Ekteparet Ragnhild Nilsen og Egil Børge Mikalsen skriver bøker i lag. (Foto: Maureen Bjerkan Olsen)

 

Da Ruijan Kaiku møtte dem i Børselv, handlet praten straks om tippoldemor Brita.

 

Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

Historien handler om Brita Salomonsdatter. Hun forlater uår og nød i Kukkola i 1866, for et bedre liv og jobb i Norge. Hun var 18 da hun dro, og havner på Målsnes i Troms hvor hun de neste seks årene får fem barn med handelsmannen Fredrik Konrad Hansen. Oppført i 1865 som «frihandler i sild og tømmer.»

Tragedier på rad

– Så endres livet hennes dramatisk, sier ekteparet Ragnhild Nilsen og Egil Børge Mikalsen, de står  bak dokumentarromanen «Fra Tornedalen til Havlandet» (Ruija forlag 2023). Deres andre bok i samme sjanger, hvor all vekt legges på korrekte årstall og faktiske navn på personer som faktisk eksisterte.

– Først drukner deres fem år gamle sønn i en brønn, like etter tar Britas mann livet av seg. Og mellom disse dypt tragiske hendelsene nedkommer hun med et nytt barn. Og får diagnosen fødselsdepresjon, sier Egil Børge og Ragnhild, tippoldebarnet. Vi spør om Ragnhild alltid har kjent til tippoldemorens historie.

Skambelagt

– Ja, bestemoren min skrev den ned. Men historien var annerledes enn det vi fant ut da vi begynte å lete, sier hun. Beste eksempel var skjebnene til Britas mann og sønn.

De var innom Pyssyjoki i Finnmark, vi fikk en hyggelig prat. (Foto: Maureen Bjerkan Olsen)

– Vi fikk høre av bestemors fortelling at de druknet på havet, men da vi begynte å lete i Målselv kirkebok og andre papirer, fant vi ut at historien var ganske annerledes.

– Selvmord var kanskje en skam på den tiden?

– Det var helt sikkert en skam. I kirkeboka står det at han begikk selvmord på grunn av ugudelig liv og næringssorg. I skiftesamlingen to år etter at han døde står det da også at han skyldte mye penger, sier de. Med den viktige tilføyelse at handelsmenn ofte satt i stor gjeld.

På asyl

– Konkurser var vanlig. Oppkjøp av fisk krevde satsing, og gikk det galt på havet, gikk det galt med dem, sier forfatterne.

Fødselsdepresjon var på den tiden en vrien lidelse å behandle. Britas lege, sier forfatterne, visste råd. Det ble skjebnesvangert for pasienten.

– Legen mente at hun måtte på asyl for å bli frisk. Hun endte på Rotvold, og var der resten av livet, får vi vite.

«Rotvold Sindsygeasyl» på østsiden av Trondheim gjorde Brita slettes ikke frisk. Hennes mulighet for kontakt med de fire gjenlevende barna, var også null. De havnet i ulike fosterhjem i Målselv. Britas liv på asylet er en del av boken, basert på journaler som viste seg vrange å få.

Fikk omsider tilgang

– Vi ønsket å gi henne en slags oppreising for en behandling som etter dagens målestokk var ille. Rolighetsbad og andre former for isolasjon. Vi kontaktet Nordlandssykehuset om tilgang, en søknad som via Statsforvalteren gikk helt til Helsedirektoratet, sier de.

– Her har dere kanskje gått opp en vei for andre?

– Det vil vi tro. Vi fikk adgang fordi Ragnhild var direkte etterkommer etter Brita, sier Egil Børge.

Til slutt et spennende varsku til deg som vil lese boka:

– Ikke les de to siste linjene. De sier ganske mye, så vent med dem til slutt, tilrår ekteparet.