Bibliotekene var viktig fornorskningsredskap

Heldigvis har trenden for lengst snudd; bibliotekene er i dag kilder ikke til kvensk forglemmelse, men opplysning. (Illustrasjonsfoto: Arne Hauge)

 

Fagartikkel med dyster lesning om fornorskning og bibliotek på 1880-tallet.

 

Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

«Leseforeninger og private og offentlige bibliotek ble etablert fra slutten av 1700-tallet og framover. De bygde på ei forestilling om en felles, enhetlig norsk kultur som alle i samfunnet hadde rett til å få en del av. Skoler og bibliotek ble vurdert som tjenlige redskaper til å overføre kulturen til allmuen. Men de ble også redskaper for statens systematiske fornorskningspolitikk i andre halvdel av 1800-tallet.»

Det er kvensk bibliotektjeneste som skriver dette, og anledningen er omtale av UiT-professor Geir Grenersens artikkel En samisk og kvensk bibliotekhistorie? publisert blant annet i bibliotekenes fagblad Bok og bibliotek (nr. 5/6 2018).

I fagartikkelen framgår det at bibliotekene spilte en rolle i fornorskningspolitikkens tidlige fase, informasjon forskeren ikke har funnet ved å lete «bibliotek-internt,» men ved å ty til skoledirektør Killengreens Indberetninger om en Inspektionsreise til Finmarken (1887). Kväänin biblioteekkipalvelu skriver:

«I artikkelen reflekterer Grenersen over bibliotekas merkelige dobbeltrolle: de formidla nye, radikale idéer om likhet og frihet som også skulle gjelde for samer og kvener, samtidig som de var institusjoner i fornorskningas tjeneste. Artikkelen er et aktuelt bidrag til Sannhets- og forsoningskommisjonens arbeid og føles også bibliotekpolitisk relevant, med sin påpeking av sammenheng mellom bibliotekbruk og leseferdighet.»

Les mer her: Fornorskning og bibliotek på 1800-tallet

Bok og bibliotek har for øvrig en fin artikkel kalt Alt du bør vite om kvensk bibliotektjeneste, hvor de har intervjuet spesialrådgiver ved Finnmark fylkeskommune, Rønnaug Ryssdal. Den artikkelen har du ei lenke til her: Mer om kvensk bibliotektjenste