Eira Söderholm. (Arkivfoto: Liisa Koivulehto)

 

Forfatteren av storverket Kvensk grammatikk, Eira Söderholm, skriver i denne kronikken at dersom debattant Sanna Sarromaa setter seg inn i det kvenske språket, så vil hun se at kvensk har en strukturert og logisk grammatikk samt et meget rikt ordforråd.

 

Jeg ser at du, Sanna, har i flere medier publisert et lite skrift under overskriften ”Tenk om skolen hadde undervist i kebabnorsk”. Der sammenligner du kvensk med så kalt kebabnorsk. Sammenligningen halter, og ikke bare litt. Kvensk er et språk som har oppstått ved at folk har snakket sitt morsmål, mens kebabnorsk ved at folk har snakket et fremmedspråk. Når vi to finlendere, du og jeg, snakker norsk, ja, da kan det oppstå noe vi kanskje kunne kalle ”saunanorsk”. I hvert fall for å begynne var det sikkert slik, og jeg må medgi at enda etter førti år snakker jeg norsk på en måte som er langt fra den norsken en innfødt nordmann snakker.

Men kvensk er altså morsmål til kvenene. Et morsmål de lenge ble nektet å bruke. Vi to har nok vanskelig å skjønne hvordan det var. Vi har hatt skolegang på eget språk, tilgang til egenspråklige medier, vi har med morsmelken fått innsuge et statsbærende majoritetsspråk som ingen har gjort narr av.

Slik har ikke kvener hatt det. De har språklig sett lenge vært mellom bark og ved. Nordmenn så ned på dem siden de ikke bestandig snakket korrekt norsk men ”kvensket”. Finlendere har ikke vært noen bedre. På lik linje fra deg, Sanna, har kvener også fra mange andre innflyttede finlendere fått høre at deres språk ikke er noen språk, og egentlig ikke noen finsk dialekt heller. Bare noe dårlig, mindreverdig, noe som ikke duger og helst burde forsvinne.

Jeg ble veldig berørt da jeg tidlig på 80-tallet hørte ei dame fra Porsanger fortelle hvordan hun etter å ha blitt nektet å snakke sitt eget språk i skolen, ble glad da hun på et fiskevær i Finnmark fikk finske jenter som arbeidskamerater. Hun tenkte at nå har hun sjansen, nå kan hun snakke finsk med disse, hun kunne noe de norsktalende arbeidskameratene ikke kunne.

Men hvordan ble det? De stakkars finske filéjentene som kunne langt dårligere norsk enn hun, gjorde bare narr av henne, og påsto at språket hennes ikke var noe språk i det hele tatt. Da hadde hun bestemt seg at hun aldri mer vil si ett ord på ”finsk”, og det holdt hun.

Så det er ikke rart at jeg på mine feltreiser i Troms og Finnmark mange ganger fikk høre at kvenene kalte sitt språk ”skitfinsk”.

Hva tror du, Sanna, at dette gjorde for ens selvfølelse? Vil du være en av dem som fortsetter med trakassering? Filéjentene hadde sikkert sin grunn til mindreverdighetskompleks, de ble ikke sett på med så milde øyne bestandig. Men du, Sanna, har vel ikke det? Selv om du ikke fikk den jobben som finsklærer som du ønsket deg.

Nei du, Sanna. Jeg anbefaler at du setter deg inn i det kvenske språket. Du kan begynne for eksempel med å lese romanen Kuosuvaaran takana av Alf Nilsen-Børsskog. Det går greit for deg som kan finsk. Du vil finne ut at kvensk har en meget strukturert og logisk grammatisk oppbygning, og et meget rikt ordforråd. Kanskje fins det lånord der også, men om du finner ti (10) norske lånord i den 416 sider lange romanen, er du flink.

Og etter at ha lest den, får du sikkert lyst til å låne noen av de fine og uttrykksfulle kvenske ordene inn i ditt eget finske språk også.

Hilsen
Eira Söderholm

PS. Jeg ville helst ikke bruke begrepet kebabnorsk heller. Selv om de ungdommene som sies å snakke kebabnorsk ofte tar begrepet med humør – det må folk i en minoritetssituasjon ofte ha for at livet skulle være levelig – opplever mange ordet stigmatiserende og negativt. Vi må slutte å mobbe hverandre, og vise respekt for alle slags folk uansett språk og talemåte.