Folk er folk, særlig i vakre Varanger i Finnmark. (Foto av bokforside)

 

Straks det nærmer seg jul, dukker Varanger årbok opp. En trofast gjenganger fra nord som denne gangen handler om folk før og nå.

 

Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

«Og en kremdott på topp», skrev vi forrige gang Varanger årbok kom inn til redaksjonen. Den boka hadde et digert multebær på forsiden, noe som fristet til videre lesning i den tykke utgivelsen.

I år har Sør-Varanger historielag, Vadsø historielag og Vardøhus museumsforening valgt et såkalt bildekollage av blide og aktive barn på forsiden, med løfte om at denne utgaven handler om det aller viktigste vi har, nemlig folk. «Folk i Varanger før og nå», heter boka, for øvrig den 44. årgangen. Drøyt 40 artikler fordelt på 391 sider, så her har varangerværinger og andre interesserte noe å fylle romjulen med.

«Alle har vi hørt om, eller kjenner, enkeltpersoner som har en historie som fortjener å bli kjent for flere», skriver årbokas redaktør Trygg Jakola i forordet. De sendte nemlig på forhånd ut invitasjon om å sende inn artikler, og det framgår at responsen ble meget bra.

Årboka har i alle år vært en viktig bidragsyter til å synliggjøre og formidle Varangers historie. Her ser vi oppslag av en av de mer dramatiske fortellingene, Rolf Randas artikkel om ei dødsulykke knyttet til ei hytte og ikke minst hyttas vedskjul. Hytta lå nært Bodibekken i villmarka rundt ei mil sør for tettstedet Kirkenes i Sør-Varanger kommune. Den ble bygd på materialer fra et sagbruk like i nærheten, og artikkelen inkluderer da også informasjon om to unge mennene som eide sagbruket. Duoen ville skaffe seg tømmer til eget hus, men så langt unna folkeskikken at folk mente det måtte ligge en slags religiøs fanatisme bak prosjektet. (Foto av bokoppslag)

I typisk god nordnorsk ånd går mange av titlene gjerne rett på sak, for eksempel Stein Dørdals «Søringer i Kiberg i 1960-årene.» Eller Åsmund Røst sin ««Blind-Kristian» på Svanvik i Pasvikdalen». Liten tvil om tema for de artiklene, med andre ord.

Av kjente navn for lesere av Ruijan Kaiku så vi færre enn før, trolig fordi bygdefolket i større skala enn før ble invitert til å bidra. Men Trygg Jakola er som alltid med, og ellers ser vi et navn som Reidar Bakke, han vi skrev om for noen år siden da han utgav boka «Ei sole sorrakieli, om kvensk/norskfinsk muntlig tradisjon i Varanger.» Der var for øvrig nevnte Jakola og Kaisa Maliniemi med som redaktører.

Forskeren Gyrid Øyen har vi også skrevet om før, sammen med Brynhild Granås er hun med i årets Varanger årbok med artikkelen «Folk og natur. Hva barns møter i et fuglefjell kan gjøre.» Ellers har Sigrid Skarstein skrevet om skøytehistorien i nord med vekt på to markante løpere fra Vadsø.

Og Silje Karine Muotka, sametingspresidenten, hun har artikkelen «Barndommen i Varanger – streif barndomsminner.» Den artikkelen er også presentert samiskspråklig.

Noe som gjør det nærliggende å oppfordre årboka til å gjøre det samme på kvensk en annen gang. Det må vel være en fin idé, tør vi si.

Riktig god lesning.