Satt på spissen er svensk i litt for høy grad svenskenes standardspråk. I praksis er det kun i egne forvaltningsområder at man kan oppleve statlig bruk av meänkieli og andre minoritetsspråk, på skilter, brosjyrer og liknende. To rapporter i anledning tiårsjubileet for den svenske språkloven peker på problemet, og foreslår løsninger. Dette bildet er fra Øvertorneå kommune, og viser meänkieli og finsk brukt i praksis. (Illustrasjonsfoto: Göran Lahti/Övertorneå kommune)
Stor avstand mellom teori og praksis i bruk av andre språk enn riksmål.
Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no
Språkloven i Sverige fylte ti år i 2019, og ble like før jul viet oppmerksomhet gjennom to ulike undersøkelser, begge med tilhørende rapport. Rapportene belyser språksituasjonen i vårt granneland, og her var det langt i fra kun positive funn, framgår det av konklusjonene.
«Oppsummeringsvis viser undersøkelsen at det finnes en rad utfordringer for at språklovens mål skal virkeliggjøres. Lovens paragrafer holdes ikke oppe av regelmessige granskinger fra en tilsynsmyndighet, vilket trolig bidrar til at loven og dens anvendelsesområder ikke aktualiseres i særskilt stor grad blant de myndigheter, kommuner og regioner som ikke har konkrete oppdrag koplet til språkloven.»
Det var Språkrådet ved Institutt for språk og folkeminne som i desember i presenterte rapportene, begge basert på analyser av store mengder epost fra innbyggere til myndighetene.
Sitatet over er hentet fra rapporten Språkloven og medborgeren, her er et sitat fra den andre, med oversatt tittel Svensk er den faste innredningen:
«Resultatet viser at svensk er det totalt dominerende og dermed viktigste kommunikasjonsmiddelet i Sverige. Engelsk framstår som et komplement for å kommunisere internasjonalt. De nasjonale minoritetsspråkene og ulike immigrantspråk framstår ikke som verdifulle i og med at de knapt synliggjøres.»
Men rapporten viser også at det har positivt effekt å opprette forvaltningsområder for minoritetsspråk:
Rapport fra det svenske språkrådet, ved Institutt for språk og folkeminne.
«De nasjonale minoritetsspråkenes synlighet varierer stort, både mellon områder og mellom språkene. Innen områder som tilhører forvaltningsområdet for finsk, meänkieli og/eller samisk kan disse språkene forekomme som en del i den fasta innredningen. (…)
De nasjonale minoritetsspråkene som mangler forvaltningsområder, romsk og jiddisch, synliggjøres knapt i det hele tatt.»
Undersøkelsene har særlig tatt for seg situasjonen ved helsesentre og biblioteker, der det konkluderes slik: «Sammenfattningsvis speiler det språklige landskapet i disse offentlige rom knapt innbyggernes språklige hverdag.»
Vi tar med at språklovens mål, på den ene siden, er å styrke svensk som samfunnets hovedspråk, men på den annen side å beskytte og fremme de nasjonale minoritetsspråkene, det svenske tegnspråket og det flerspråklige samfunnet.
Her kan du lese mer om rapportene: Svenskan är den fasta inredningen
