Da Mikko gikk fra gård og grunn

Under Ordkalotten i Tromsø holdt Ingeborg Arvola en populær forelesning om egen skriving. (Foto: Jarl Riskjell Gjerde)

 

Ingeborg Arvola har i høst gjort stor suksess med romanen Kniven i ilden. Den kvenske kulturen i Sør-Varanger er sentral i boka. Ruijan Kaiku har møtt suksessforfatteren.

 

Erlend Skjetne

 

Romanen forteller om den usedvanlig vakre Brita Caisa Seipajærvi, som i 1859 reiser fra Sodankylä i Nord-Finland i retning av det fordrømte Ruija, der havet er fullt av fisk. Hun har med seg sønnene sine Heikki på tre og Aleksi på tolv, som hun har med to ulike menn. Hun er straffet med kirketukt hjemme i Finland for sin usedelige livsstil, og ønsker seg et nytt liv med arbeid og gjerne en godhjertet fisker til ektemann.

Les også: Arvola vant årets Bragepris

Kniven i ilden er første del av en romanserie som har fått navnet Ruijan rannalla– Sanger fra Ishavet, etter planen en trilogi. Alle svarene på hvordan det går med Brita Caisa, kan vi altså ikke gi ennå. Men vi kan røpe at det blir komplisert når hun faller for en gift mann, bonden Mikkel Aska eller Askan-Mikko i Neiden, som allerede har vært i Ruija i mange år. Forholdet de innleder er ikke bare upopulært hos Askan-Mikkos kone og hos Brita Caisas eldste sønn, det er også straffbart etter datidens lover.

Et tapt språk

Nettopp Neiden, Näätämö, er et sentralt sted i romanen, og har vært det også tidligere i Ingeborg Arvolas nå 23 år lange forfatterskap. Spesielt kjent er kanskje romanen Neiden 1970, som på sorgmuntert vis forteller om en ung jentes forhold til en egentlig snill og omsorgsfull, men dessverre alkoholisert far.

Ingeborg Arvola er selv oppvokst først og fremst i Tromsø, men hun har også vært mye i Neiden der faren hennes bodde, og der Arvola-navnet er forankret. Arvolaneset finnes også i Kniven i ilden, men da under navnet Sandneset, for i 1859 var ikke alle de kvenske navnene ennå etablerte i denne grensebygda dit så mange finske utvandrere reiste.

– Mitt forhold til Finnmark handler både om å høre til og å ikke høre til, forteller Arvola.

– Jeg er født der, men så flyttet jeg til Tromsø og kom på mange og lange besøk i Neiden. Det kvenske eller finske språket stod sterkt der. Faren min snakket finsk med andre i bygda, og en gang trodde jeg at jeg også kunne språket. Nå vet jeg at jeg bare kan lyden av det, jeg kan ikke mange ord.

Folkloristisk gullgruve

Like fullt gjennomsyrer det kvenske miljøet Kniven i ilden fra start til slutt. Foruten i Neiden foregår mye handling også på Bugøynes, Pykeijä, som jo ennå i dag blir kalt Lille-Finland eller Pikku-Suomi. Så er det kvenske eller finske navn overalt i boka, både på steder og mennesker, og tradisjoner som for eksempel sauna er hyppig omtalt. Gudstro og overtro eksisterer side om side. Morsomme anekdoter fra både Norge og gamlelandet florerer, og boka må i det hele tatt sies å være en gavepakke til de som liker skrøner og muntlig fortellertradisjon.

– Folk arbeidet veldig hardt og veldig mye i Brita Caisas tid. Mørketida var kanskje likevel en litt roligere periode, og hva kunne man gjøre da? Jo, man kunne møtes og fortelle historier. De beste fortellingene ble fortalt flest ganger. Så kan jo noen faktaopplysninger selvfølgelig endre seg litt med tida, sier Arvola.

Under Ordkalotten internasjonale litteraturfestival i Tromsø i november holdt hun et foredrag der hun fortalte om sitt forhold til det å skrive, og hun trakk fram nettopp den folkelige kulturen som viktig for henne i arbeidet med Kniven i ilden.

– Jeg har alltid likt gode historier, det litt uvanlige og underlige, så jeg har det veldig morsomt når jeg kan skrive om nettopp det uvanlige og underlige.

Kvinne av sjeldent merke

Selve karakteren Brita Caisa Seipajærvi er en historisk person, Ingeborg Arvolas tipptippoldemor. Forholdet hun innleder til Askan-Mikko er også godt dokumentert i ulike historiske kilder, blant annet hos Samuli Paulaharju i det legendariske verket Ruijan suomalaisia fra 1928, som for første gang kom på norsk i 2020, med Mikael Holmberg som hovedoversetter. Et sitat fra kapittelet om Neiden i den svenske utgaven av verket, Finnmarkens folk, får innlede Kniven i ilden: «Men så kom Priita-Kaisa från Sodankylä till trakten, och Mikko gikk från gård och grund …»

– Paulaharju har vært en viktig kilde, forteller Arvola.

– Jeg har også brukt Steinar Wikans bok Grensebygda Neiden og Alf Salangis Bugøynes –Pykeijä – bygd ved ishavet flittig.

Hvordan fikk så Arvola, som ikke tidligere har skrevet i sjangeren historisk roman, ideen om å gi seg i kast med et slikt prosjekt?

– Det begynte jeg med at jeg ble invitert til å skrive en scenetekst om finsk eller kvensk innvandring til Vadsø. Her tok jeg utgangspunkt i oldemora mi, Eva Niva Arvola, men så begynte jeg å undre: Hvem var de første som kom til Neiden? Tanken om en roman om formødrene mine dukket opp, og under gravinga i fortida fant jeg ut at tipptippoldemora mi var en Brita Caisa Seipajærvi. Så slo det meg at dette måtte være den samme som Paulaharju skriver så dramatisk om, og jeg fant henne også mange andre historiske kilder, blant annet rettsprotokoller. Så dette med henne og Askan-Mikko var åpenbart en stor sak i samtida, og alt dette syntes jeg var så utrolig spennende at jeg måtte gå dypere inn i det.

Arvola forteller at det har vært mye arbeid med research til boka.

– Man undersøker en side ved livet disse menneskene levde, og så oppdager man at det også er noe annet man kan altfor lite om, og så må man lese seg opp på det, og slik baller det på seg. Men jeg har hatt stor glede av å jobbe med dette stoffet, sier hun.

Grenselandet

Kvenene i boka lever selvfølgelig ikke i et vakuum. Blant annet får de ellers så ofte neglisjerte skoltesamene sin rettmessige plass, som de som bodde i området rundt Neiden da de første finske innvandrerne kom.

Den rike romanen inneholder nok av interne stridigheter mellom kvener og skoltesamer, til dels alvorlige sådanne og til dels forviklinger av det mer humoristiske slaget. Det som imidlertid kaster tyngre skygger over tilværelsen, er forholdet til den norske «øvrigheta», de offentlige myndighetene som blant annet blir koblet inn i det ulovlige forholdet mellom Brita Caisa og Askan-Mikko.

– Det er også en politisk roman, dette her, sier Arvola.

– Ikke at jeg skriver åpenlyst politisk, det er snarere slik at det politiske kommer til syne gjennom det livet karakterene lever. Her handler det jo for eksempel om grenser som trekkes og lover som vedtas over hodet på folk, og som har store konsekvenser for mennesker som egentlig bare vil forsørge seg selv og sin familie. Så blir man plutselig bøtelagt eller straffet på annet vis for å leve slik som man alltid har gjort.

I det hele tatt makter Arvolas roman et kunststykke som bare det beste av litteratur lykkes med, nemlig å sirkle inn et helt samfunn og en hel tidsalder gjennom presist fokus på små enkeltmennesker og deres strevsomme og motsetningsfylte liv.

Et gjennombrudd

Ingeborg Arvola har gitt ut ikke mindre enn 24 bøker siden hun debuterte i 1999, men har aldri vært på så manges lepper som nå. I november vant hun en av Norges gjeveste litterære priser, Brageprisen.

– Vi er heldige i Norge, sier Arvola.

– Gode ordninger som for eksempel innkjøpsordningen gir forfattere som meg en mulighet til å skrive bøker i mange år uten at de nødvendigvis når så altfor mange lesere. Slik har det vært veldig lenge for meg. Men får man tid og ro til å modnes, kan det plutselig skje noe uventet og veldig positivt, som for eksempel at en bok virkelig får luft under vingene.

Siden Kniven i ilden kom ut tidlig i høst, har lovordene vært mange. Boka fikk blant annet terningkast 6 i VG, og ble nominert til både Bokhandlerprisen og Brageprisen. Sistnevnte pris vant den altså – en formidabel fjær i hatten for Arvola.

Flere kritikere har trukket fram den store verdien av å få innblikk i en kultur som ellers ikke er så mye omtalt i norsk skjønnlitteratur. «Dette første bindet har gitt meg ny kunnskap om kvensk kultur,» skriver for eksempel kritiker Anne Cathrine Straume på NRK.no. Brage-juryen sier blant annet følgende i sin begrunnelse for pristildelingen: «Arvola løfter også fram den kvenske og samiske kulturen og gir oss et unikt bilde av en historie som bør få større plass i vår kollektive hukommelse.»