Børselv: Avrundet sesongen med kjempegod potetfest

– Det var en kjempeskøy potetfest, sier Hild Irene Eyolsdatter Holm (10) og Olver Ivan Jonas Hesjevoll. Her ser vi elevene med poteter de har dyrket selv, i lag med resten av vennene fra skolen. (Foto: Arne Hauge)

 

Potetprosjektet i Børselv var så bra at ungene ved Børselv oppvekstsenter vil ha det på nytt. Kanskje allerede til neste år?

 

Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

– Å framføre skuespill og ikke ha vanlig skole, det var mest skøy, sier Olver Ivan Jonas Hesjevoll fra Børselv oppvekstsenter. Noe Hild Irene Eyolsdatter Holm er enig i. Begge sier at de har lært masse kvensk gjennom prosjektet til Kvensk institutt og skolen, både ord og uttrykk, men også grammatikk og andre regler for å snakke språket.

Tirsdag 18. oktober i år var det potetfest, for da var potetprosjektet ferdig for denne gangen. Det har vart fra vår til høst, med potetland utenfor Kvensk institutt, hvor festen fant sted.

– Og så har vi lært masse om poteten, teknikk om dyrking og sånn, samstemmer elevene. Faktisk sier Olver Ivan at de dyrker poteter hjemme, så en god del kunne han fra før om den, hva skal vi si, potunpala, potetbiten av prosjektet. Før han nevner masse kvenske ord som har med dyrking av poteter å gjøre. Også Hild Irene kan mange ord hun ikke kunne før prosjektet begynte, det var i vår. Potetprosjektet skal munne ut i læremateriell til bruk i skolen, både i Børselv, Lakselv og andre steder så snart prosjektleder Riinakaisa Laitila er ferdig med skrivingen.

– Håper dere prosjektet blir gjort en gang til?

– Ja. Eneste triste er at jeg får ikke vært med på det neste år, for jeg går i tiende, sier Olver Ivan, som har lært ord som siemenputatti, settepotet, kylvätä, å plante noe, hernet, ert, kukkapeti, blomsterbed, kukkii, å blomstre, putaattilaari, potetbinge.

– Jeg kan faktisk ta det fem år til hvis jeg vil, sier femteklassingen Hild Irene. Begge er enige om at særlig maten var god.

Noe også prosjektleder Riinakaisa Laitila fikk med seg. Grundig også. Vi hørte den ene barnehageungen og skoleeleven etter den andre si at det var veldig godt. Potetan, sa mange, var det beste med hele maten. Faktisk de beste potetan i hele verden.

Med potet som hovedrolleinnehaver, startet elevene potetfesten med å lage og spise Ämmi pannu, bestemors panne. Her var det som vi skjønner egendyrkete poteter, pluss lammekjøtt og mye annet godt. Gulrot hadde elevene også dyrket, bare at de ble veldig sånn mini-babygulrot, så de valgte å kjøpe større gulrøtter på butikken i stedet. Salat med egendyrkete ting kom også på bordet, pluss grønne erter som de også hadde dyrket. Og putaattikulta, potetgull, hjemmelaget det også. Noen flak var godt stekt, salte og gode, alle var bedre enn dem fra butikken.

Etterpå var det kaker til dessert, pyntet med egendyrkete blomster. Pluss marjavelli, bærkompott med kesam med fløte på toppen, laget på bær som Nanna Salamonsen og noen andre eldre fra bygda hadde gitt til prosjektet. Tyttebær, blåbær og multer.

– Lammekjøtt er typisk kvensk tradisjon. Det var det kjøttet de hadde mest av, forklarer Riinakaisa Laitila.

– Spiser man kraft blir man kraftig, hørte vi en elev si.

– Veldig, veldig god mat. Ämmi pannu er godt, hørte vi flere andre si.

Foreldre var invitert inn, da holdt ungene skuespill for dem og alle andre. Tre forestillinger ble framført, en samisk, en kvensk og en for de norske elevene. Ungene var veldig flinke, kan vi bekrefte, særlig ble det klapp etter potetdansen.

– Vi har de beste prøvekaninene i hele verden for dette prosjektet, sa Riinakaisa til de frammøtte, hun takket Børselv oppvekstsenter ved rektor og lærere for å ha stilt så bra opp hele veien fra vår til høst. Så sa hun noe om poteten, for eksempel at:

– Folk i Norge var skeptiske til å skulle dyrke denne brune klumpen som var nedi jorda. Noen syns ikke den luktet eller smakte særlig godt, noen trodde til og med at den var giftig, sa hun, og forklarte at det var prestene som tok oppgaven og fremmet poteten som:

Næringsrik, full av c-vitaminer, værbestandig, tålte å dyrkes i hele landet inkludert langt i nord, og at den kunne lagres lenge.

– Særlig samene var skeptiske. De ville heller dyrke kålrabi, for den kunne spises rå, sa Laitila, hun forklarte at på det området var nok kvenene tidligere ute med å dyrke poteter. I alle fall hvis man skal tro Samuli Pauluharju, som skrev om saken i ei bok fra 1928.

Og prestene nådde sakte, men sikkert fram til folk med sitt grønnsaks-budskap. Poteten ble en evigvarende klassiker, den sto etter hvert på så og si samtlige norske middagsbord fra sør til nord. Selv om det tok sikkert hundre år før den etter avmarsj fra Sør-Norge ble vanlig også i Finnmark.

– Takk for et kjempefint prosjekt, sa Riinakaisa, hun hadde da fortalt at barnehageungene og elevene hadde laget ren og lokal og bærekraftig mat fra eget land. Null kunstig gjødsel, bare kumøkk pluss tang og tare, blandet med jord, sand og stein.

– Vi ønsket helst å dyrke en gammel potetsort som kvenene var kjent for å ha. Den heter Ottar, sa prosjektlederen til Ruijan Kaiku da potetfesten var ferdig.

– Men den poteten fikk vi ikke tak i. Vi brukte i stedet settepoteter som vi fikk fra en potetprodusent i Lakselv, sa Laitila, som nå altså skal hive seg løs på oppgaven med å lage læremateriell. Det er med andre ord ikke det siste vi har sett av Børselv-potetene i kvensk sammenheng, kan det oppsummeres.