda og det var stas når man fikk sitte på hestevogna i lag med andre unger. Hestene ble også brukt til å frakte fisk til og fra fiskehjellene. Når jeg kom i 14-15 års alderen var jeg med på tørrfiskarbeid. Vi hentet tørrfisk fra fiskehjellene og til fiskebruket med hest. På fiskebruket trillet vi tørrfisken opp til tørrfisklagret.
Jeg, yngste bror og mamma dro ofte til Kariel i Vestre Jakobselv om sommeren. Her var vi hos tante Ragna noen dager. Her lærte jeg å sykle en sommer. Etter noen dager hos tante Ragna dro vi til Dalen i Vestre Jakobselv. Her var vi hos tanta Ella med familien som hadde en stor hytte der. På begge plassene lekte vi med søskenbarna våres.
Jeg brukte også å være med onkelen og søskenbarnet mitt til Ranvika der bugøynesværingene fisket laks om våren og sommeren. Her hadde de egne fiskehytter som de bodde i. Da var det lov å fiske laks fra mandagsmorgen til lørdagskvelden. Vi kjørte til Ranvika med en liten båt, litt større enn robåt med en innenbordsmotor som var plassert midt i båten. Lakseoppkjøperen hadde et hus der fiskerne oppbevarte laksen for han. Fiskerne saltet og røkte mye laks til seg selv også. Det stod et felles røkeri nede ved fjæresteinene. Den var i bruk hele dagen. Jeg minnes en gang mens vi guttene holdt på med noe i fjæra ropte en av foreldrene på oss fra hytta. Vi måtte se på røkeriet at alt var ok i den. Når vi løftet på lokket hang det bare lakseskinn igjen. Det hadde tydelig vært for varmt i røkeriet.
Sent på høsten ble de mindre båtene dradd på land for vinteren. Noen plasser ble det brukt et eget opptrekks utsyr til båter som var større enn robåter og som det var innenbordsmotor i. Opptrekken var vanligvis et gangspill som det var en sylindrisk trommel med tau eller wire rundt. Trommelen ble dreid rundt med en lang stang. For at båten skulle gli lettere ble det lagt lunner under som var smurt med (på finsk «kraksia») som er fiskeleveravfall. Det var eget trandamperi på fiskebruket i bygda slik at det var mer en nok av fiskeleveravfall å få tak i. Til å støtte opp båten ble det brukt (på finsk «borbakit») som var trebukker som ble plassert under skroget på begge sider av båten. Jeg var med på å hjelpe og dreie på disse gangspellene flere ganger i tenårsalderen sammen med andre gutter og mannfolk fra bygda.

Religion
Læstadianismen var stor og sterk i Bugøynes og bygda utviklet seg til å bli sentrum for den læstadianske bevegelsen. Man skulle leve nøkternt og ikke ta del i jordisk gods og annet luksus.
Søndager og andre helligdager holdt de hellig, de dagene skulle ingen arbeide. Folk gikk i finklær på søndag og ingen jobbet. Enkelte ganger var det store samlinger i bygda med predikanter fra andre steder. Det var ofte tilreisende predikanter fra Finland. Var det noen predikanter som snakket norsk ble det oversatt til finsk. En som var ofte på Bugøynes var Diakon Andreas Børresen fra Vestre Jakobselv. Han fikk en spesiell posisjon for bygdas befolkning. På noen av disse samlingene husker jeg at vi stod i gangen i bedehuset og så på det som foregikk inne i bedehuset. Vi hørte høye rop, gråt og folk som omfavnet hverandre. I ettertid har jeg forstått det slik at det oppstår en «rørelse» som er et ekstatisk fenomen p.g.a. forkynnelse der noen blir grepet av det som blir forkynt.

Død og helse
På Bugøynes var hjerte-kardødeligheten spesielt høy blant finskættede menn. Mange menn døde i sekstiårsalderen og det var en god del enker i bygda. Enkene kunne leve 20 år lenger enn sine menn. Når folk døde hjemme, ble det sunget først hjemme før den avdøde ble båret ut, som oftest til et uthus. I bygda var det eget bæreplatt for de døde. Enkelt ganger før den avdøde ble båret hjemmefra i kista sang de den finske læstadianske salmen «vanhurskaat iloon kannetaan». Begravelsen foregikk i bedehuset. En fast salme som også ble sunget under begravelsen var den finsk læstadianske salmen «jopa loppu pæivæn vaivat».

Søster Hedvig Salmi var helsesøster i bygda. Hun tok seg av alt når det gjaldt fødsel, sykdom og død i bygda.
Det kom en båt til bygda der det ble tatt skjermbildefotografering. Den lå i havna slik at folk ble fraktet dit ved hjelp av båt.
De fleste mannfolkene og eldre gutter røkte tobakk i bygda.
Jeg husker en gutt i bygda som druknet som var like gammel som meg. Han rodde med en robåt til fiskesjarken som lå i havna for å pumpe vann i fra den. På tilbaketuren ramlet han over bord og druknet. Jeg minnes at vi brukte ikke redningsvest og ikke ble vi anbefalt av noen til å bruke det heller.
De gangene tannlegen var i bygda hadde han mer enn nok å gjøre og ofte minte han oss om å bruke tannbørsten flittigere.
Hadde man senebetennelse i håndleddet gikk folk med en ring med ulltråd med knuter i som man hadde rundt håndleddet. På Bugøynes ble den kaldt på finsk for «hiveluslanka».
Jeg vokste opp med en bestefar fra morssiden. Han bodde i Piipola og så ut som en ekte bestefar. Jeg husker en sommer han hadde båten sin til oppussing i slippen i Vestersand. Enkelte dager kom han og spiste middag hos oss mens han jobbet med båten. Det var fersk sei og lever en dag til middag. Han kom da til oss for å spise. Han hadde ikke fått rengjort hendene sine skikkelig da det var en del tjære igjen på nevene. Mens vi spiste husker jeg at bestefar hadde noen ganger fingrene i leverskåla. Det ble en svart ring i igjen i trane etter all tjære som hadde i fingrene. Etter middagen la mannfolkene seg ned på gulvet og tok seg en halvtimes blund. Folk hadde ofte en boks med tjære på ovnen når noen var forkjølt i huset. Når tjæra ble varm og fordampet mente de at den drepte basillene som var i huset ved forkjølelse.
Det ble bygd et helsehus i bygda der kirka står i dag. I 2. etasje var det blant annet kontor for lege. I 1.etasje v ar det en sal der det var kino, basarer og juletrefester m.m. Jeg minnes vi brukte og smugtitte gjennom vindu når det var voksenkino.
Da det ikke var bilvei til Bugøynes gikk det lokalbåt fra Vadsø om morgenen til Bugøynes og derfra videre til Kirkenes. Om kvelden når den kom tilbake fra Kirkenes var det mye folk på kaia. Da kunne både presten, lensmannen og skatteoppkreveren være med lokalbåten til bygda. Når lensmannen eller skatteoppkreveren kom var det flere som reagerte og gruet seg til å møte disse.
Jeg kan ikke minnes at det ble snakket om krigen og det foreldrene hadde opplevd da. I etterkant har jeg blitt fortalt at familien dro sensommeren 1944 til onkelen min i Nordmannsbukt ved Bugøyfjord for her var det roligere en på Bugøynes. På Bugøynes var det blitt stor aktivitet den sommeren med russiske fly som stadig fløy over bygda og annet krigsaktivitet. I slutten av oktober fikk alle i Nordmannsbukt ordre om å bli tvangs evakuert og følge med tyskerne sørover. Husene skulle brennes og båtene skulle senkes. Folke i Nordmannsbukt unngikk ordre og dro til Storbukt som ligger lenger ute i Bugøyfjorden. De måtte bære eldste bror min i ryggsekken da han bare var 4 måneder gammel. Neste dag kom tyskerne og brente huset til onkelen. Heldigvis ble ikke Bugøynes brent og familien flyttet tilbake til Bugøynes. Onkelens familie fikk også bo i bygda til de hadde bygd opp et nytt hus i Nordmannsbukt. Mor og far giftet seg i april 1944. Det var dobbeltbryllup og brudeparene ble fraktet med mamma sin fars båt til Vadsø der de giftet seg. Når de kom tilbake til Bugøynes tok de en runde med båten i havna glad og lykkelig. De hadde heist det norske flagget i masten på båten. Dette var jo strengt ulovlig under krigen men på den tiden var Paul Flach kommandant på kystfortet på Bugøynes og han overså dette. Det var takket være kommandant Paul Flach at bygda ikke ble brent når tyskerne trakk seg ut av Øst-Finnmark høsten 1944.
Både foreldrene mine og mange eldre i bygda hadde problemer med å snakke, lese og skrive norsk. Jeg husker godt at de måtte ha hjelp til selvangivelsen , søknadsskjemaer og andre ting. Når jeg ble eldre måtte jeg hjelpe de ofte med dette.
De fleste bruksgjenstandene som ble brukt i bygda hadde finske navn. Det ble brukt en del norske «låneord» da innvandrerne ikke var kjent med fiskesorter, fiskeredskaper, båtutstyr m.m. som var i bruk på Bugøynes. I tillegg var det kommet innvandrere til Bugøynes fra forskjellige områder i Nord-Finland og Torniodalen med forskjellige dialekter. Dermed ble det til at dialektformen ble spesiell på Bugøynes.
I mine barneår hadde vi ikke TV, Pc, i Pad eller biler i bygda. Vi hørte på «barnetimen» i radioen og var fornøyd med det. En avis som jeg husker folk i bygda abonnerte var «ukens nytt». I avisen kunne vi finne bilder av kjente skøyteløpere som vi klippet ut. Jeg kan ikke minnes at vi hadde problemer med å få tida til å gå, heller det motsatte, vi fant på det mest selv. Det var heller lite av organiserte opplegg for oss slik som felles trening, utflukter m.m.

NB! De finske ordene som Alf Salangi har brukt er skrevet slik de ble oppfatta på Bugøynes.