«De er døde, men de lever videre»

Hvorfor har portrettene dine på seg dødningehoder? Maiya Jerijervi sier at hun så gjerne skulle visst mer om det kvenske i egen familie, bare at de gamle er borte. De lever likevel videre i henne og kunsten hennes. (Foto: Arne Hauge)

 

Folk flokket seg rundt det forunderlige maleriet til den kvenske kunstneren Maiya Syrstad Jerijervi (23).

 

Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

– Kanskje det er populært fordi jeg har klart å lage et maleri som folk kjenner seg igjen i? Folk har i alle fall sagt at de kjenner seg igjen i de følelsene jeg prøver å portrettere i bildet.

Alta Kunstforening og utstillingen Kimppailu/fight av Young Arctic Artists. I en krok vil alle beskue et maleri med tittel «Jerijärvi/Jerijervi.»

Null komma sju kvadratmeter akryl på lerret. Laget av Maiya Syrstad Jerijervi fra Sør-Varanger. Det er kø, den unge kunstneren omringet. Hun har på seg svart strikkelue og forholder seg ikke stilltiende mystisk i den hensikt å øke sjansen for å bli geniforklart, Maiya svarer jordnært og villig på spørsmål.

Maleriet portretterer hennes bestefar og hans bror. Pluss en hund. Brødrene har med seg teltstenger og noe å bre over seg for ei natt i friluft.

Vil så gjerne vite

– Bestefar og broren tok med seg sin kvenske kultur i graven. Dessverre. Jeg fikk aldri muligheten til å stille dem spørsmål, eller oppleve det kvenske slik det kvenske var for dem, sier hun.

Maiya er fra Sør-Varanger i Finnmark. Bestefarens hennes gikk bort i 2016, på den tiden da hun selv fikk vite at hun var kven. Etter hans død ble hun mer opptatt av det kvenske. Bestefaren fikk hun aldri snakket med, men hun snakket med sin far. Så møtte hun kunstnerkollega Åsne Kummeneje Mellem, som da gikk på fotoskole. Åsne ble tipset om Maiya, som ble med i Åsnes kunstprosjekt Kven er kven?, hvor Maiya er den yngste av dem som er med. Straks ble det mindre ensomt for Maiya å være kven. Og mer kult. Men hun skulle så gjerne visst mer:

– Maleriet ditt viser nær familie som har levd, men hvorfor i huleste har de dødningehode?

Lever videre

– De er portrettert som om de skulle være i live, men samtidig er de borte. For deres kvenske arv lever jo videre gjennom meg, min pappa, mine søsken og tremenninger.

Kunstneren forteller om en slektning som gransker familiens kvenske arv. Alt det kvenske, sier hun, lever i henne selv om bestefaren og broren hans er borte.

Likevel, det var de som hadde «den kvenske fasiten», svarene på alt hun i dag lurer på. Jerijervi bekrefter at også kvenenes nåværende situasjon, nokså desperat og preget av behov for revitalisering, er med i kunsten.

– Men det er lite folk igjen som kan fortelle oss hvordan det egentlig var. Prøve å vekke litt liv i oss. Det blir færre og færre, noen sitter med følelsen av å ikke lengre identifisere seg som kven, sier hun.

Lærte av Sunna

Maiya tar fagutdanning i kunst og bekrefter å jobbe for å fortjene kunsten som yrke. Hun har også et bilde i Rovaniemi. Hun søkte om å få lage grafittikunst, det fikk hun, og kunne selv velge hvor den skulle ligge. Hun var klar på at den skulle være ved siden av bildet til samiske Anders Sunna. Hun lærte å lage grafittikunst av ham på et workshop i Alta.

Konseptet er det samme. Bildet viser Leonhard Seppala, igjen uten de levendes ansiktstrekk, og Togo, hunden portrettert som levende, pels med hode.

Seppala er død, sier Maiya, men det kvenske bak ham og det han kjempet for er fortsatt i live – i alle som kommer etter ham. Hun setter stor pris på at Leonhard var kven, samt en anerkjent pioner på området humant hundehold. Han var snill mot Togo og resten av teamet sitt.

Redde landsbyen

– Du er ung til å ha døden med i bildene dine. Er det på grunn av din kvenske oppdagelse? Eller vil du som kunstner uansett ha med dødselementet?

– Jeg har gjort noen bilder før hvor jeg har portrettert folk der de er i spekteret av død-levende. Men det har vært forskjellige grunner til det, og jeg kan ikke si at jeg er opptatt av døden. Jeg er mer opptatt av at de døde lever videre i oss levende. At alt vi har levd, lever videre gjennom andre.

– Er du bitter fordi du ikke tidligere i livet ditt fikk oppdage det kvenske?

– Egentlig ikke. Jeg skjønner hvorfor, og har nok akseptert det.

Mye kan fortolkes i bildet av Seppala og Togo:

– Under koronatiden var den eneste måten vi alle kunne redde oss selv var å isolere oss, mens eneste måten han kunne redde den landsbyen var å bringe serumet fram til folkene som bodde der. Jeg tror alle kan kjenne seg igjen i det han gjorde for å redde dem som bodde i landsbyen, sier Maiya.

Fra akryl til vev

Seppala i Rovaniemi er portrettert heroisk. Serumkappløpet hendte for lenge siden, derfor er han i svart-hvitt, kun kvenfarger skinner gjennom. Om kvenfargene blir hennes varemerke som kunstner gjenstår å se. Seppala og Togo kjempet seg fram under vanskelige forhold. Han er et kvensk forbilde, både for Maiya og sikkert for mange andre kvener, tror hun.

– Seppala er jo borte, men er det ikke vågalt å male dødningehode på ham? Er det fordi du sliter med å male ansiktstrekk?

– Nei, ansiktstrekk er lettere å male. Det hadde vært vanskeligere å forstå bildet hvis han hadde ansiktstrekk som om han ennå var i live, sier Maiya, som for en tid legger vekk akrypensler til fordel for veving.

– Jeg holder på med noe nå, sier den talentfulle kunstneren.

– Hva heter forresten hunden på bildet av din bestefar og hans bror?

– Vi vet ikke. Pappa sa det eneste de vet er at den var glad i øl. Kanskje han fikk øl fordi det ikke var mer vann igjen?