Bokomtale: Ingeborg Arvolas «Vestersand»

Unger bader på Vestersand. Bildet er tatt den 27 juli 1970. (Foto: Venke Olsen/Grenselandmuseet)

 

Hovedpersonen var faktisk oldemor til Alf Salangis mor. Her deler Alf sine tanker rundt boka med Ruijan Kaikus lesere.

 

Alf Salangi

 

«Vestersand» er en fortsettelse av boken «kniven i ilden» som forfatteren utgav i 2022. Romanen følger hovedpersonen Brita Caisa Seipäjärvi som kom fra Sodankylä i Finland til Neiden i slutten på 1850-tallet.

I siste halvdel på 1800-tallet var det stor finsk innvandring til Finnmark fra Nord Finland og Nord Sverige. Det var nedgangstider med avlingssvikt i jordbruket som resulterte i nød, sult og sykdommer der dødeligheten blant befolkningen var høy. Mange av de finske innvandrerne flyttet til Øst-Finnmark. Boka omhandler hovedsakelig stedene Neiden, Bugøynes og Vadsø. Til disse stedene kom det spesielt mange fra Sodankylä-området i Finland.

Neidenfolket drev med jordbruk, skogsdrift, reindrift og elvefiske. Bugøynes var et fiskerisamfunn.

Da Brita Caisa kom til Neiden som 34-åring hadde hun med seg sine to sønner, Aleksander (Aleksi ) på 13 år og Henrik (Heikki) på 4 år. Henrik ble satt bort til familien Mikkel Orrajärvi i Øvre Neiden, Aleksander bodde en stund i Neiden før han flyttet til Bugøynes og stiftet familie der. Hovedperson Brita Caisa fikk arbeid som tjenestepike hos storbonden Mikkel Aska og kona Gretha Lisa i Neiden. Mikkel er også omtalt i boka som Askan Mikko.

I begynnelsen av 1860-årene kom det også 3 brødre av Brita Caisa til Neiden. Det var Mikkel Mikkola, Pehr Pudas Seipäjärvi og Simon Marjavaara. Pehr og Simon flyttet til Bugøynes, Pykeijä, og bosatte seg der, Mikkel Mikkola bosatte seg i Neiden. Mikkel Mikkola er også omtalt i boka som Mikkolan Mikke.

Tjenestepiken Brita Kaisa og storbonden Aska begynte etter hvert å dele seng, det resulterte i at de måtte flytte ut av huset. De ble straffet med bøter og fengsel for dette. De soner fengselsstraffen i Vadsø.

Brita Caisa føder en datter, hun blir å hete Britha Maria Aska. Faren var Mikkel Aska. Henrik og Aleksander har fått en søster. I boka er søsteren nevnt med navnet Marja.

Det meste av handlingen i boka er lagt til Bugøynes. Her bodde sønnene til Brita Caisa, Aleksander og Henrik, brødrene Pehr Pudas og Simon Marjavaara. I tillegg bodde det mange andre kjente fra Sodankylä-området i Bugøynes.

Året er 1862. Brita Caisa slipper ut fra fengselet etter forargerlig samliv med Mikko. Høygravid tråkker hun i snødrevet, hun vet ikke hvor hun skal ta veien. Hun drømmer om et hjem, en tømmerpirtti. Mikko soner fremdeles, og han vet ennå ikke om barnet Brita Caisa bærer i magen.

En av disse var Elise, som ble kalt tante Elise (Elsi) av Sodankylä-beboerne. Hun var gift med Karl Adam Salmi. De fikk en sønn som het Rasmus. De bodde i Salmihuset på Nesset i Bugøynes. Brita Caisa omgås mye med Eiise (Elsi) og Salmi-familien. Her fikk hun hjelp og gode råd i hverdagen sin på Bugøynes. Brita og Mikkel (Mikko) hadde ikke fast boplass i Bugøynes etter at de kom ut fra fengslet i Vadsø. I Bugøynes livnærte de seg med fiske på våren, sommeren og høsten. På våren var det vårtorskefiske med fulle tørrfiskhjeller. Det var arbeid om bord i båten og på land for både mannfolk og kvinnfolk. Handelshuset «Lassigården» på Nesset kjøpte og solgte fisk og husholdningsvarer. Pomorhandelen hadde stor aktivitet på Bugøynes, i havna lå det fullt av russiske seilskip. Handelen gikk livlig for seg med russiske melvarer, trevirke, tau med mer i bytte med fisk fra lokal fiskere. Det ble drevet hvalfangst i Varangerfjorden med Svend Foyn til stede i Bugøynes.

Brita Caisa og Mikko hadde planer om å bygge eget hus i Bugøynes, det skulle stå i Vestersand rett ovenfor sandstranden på nordvestsiden av bygda. De reiste til Neiden for å få tak i tømmer som byggemateriale. På den tiden var man avhengig av båt for å komme til og fra Bugøynes. Det var å seile eller ro båten. Det var muligheter for å gå over fjellet fra Bugøyfjord til Bugøynes, men det var en slitsom tur.

Med god hjelp av brødrene til Brita Caisa og andre fikk de sagd tømmeret og fraktet det til Bugøynes. De fikk god hjelp av Henrik (Heikki) til å passe på søsteren Marja. Heikki og Aleksi var glad i søsteren sin. Med god hjelp av familie og venner flyttet Brita Caisa og Askan Mikko i et nytt staselig tømmerhus nær sandstranden i Vestersand. Her hadde de en fin hvit strand rett nedfor huset og fin utsikt mot nordvest og kveldsol.

Brødrene til Brita Caisa, Pehr og Simon bygde også hus i Nesset på Bugøynes og stifter familie der. En dag tar Pehr med seg familien og flytter til Amerika. Brita Caisa savner Pehr og venter brev fra ham i Amerika.

Det var mange som beundret Brita Caisa for hennes skjønnhet. Mest av disse var samboeren Mikkel (Mikko) Aska som beundret og elsket henne høyt. Den som hatet henne mest var ekskona til Mikkel, Gratha Lisa. Var hun til stede kunne ikke Brita Caisa snu ryggen til henne i ett sekund, da hun var redd for å bli angrepet av henne bakfra. Ekskona tryglet og ba Mikkel om å komme tilbake til henne.

Det er ingen tvil om at forfatteren har satt seg godt inn i historien om den finske innvandringen spesielt til Neiden og Bugøynes. Selv kjenner jeg meg igjen fra forfatterens skildringer fra Bugøynes, Pykeijä (Pikku Suomi), der jeg vokste opp. Brita Caisa var oldemor til min mor, pikenavn Astrid Seipäjärvi. Det er spennende lesing om hovedpersonen Brita Caisa og familien hennes.

Hun skildrer om folket på Bugøynes, kulturen, levemåten, slektskapet, ekteskap, fødsel, død og om dem som forliste og omkom i havet. Slektskap og naboskap var en viktig del av befolkningsgrunnlaget i Bugøynes, Pykeijä. Hun skriver om hverdagsskildringer med fiske, foredling av fisk, jordbruk med husdyrhold, om båter og om hvalfangst fra siste del av 1850-årene – som er verdt å lese. Selv vil jeg kalle boka en historisk roman. Historisk innsikt om bygdene Neiden og Bugøynes beriker oss, og er ofte en av de viktigste faktorer i dannelsen av vår identitet.

I 1865 bodde det 132 personer på Bugøynes, 119 finlendere og av disse var 105 født i Finland. I 1875 var folketallet økt til 241 og av dem var 221 finlendere. Størstedelen av befolkningen var under 29 år. Det var overskudd av menn, da var det naturlig nok mange ugifte i bygda.

De fleste fra Neiden og Bugøynes har slekt fra Finland. Ennå er det finske språket og kulturen levende her.

Forfatteren skriver om det gode samholdet i bygdene på den tiden. Er det kanskje noe vi kan lære av?

Boka er godt skrevet. En virkelighetsnær og god bok som jeg anbefaler folk å lese.

For meg personlig har boka gitt meg flere holdepunkter i søken etter min identitet.

 

Kirkenes, januar 2025
Alf Salangi