Inger Birkelund. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
– Det er ikke tvil om at det er min egen bakgrunn i Nord-Troms og med forsamlingslivet som er bakteppet for manuset.
Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no
– Det føltes som om tiden gikk utrolig fort fra vi startet til vi plutselig var ferdig. Litt kaotisk, men også veldig sterkt følelsesmessig for meg å gjøre denne forestillinga.
Det sier Inger Birkelund, like etter den sceniske lesningen av manuset sitt, «Sallika lasten tulla minun tykö» (la de små barn komme til meg), som fant sted på Halti forrige søndag. Det var i forbindelse med Kyläpeli-arrangementet International theatre afternoon.
I tillegg til Kvääniteatteri var også minoritetsteatrene TeatrePiba fra Brest i Frankrike og Tryater fra Leeuwarden i Nederland på plass for å framføre sine manus, på henholdsvis bretonsk og frisisk.
For Birkelunds del var dette en slags «Norgespremiere» på hennes manus, etter først å ha gjort samme øvelse i både Brest og Leeuwarden tidligere i år. Men selve forestillinga har Norgespremiere først 8. mars 2025.
Språkstress
– Jeg har fått gode klemmer, og har registrert at det er flere som ble berørt.
Som Ruijan Kaiku har omtalt tidligere, er dette manuset i sin helhet på kvensk, og framføres naturligvis på kvensk.
Les også: Hundre prosent kvensk
– Det var faktisk det som stresset meg aller mest før vi startet i dag, sier Birkelund, som hadde hatt en halvtime med språkcoaching på formiddagen.
– Da blir man antakelig ekstra oppmerksom på hvorvidt man uttaler det kvenske riktig. Det var ikke så farlig i Frankrike og Nederland, der var det ingen som forstod det likevel, men her ble jeg litt stresset. Men det gikk ganske greit, sier hun.
Opplesningen ble tekstet på både engelsk og norsk.
Skremt av ekskluderinga
– Kan du si noe om bakteppet og hva som har inspirert deg til å skrive manuset slik du har gjort?
– Det er ikke tvil om at det er min egen bakgrunn i Nord-Troms og med forsamlingslivet som er bakteppet.
Det dreier seg både om saker hun selv har opplevd, men også ting hun har sett og erfart at andre har opplevd, opplyser hun.
– Både knyttet til å bli voksen, finne tryggheten i forsamlinga, men senere bli skremt når ekskluderingen kan være ganske hard dersom man ikke følger de rammene som er satt.
– Vi lever et liv, vi får barn og jeg opplevde å ikke være gift, og at det var ganske tøft. Men også ekteskap kan være vanskelig, og det å bryte ut enda verre, sier hun.
Birkelund påpeker at dette ikke er en dokumentarisk fortelling, og ikke nøyaktig det som har skjedd i hennes liv.
– Men det er klart den er inspirert av opplevelser og ting jeg har sett og hørt, sier hun.
Ingen dans på roser
På spørsmål om hun gjennom manuset tar et slags «oppgjør» med det som har foregått, eller hvorfor hun valgte dette temaet, svarer Birkelund slik:
– Kanskje det begynte som et oppgjør, men etter hvert opplevde jeg at kjærligheta til forsamlinga og salmene, og den trøsten og tryggheten det har gitt meg hele livet, fortsatt er det viktigste for meg. At jeg fortsatt tyr til Fader vår når jeg trenger det, om jeg er redd for noe eller bekymret for noen, sier Birkelund.
– Det er fortsatt en stor del av min kultur og meg som person – min identitet – derfor føler jeg kanskje at jeg har kommet nærmere gjennom dette stykket. Og i forhold til de mer personlige tingene, så har det vært en måte å bli ferdig med det på, og gå videre.
Birkelund minner om at det ikke er noen som har sagt at livet vårt bare skal være noen dans på roser.
– Innimellom var ting kjempe fint, og så var det ting som ikke var så bra, og slik er det sikkert for oss alle, sier hun.
Ser likheter
Ellers er Birkelund veldig fornøyd med hele arrangementet på Halti denne søndagen.
– Det å ha besøk fra Nederland og Frankrike, oppleve de minoritetsspråkene, og se hvordan de andre manusforfatterne har løst sine fortellinger var utrolig artig. Jeg ble virkelig berørt av begge deres forestillinger.
Les også: Én måned til Kyläpeli braker løs
– Vi er først og fremst mennesker, om vi er frisisk, bretonsk eller kvener, og opplever at likhetene mellom oss er mye større enn forskjellene, sier hun.
– Det gjelder både om det å være menneske, dette med religioner eller språk- og minoritetsutfordringer. Vi opplever at vi kjenner oss igjen i hverandres fortellinger, problemer og liv, avrunder Birkelund.
Les også:
