– Båten ble til mens jeg rodde

Forfatter Bente Imerslund. (Foto: Privat)

 

Å tilpasse tre kvart hundre intervjuer og artikler til bokform, ble forfatter Bente Imerslunds største utfordring.

 

Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

– I dag begynner trykkinga av boka i Latvia. Endelig.

Det var gladnyheten vi fikk 15. april i år, fra forfatter Bente Imerslund. Kjent i kvenske og norskfinske kretser blant annet for to bøker om kvenske navn i Nordreisa, samt lærebokverket i finsk kalt «Ymmärrän!». Igjen er hun ute med et nytt verk. Boka «Kvener, skogfinner, tornedalinger, karelere, vepsere og ingermanlandsfinner: Onhan meitä vielä! Jo visst finnes vi!»

Boka bygger på forfatterens omfattende arbeid gjennom 20 år blant finskbeslektede folk i nord. Boka forteller om seks folkegruppers språk og kultur. Det handler om assimilering inn i landenes dominerende kultur, men også om kulturell oppblomstring de siste tiårene.

Uforstyrret

– Boka har en samling på rundt 75 intervjuer, og ble laget primært for norske lesere. Jeg vil at folk skal vite mer om kvener og skogfinner, og at disse norske minoritetene ikke er frittstående. De har «minoritetsslektninger» både  i Sverige og Russland, sier Bente. Her fra bokas innledning:

«I alle Finlands naboland lever finskbeslektede minoritetsgrupper. Norge har skogfinner og kvener, Sverige skogfinner og tornedalinger, mens karelere, vepsere og ingermanlandsfinner bor i Nordvest-Russland. Til alle tider har folk flyttet dit de kunne få bedre levekår. Skogfinnene dro stadig lenger vestover til områder hvor de uforstyrret kunne drive med sitt svedjebruk. Kvenene og norskfinnene er etterkommere etter dem som vandret nordover mot Ishavet, hvor det alltid var fisk i havet.»

Siden 1970-årene har Imerslund ivret for å verne om den kvenske og finske kulturen. Likevel var det først i april 2019 – etter gladmeldingen om støtte fra Kulturrådet – at hun for alvor våget å begynne på boken. Det ble en strevsom seilas.

Drukningsfare

– Det var vanvittig mye arbeid. Mye vanskeligere enn jeg trodde å tilpasse tidligere intervjuer til bokform. Det manglet en helhet, det skjønte jeg når jeg var godt i gang. Men en helhet måtte på plass, sier Imerslund, som integrerte artiklene fra finsk.no. Nettstedet ble i sin tid opprettet av Utdanningsdepartementet, med henne som redaktør. Selv om en stor del av materialet i boka er hentet fra finsk.no, sier Bente at det meste av stoffet er tidløst og like aktuelt i dag som i 2004.

– Båten ble til mens jeg rodde, og jeg trodde noen ganger at jeg kom til å drukne. Til alt hell hadde jeg gode hjelpere. De mest kritiske hjelperne, det er de beste, sier forfatteren, som fikk hjelp både fra kvensk, fra tornedalsk og fra russisk hold. Også Norsk Skogfinsk Museum har engasjert seg, Bente sier hun fikk mye god hjelp fra dem.

Få gode kart

Til gjengjeld blir mange av filmsnuttene fra finsk.no straks tilgjengelige i lyd- og filmarkivet til Norsk Skogfinsk Museum. Snuttene er anerkjent som uerstattelige kulturhistoriske dokument. Et språklig kuriosa, men Bente sier at kan man finsk, så klarer man seg fint også i Karelen og Ingermanland.

En annen utfordring med boka, sier Bente, var stedsnavnkart på kvensk og meänkieli og øvrige finskbeslektede språk.

– Jeg oppdaget raskt at det fantes få gode kart. Verken over Tornedalen, Karelen eller Finnskogen. Kartet over Ingermanland var brukbart, men det eneste som var bra nok, var kartet over de kvenske områdene. Arbeidet med kart som egnet seg i bokform ble uventet tungt, sier hun.

Boka kommer i midten av mai, på Orkana forlag. Som forside gikk Bente og co for et bilde Anstein Mikkelsen som liten, på fanget til sin mor Oddbjørg Ulstein. Vi ser også guttens kvenske oldemor, Anni-Ämmi, hun følger interessert med.

Syngende hest

– Anni-Ämmi har på seg en dakki, hverdagsplagget for kvenske kvinner i Børselv. Anstein ble vår første kvenske filmkunstner. Nesten 60 år senere laget han filmen «Under en annen himmel», inspirert av oldemorens fortellinger om stjernehimmelen, forteller Imerslund om dette bildet fra gamle dager.

Foruten et kart over geografiske områder tematisk dekket av publikasjonen, viser bokens bakside også foto av et til dels mystisk utseende smykke. Bente forteller dette om gjenstanden, for øvrig fotografert av Reinert Grammeltvedt:

– Smykket er en syngende hest, laget etter et eldgammelt smykke som ble funnet i en vepsisk grav. Hesten symboliserer det hardt arbeidende vepsiske folket. For meg har den blitt et symbol på de østersjøfinske folkene, sier forfatteren, som hjemme har hengende flere varianter av en slik åttefotet smykke-hest.