Birtavarre gruver – «et helvete på jord»

Odd Marakatt Sivertsen og forlegger Sverre M. Nyrønning på boklansering på Litteraturhuset i Trondheim. (Foto: Vilde Christoffersen Walsø)

 

«Velkommen til Moskogaisa med undertegnet slavekontrakt i hånden. Ett helvete på denna jord!»

 

Vilde Christoffersen Walsø

 

Slik ønskes den kvensk-samiske unggutten Enok velkommen som gruvearbeider i Moskogaisa-gruven i romanen Ingen tårer i Moskogaisa av Odd Marakatt Sivertsen. Forfatteren er selv kvensk-samisk og har vokst opp i Kåfjord, ikke langt fra Birtavarre gruver, der Moskogaisa var en av hovedgruvene. Likevel fikk han ikke høre noe om gruveanlegget i oppveksten, og det var som godt voksen han tok tak i hjemstedets gruvehistorie.

Enok og gruvene

Ingen tårer i Moskogaisa ble utgitt like før jul i fjor, men det var først i slutten av januar at lanseringen av boka fant sted. Dette skjedde på Litteraturhuset i Trondheim, der Sivertsen og forlegger Sverre M. Nyrønning delte sine tanker om arbeidet med romanen. Her beskrev Nyrønning romanen som et dypdykk i en av de første industriprosjektene i det samiske området, og samtidig som en personlig historie om den foreldreløse Enok og hans liv.

Historien om Enok starter på markedsplassen i Skibotn. Allerede her skjønner leseren at den fiktive karakteren Enoks liv og den reelle industrihistorien knyttet til Birtavarre gruver er vevd tett sammen i romanen.

«Det var her, midt i folkevrimmelen på den store markedsplassen, at livet mitt tok en brå vending; jeg kom bort fra mor og ble en lausunge. Men Birtavarre, på samisk Gaivuonbahta, på finsk Pirttavaara, der det ble anlagt en kobbergruve omkring et par timers roing fra Skibotn, har likevel satt de dypeste sporene i meg. Når jeg tenker på Birtavarre, mellom høye fjell, med det arbeidsomme sjøsamiske og kvenske folket, er det som i en drøm.»

Diskriminering

Birtavarre gruver var i drift fra 1898 til 1919. Det var et omfattende anlegg, og på det meste jobbet omtrent 250 personer på og rundt anlegget.  Verket hadde den tvilsomme æren av å være kjent for dårlige arbeidsforhold for arbeiderne, samtidig som selskapet bak betalte arbeiderne bedre enn i andre gruver i Norge på samme tid. Det vil si, de norske arbeiderne fikk godt betalt, ikke de samiske og kvenske. I romanen illustreres denne diskrimineringen av de såkalt norskudugelige.

«Senere på året, rett før 1912, kom følgende formulering inn i den lokale overenskomsten: ‘Unntak fra minstelønnssats kan finne sted for arbeidere som har nedsatt arbeidsevne på grunn av sykdom, fysisk funksjonshemming eller manglende kjennskap til norsk talespråk.’ (…) Det gjaldt halvparten av oss. Irritasjonen økte til sinne hos de samiske og kvenske læstadianerne som fikk dårligere betalt på grunn av manglende ferdigheter i norsk. ‘Er ikke et ærlig arbeid uansett et arbeid?’ spurte de.»

Harde kår

Under boklanseringen utdypet Sivertsen hvordan gruveselskapet drev rovdrift på arbeidsfolk. Folk fikk lite og dårlig opplæring før de begynte å jobbe i gruvene, og svært mange ulykker fant sted, ofte med dødelig utfall. I tillegg bodde gruvearbeiderne tett i tett under skrekkelige forhold. Samtidig fristet den gode lønna både arbeidere som kom langveisfra og de lokale bøndene og fiskerne.

Etter hvert som den lokale befolkningen tok seg jobb i gruvene, ble lokalsamfunnet mer og mer avhengig av Verket. Jord ble lagt brakk og fiskebåter satt i naustene, noe som førte til stor nød blant befolkningen i de periodene det gikk dårlig for Birtavarre gruver. Lokalbefolkningen ble også skadelidende da demningen til kraftstasjonen flommet over. Direktøren, Gudbrand Thesen, lovde bøndene erstatning for skadene på jorda deres, men de kronene så bøndene aldri noe til.

Lokalbefolkningen og gruvearbeiderne

Samtidig som romanen illustrerer spenningen mellom storkapitalen på den ene siden, og fattige arbeidere, bønder og fiskere på den andre, trekker forfatteren inn skepsisen mot gruvearbeiderne blant den læstadianske lokalbefolkningen. I en scene som finner sted utenfor butikken i Ankerlia, administrasjonsstedet for Birtavarre gruver, blir dette anstrengte forholdet illustrert. Idet noen av gruvearbeiderne uttrykker misnøye med direktør Thesen og eierne av Verket, kommer en læstadiansk predikant ved navn Pillto ut av butikken.

«’Å adlyde øvrigheten er en guds dyd av nåde. Har Han ikke latt øvrigheten få føre sverdet så folkene holder fred med hverandre, hva?’ I troen på sine egne ord stirret han rett ut i luften, som om han ventet på svar. Og det kom umiddelbart fra en av sluskene: ‘Måtte øvrigheten og Vårherre sende pisken ned over kristne som preker og sprer spetakkel og usannheter om gruvesamfunnet. Ja, jeg mener Læstadius’ pene disipler, først og fremst dem!’ Pillto ristet på hodet og gikk med faste skritt bortover veien. Slike uhørte frekkheter ville han ta med seg ned til dalen.»

En læstadiansk vind

Sivertsen har selv vokst opp i et læstadiansk hjem, og fortalte at han som barn ofte var redd for å gjøre og tenke feil. Læstadianismen spiller også en viktig rolle i romanen: «På den tiden blåste en læstadiansk vind over området, en pietistisk, hjemmesnekret og streng religion som mange sluttet seg til, og en kultur langt fra den som gruvesluskene representerte.»

Gjennom Enoks øyne blir leseren introdusert for liikkutuksia blant den lokale læstadianske menigheten etter predikantens formidling i kapellet i Skibotn av Lars Levi Læstadius’ avskjedstale. Sivertsen formidler den ekstatiske tilstanden som oppstår under syndsforlatelsen, så leseren ser for seg den kaotiske scenen.

«(…) snart gikk det over stokk og stein med harde, fordømmende ord, fortere og fortere, som et kappløp mellom stridende haner. Snart skrek en kvinne opp, ropte ut sin synd, og flere andre gjorde det samme. Bekjennelsestrangen økte hos menn og kvinner i hop, hender famlet rundt i blinde og grep tak i svette kropper. Syndens storm brøt løs og en stemme kløyvde luften i to og holdt tonen, mens de mange armer i syndenød lette etter nærmeste hode. Skremt stirret jeg inn i et gyngende menneskehav, og måtte skjule ansiktet i hendene. Så døde mumlingen hen, og i mørket kjente jeg at pusten fant sitt naturlige leie igjen. ‘Gud,’ hvisket jeg. ‘Gud!’»

Enoks historie

Da Birtavarre gruver gikk konkurs i 1919, endte historien om gruvedriften i Birtavarre-fjellene. Etter konkursen ble gruvearbeiderne spredt for alle vinder, og mange av dem fikk arbeid i andre gruver, blant annet på Svalbard. Unggutten Enoks historie slutter heldigvis ikke i Moskogaisa-gruven, og den som er nysgjerrig på fortsettelsen av Enoks liv, kan selv lese romanen. Til sist tar vi med noen ord fra invitasjonen til boklanseringen:

Den samisk-kvenske forfatteren og billedkunstneren Odd Marakatt Sivertsens siste roman, Ingen tårer i Moskogaisa, forteller den hittil nesten ukjente historien om et av de første industriprosjektene i samiske områder, gruvedriften i Birtavarre-fjellene i Nord-Troms. […] Gruvesluskenes kultur og skarpe meninger skapte konflikter i møtet med den strenge læstadianske religionen som preget lokalbefolkningen, tro som den var mot forkynneren Lars Levi Læstadius, også kalt for «Guds svøpe over ødemarken».