.
Både det offentlige Norge, Norske kvinners sanitetsforening og Norsk folkehjelp har hatt storstilte helseprosjekter for å få det norske folk til å bade i badstu eller «kvenbad» som det også ble omtalt rundt år 1900. Bedre hygiene skulle bidra til bedre folkehelse.
Liisa Koivulehto
liisa@ruijan-kaiku.no
Også i Norge var det vanlig med badstuer i middelalderen. Kirken anså etterhvert dette som usømmelig og agiterte sterkt imot uvesenet. På 1500-tallet begynte derfor skikken med å ta badstubad å avta, og kongen forbød dem som usømmelige. Badstuer ble brent, bortsett fra noen i avsideliggende fjellgrender for eksempel i Setesdal, hvor de ble stående lenge – og hvem vet, kanskje senere bygd om til røkerier.
Både skogfinnene og kvenene bidro til en ny epoke i badstubruk i Norge. På det indre Østlandet ble badstuen gjeninnført som badehus i Finnskogen på 1600-tallet, og i Nord-Norge skjedde en tilsvarende gjeninnføring med kvenene.
Badstu ble gjenoppdaget
I begynnelsen av 1800-tallet var hygieniske forhold svært dårlige her i landet. I Medisinalberetningene fra 1850- og 1860-årene omtales ofte befolkningens uvitenhet, overtro og fastholdenheten til gamle skikker, og som legene mente hemmet deres kamp mot sykdommer, bedre hygiene og et bedre levesett.
– Da presten og vitenskapsmannen Eilert Sundt var på sin første store forskningsreise rundt 1850, der han egentlig var ute etter å undersøke taterne, oppdaget han og selv opplevde «finnebad» på Finnskogene, forteller professor emeritus Einar Niemi.
– Sundt ble overbegeistret, både over badingen og over at alt foregikk på slik sømmelig vis i badstua, selv om kvinner og menn gikk sammen der. Sundt var svært opptatt av renslighet som det viktigste middel for bedret helsetilstand, og stadig minnet han om saunaen på Finnskogene, sier Niemi.
Et kvenbad i Vardø fikk en helt spesiell oppmerksomhet.
– Nansens beretning om badstuens herlighet i Vardø fra 1893 står i en klasse for seg selv. Da Nansen skulle reise til Ishavet med Fram, var det siste de gjorde i gamlelandet, å ta en kvenbad i Vardø. «Nærmere paradis kommer du ikke», skrev Nansen i dagboka om opplevelsen, forteller Niemi.
Nasjonal badstubygging fra 1900
I «Sundhetsstatistikken for 1900», ført av Statistisk Centralbyrå, kan vi lese om en stor kampanje, som begynte visst året før, for å bygge badstuer i hele landet. Midler ble samlet og bevilget av næringslivet og private.
Dokumentet finnes på Digitalt museums nettsider.
I Ullensaker i Akershus amt kunne konstituert distriktslege Svanøe anføre at «Renlighedssandsen bedres, og at Interessen for Bad (Badstubad) er vakt.»
I Drammen i Buskerud amt «er der en liden privat Badeanstalt for Kar- og Badstubad. Samlaget for Brændevinshandel har ladet paabegynde Opførelsen af en kombineret Vaske- og Badeanstalt for Kar-, Badstu- og Varmluftsbad».
I Bratsberg amt hadde allerede et bad i Fyresdal, men nå hadde man samlet penger til et nytt «Badstubad efter finsk Mønster».
«Erfaringerne om disse Bad er meget tillidvækkende, da Søgningen er jævn og i Stigende. Tilfredsheden er stor og almindelig. Driften bæres med Lethed af 10-Øres Badebillet.»
I Vinje har man «efter ihærdige Anstrengelser samlet af Materiale, Arbeidsdage og Kontanter» for å bygge en badstu som skal være ferdig i 1901. «Badstuens Kostende er beregnet til Kr. 700,00 à 1 000,00.»
Badstusaken fikk medhold fra alle hold i samfunnet: I Laardal og Vinje får man bygge badstua på en gratis tomt på Prestegaardens Grund, og i Tinn har man søkt og fått tømmer til badstubygning av Statens Skoge.
I Skudeneshavn i Stavanger amt «findes der en Badstue, som Kommunelæge Jensen har ladet opføre for egen Regning paa sin Eiendom dersteds.» Der er plass til 10-11 voksne personer, og den har et kar som fylles med regnvann fra taket, og «fra Søen er lagt Ledning med Pumpe for kold Styrt.»
«Der blev kun fyret op hver Lørdag. Kvinderne havde Badetid fra 3—6, Mændene fra 6—10. Udgifterne var ca. 2 Kr. til Brændsel for hver Gangs Opfyring, hvortil kom et mindre Beløb som Løn til en Kone for at holde rent, vaske og fyre op. Til Badstuens Opførelse medgik ca. 1 500 Kr. Hvert Bad betaltes med 25 Øre, og Søgningen var saapas, at Udgifterne blev dækket.»
I Bergen melde det at «Voss Ølsamlag er begyndt at bevilge til Badstubad paa Landsbygden, og i Aurlandsvangen i Lærdal er det opprettet et badstubad som flittig benyttes av den omboende befolking, og planen er at «Skolebørnene kan faa benytte det én Gang om Ugen».
I Romsdal skal man prøve å omdanne eller benytte en del av de mange «Tørstuer opover dalen» og i Rindalen «aabnedes for Publikum en Badstue (Taxt 10 Øre pr. Dampbad).»
I Trondhjem skal folkebadet på Baklandet «ombygges og udvides med en Badstue for Mænd og for Kvinder. Besøget vil da antagelig stige betydeligt, og Byen maa siges at være overmaade vel udstyret med Badeindretninger.»
Befolkninga i Nordreisa får rosende omtale i sundhetsstatistikken.
«Noget som i ikke liden Grad vil bidrage hertil er, at Reisens Befolkning er bekjendt for sin Renlighedssands. Ikke alene staar den personlige Renlighed, takket være Badstuerne, som findes i hver Grænd og noksaa regelmæssig benyttes hver Lørdag, meget høit, men ogsaa i Retning af bedre Madstel og smukkere Huse, for ikke at tale om nettere Klædedragt og mere civiliseret Omgangstone har Reisens Befolkning gjort store Fremskridt, især siden det nye Veianlæg blev færdigt.»
I Tromsø blir det rapportert et offentlig bad med et årlig besøk på 12 743 bad.
Sundhetsstatistikken fra 1900 nevner ikke et eneste offentlig badstu i Vadsø. I Lakselv fins «primitive Dampbad efter finsk Mønster hos 3 kvænske Familier», og også i Lebesby er det tre private badstuer som «staar aabne kun for et begrændset Publikum».
«I Tanen har Kvænerne oftest en Badstue paa hver Gaard, hvor der tages Bad en Gang ugentlig», mens i Vardø finner vi «3 Kvænbad, som benyttes meget.»
Les også: «Kvænene synes her å stå høist»
Trackbacks/Pingbacks