Barndomsminner fra Bugøynes, del 2

 

Alf Salangi

De fleste fiskeplassene hadde finske navn. De hadde fått navn på personer eller steder («Erkkinkrunni» – Erkki sin grunne, «Saarenpææ» – øyspissen). Det ligger mye lokalhistorie i disse navnene på fiskeplassene. Når det var litt vind eller strøm i sjøen måtte jeg ro og holde båten på rett plass (mea), mens far fisket med juksa. Før vi fikk juksarull dro han juksasnøret for hand. Det kunne være opp til 200 meter til bunnen. Nå når jeg selv fisker på disse fiskeplassene kan jeg se på ekkoloddet at det står fisk på disse fiskeplassene. Og for meg er det naturlig å bruke de finske navnene når jeg skal fortelle andre hvor jeg har vært og fisket.
I februar/mars hørte man en dag i bygda folk ropte på finsk og nærmest var i ekstase «Loda on tuullut – loda on tuullut» lodda er kommet – lodda er kommet. Da var lodda kommet i Varangerfjorden. Båtene i bygda ble klargjort for loddefiske. Da var det meget hektisk i bygda, båteierne måtte få båtene klar til loddefiske så fort som mulig. Det gikk ikke lenge før store deler loddeflåten fra nord til sør var i fiske i Varangerfjorden. Dette kunne vi se fra Sankarhaugen.    Sankarhaugen er et høydedrag på nordøstsiden av bygda.
Etter noen år kjøpte vi en påhengsmotor i robåten. Påhengsmotoren hadde en sylinder merke «Sea Gull». Bak på speilet i robåten ble det sagd av et stykke der påhengsmotoren ble festet. Påhengsmotoren gjorde at far kom fortere fram til fiskefeltene som var litt lenger fra bygda.

Om høsten satte han ut seigarn for å fiske vinterfisk. I seigarnene fikk han også uer. Både seien og ueren ble saltet i tønner. Tønnene var oppbevart ute ved huset. Salt sei og uer ble hentet kvelden før man skulle ha det til middag for å vannes av. Til saltfisk ble det brukt tran som vi hadde kokt selv av seilever og lagret i flasker i jordkjelleren. Salt sei og peppertran (på finsk «suolasaida ja pippuritrani») er et kjent uttrykk blant de finske innvandrerne i Varanger. Spekkuer var noe som vi brukte til pålegg. Det ble også laget kaviar av torskerogn. I kaviaren var det ofte blandet røyksyre i.
Hadde vi fått hyse lagde mor fiskekaker og fiskeboller av det. Hun brukte å koke to-tre stykker av hyse før hun lagde fiskemat. Var det grunnsmak i hyse ble det  dårlig lukt når en kokte opp fiskestykkene og fisken var da ubrukelig til fiskemat. Mor rev av skinnet på hysa og skrapte av fiskekjøttet med en kraftig skje. Ofte stod jeg og sveivet på fiskekverna mens mor matet den.
En rett som var god og var spesiell for Bugøynes var «laks lov». Det var en rett der man hadde fiskefilet, potetskiver, løk, salt og pepper lagvis i en langpanne som stekes i stekeovnen. På søndager kunne denne retten bli servert med kjøtt istedenfor fisk.
Påhengsmotoren kom også godt med når vi skulle på multebærplukking på nordsiden av Skogerøya og nærliggende øyer. Øybæra var stor, rød og saftig.
Multebæra ble kokt og satt i norgesglass.
Om sommeren kom det båter fra nordsiden til slippen for å pusse de opp. Siden vi hadde robåten stående ved slippen og båtfolket så at jeg ofte rodde og dorget etter sei i nærområde spurte de meg om de fikk kjøpe fersk sei hos meg. Sei var det jo nok av og ofte satte jeg også ut flyndregarn rett utenfor slippen. Det var kjærkomne penger som jeg tjente og som jeg brukte til å kjøpe meg sko og klær med.

17. mai
Når 17. mai nærmet seg reiste vi til Vadsø med båt for å kjøpe klær og skotøy. Da hadde noen i bygda ordnet det slik at vi fikk handle etter stengetid. Tante Ella i Vadsø var en av de som ordnet dette. Mannfolkene fra bygda snakket finsk med folk fra Vadsø på gata i Vadsø. På turene til Vadsø var det vanlig å ta en tur innom bakeriet å ta med seg wienerbrød hjem. På tilbaketuren til Bugøynes med fiskebåtene ble det ofte kappkjøring mellom båtene.
17. maifeiringen på Bugøynes gikk med barnetog der voksne også var med å gikk rundt hele bygda. Noen år var det vanskelig å gå til Piipola da det kunne være både is og snø på den ubrøyta veien. Piipola er et område på sydvestsiden av bygda. Det var ingen korps som spilte, men de voksne var meget flinke til å synge. Det var også idrettsleker ved skolegården. Natt til 17. mai var det skrangletog som de voksne arrangerte. De hadde kledd seg ut og slo på tomme fat m.m. for å vekke folk. Jeg tror også at noen hadde tatt en dram eller to.

Jul og sankthans
Jeg husker også når de voksne hadde fest med dans 2. juledag (på finsk «tapani») på fiskebruket i saltpakkhuset. Saltpakkhuset var rengjort og her festet og danset de til trekkspill og munnspillmusikk. Som barn lurte vi oss på kaia for å se på dette men ble fort jaget bort derfra av festdeltakerne. Før sankthansaften samlet vi ved til et stort bål oppe på Sankarhaugen. Sankthansaften samlet folk seg her og tente på bålet.
Om sommeren når vi lekte oppe på Sankarhaugen fant vi ofte klonkspanner (sats, på finsk «kiljo») som de voksne hadde satt til gjæring. Og på søndager om sommeren var det ikke uvanlig at det lå noen og sov ut rusen flere plasser ut i terrenget på Sankarhaugen.

NB. De finske ordene er ikke skrevet etter finsk ortografi, men slik de ble oppfatta på Bugøynes.