Arve Henriksen. (Arkiivikuva: Pål Vegard Eriksen)

 

– Jeg prøver å finne min måte å forholde meg til det kvenske på, sier Arve Henriksen, som i dag slapp det rykende ferske albumet «Kvääni.»

 

Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no

 

– Det kjennes godt ut å gjøre dette.

Det sier Arve Henriksen til Ruijan Kaiku i anledning dagens plateslipp.

Den anerkjente jazzmusikeren har ved en rekke anledninger tidligere fortalt om sine kvenske røtter fra Nordreisa, noe som åpenbart har satt sitt preg på det ferske albumet, som har fått tittelen «Kvääni.»

– Jeg prøver å finne min måte å forholde meg til det kvenske på, sier han.

Følelser og inntrykk

Henriksen forteller at albumet er et soloprosjekt.

– Men materialet er noe jeg har sanket på veien, sier han.

– Det har vokst fram med de prosessene som ligger bak, deriblant samarbeidet med Halti kvenkultursenter om «Merimies muistelee» og samarbeid med Nordnorsk jazzsenter om «Kaipu»-prosjektet. Man kan kanskje snakke om en naturlig forlengelse.


Arve Henriksen (til høyre) tok med seg «Merimies muistelee» til Paaskiviikko 2022. Her sammen med Ståle Storløkken og Anders Jormin. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

Han sier han har forsøkt å skape en opplevelse av følelsesopptak:

– Tanken har vært å lage autentisk musikk, som ikke er autentisk, ler Henriksen.

Les også: Stum av begeistring for Arve Henriksen

Rent musikalsk, forteller han, har han prøvd å lage tematikk og trompettema som kan være kvenske temaer.

– Jeg har prøvd, hvis man kan si det slik, å rekonstruere saker ut fra mine følelser og inntrykk jeg har samlet på. Lyden er tidvis noe støvete og arkivaktig, men det er helt bevisst, sier artisten.

Sopp og symbolikk

Om albumtittelen «Kvääni», sier Henriksen at han kunne valgt en engelsk og mer diffus tittel.

– Men nå som Sannhets- og forsoningskommisjonen har gjort sitt, er det kanskje tid for å være tydelig, sier han.

Coverbildet derimot, er ikke nødvendigvis så tydelig.

– Det er faktisk sopp som jeg fant voksende på noen trestokker som lå og råtnet. Da jeg oppdaget dem tok jeg de med hjem, og tenkte jeg at «dette må jo bli et cover», forteller han.

– Jeg syntes det så ut som gamle sleder, eller båter, sier han.

– Jeg synes også at jeg ser en kombinert sjark og elvebåt, og en kommag?

– Ja, ikke sant, det er i alle fall noe naturen selv har designet, sier Henriksen, og mener det er noe symbolsk over det hele:

– Trestokkene og soppen viser en slags forflytning, fra et sted til et annet, eller fra noe til noe annet. Og det, forflytning, kjenner jeg igjen i den kvenske historien, sier han.

20 spor

Albumet inneholder 20 spor, med både norske, engelske og kvenske titler. Felles for dem er at de speiler seg i albumtittelen, og etterlater liten tvil om hva musikeren har hatt i tankene.

På lista finner vi blant annet «On a riverboat to Bilto.»

– Her har jeg kontentumlyd (atmosfærelyd i filmproduksjoner, journ. anm.) av motorduren til en elvebåt, som Kristin Nicolaysen har gjort til et annet prosjekt. Det er noe jeg tror vil være en kjent og kjær lyd for mange.

– «Invisible people» kjenner vi igjen fra Børsskog-utgivelsen, ikke sant?

– Ja, det stemmer. Og så har jeg brukt den på en teaterforestilling med Kvääniteatteret, så den har fulgt meg litt. Opprinnelig hadde den tittelen Børsskog hadde på et av diktene, men nå har den blitt til «usynlige folk.»

Videre finner vi titler som «Kvenland», «Secret language», «Kaipu», som betyr ‘lengsel’, og «My father from Isolahti.»

Isolahti er det kvenske navnet på Storvik i Nordreisa, og her får vi høre farens egen stemme, kombinert med Henriksens lydlige landskap:

– Her forteller pappa blant annet om gjenoppbygginga etter krigen. Det er også en del av den kvenske historien, tenker jeg, det å finne hverdagen igjen, sier artisten, og utdyper:

– Hverdagsjaget, som på den tiden gjerne besto av å få nok mat på bordet, gjorde kanskje at den kvenske identiteten ikke var det viktige.

Ser til stedsnavna

Henriksen har også brukt stedsnavn fra Nordreisa som sportitler, deriblant «Sappen», «Kjelderen», «Raisinjoki», «Hansinkenttä» og «Molliskurkkii.» De tre siste viser til heholdsvis Reisaelva, Storslett og Mollisfossen.

– Det er interessant med disse stedsnavna. Pappa kan dem og snakker om dem. Han har vokst opp med det kvenske språket, selv om han ikke har snakka det selv. Men noen av hans eldre søsken kunne det, har jeg fått vite.


Arve Henriksen slik vi er vant til å se ham. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

– Min far jobbet på Samvirkelaget i Sappen etter at han var konfirmert. Det var et viktig møtepunkt både i bygda og ellers, derfor ble det en tittel, sier Henriksen.

Og i Kjelderen, eller Kjelleren som det står på veiskiltet, har artisten ei tante.

– En annen tante og onkel hadde en liten gård inne i skogen oppe i Reisadalen, der min far har planta et tre. Den besøker vi alltid når vi er nordpå, forteller han.

– Mollisfossen og Reisaelva har vært viktige for folk lokalt, de er markante i terrenget, og elva har gitt mat til folk. Også her kan man snakke om en forflytning av noe, påpeker han.

På utsiden

Jazzartisten, som er oppvokst i Stryn, sier at han på mange måter har stått på utsiden av det kvenske, og derfor må «rekonstruere» i ettertid.

– For meg er det snakk om en sakte bevisstgjøring og oppvåkning. Hodet søker etter måter å materialisere og visualisere det på.

– Vi må lage historien der vi står, avrunder Henriksen

Plata «Kvääni» er blant annet tilgjengelig på Spotify: