«De kunne sko seg, våre kvenske forfedre»

Alf E. Hansen. (Foto: Maureen Bjerkan Olsen)

 

Tar man vare på tradisjonen, går kvensaken seg til. Blant annet komager produsert på den tiden da norske kvinner fikk stemmerett.

 

Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

– For en detaljkunnskap de hadde. Det viser seg gang på gang hvor verdifullt det er å ta vare på tingene fra gamle dager, sier Alf E. Hansen, han er kjent for sine brede kunnskaper om kvenske kulturminner. Det var slekta til kona hans, Evy Nilima Monsen, som sydde sånne komager.

– Komager var datidens gummistøvler. Mange sydde dem selv, men mange kvener sydde også for andre, sier Hansen.

Skapte undring

Det var da Helga Vara sist høst holdt kurs i veving av komagbånd, at Hansen fikk tanken.

– Her skulle man møtes i Horten for å lage komagbånd, men hvor mange hadde egentlig sett gode, gamle komager? Jeg tok dem med som en kuriositet, to par fra tippolderfaren til Evy, med 110 år gammelt sennegress oppi, og en enslig komag fra Per Nærbø. Også den med sennegresset intakt.

– Folk likte det de så?

– Forsamlingen satte veldig pris på det. Noen fikk hakeslepp, de forventet nok ikke å se 110 år gamle sko på kurset.

Evys komager sier seg selv. Hennes tippoldefar var nemlig skomaker. Johan Petter Pietilä, født 2. januar 1833 i Muonio. Per sin komag er mer mystisk. Av yngre årgang, men sydd på samme vis.

Av kuhud

– Per fant den på Sørøya hvor han har hytte. Den lå nederst i askehaugen i et utbrent bål. Han så komagbåndet stikke fram, og komagen var utrolig nok ikke ødelagt. Helga Vara omtalte båndet som ett av flere fine mønstre, klassiske farger også, sier Hansen.

Forresten var Hansens tippoldefar også skomaker. Skomakermester Isak Salamonsen Bjørn, han ankom Ruija fra Hietaniemi via Pajala, havnet i 1856 i Forsøl ved Hammerfest.

– De som hadde småbruk hadde tilgang på dyr og dermed materialer. Komager ble laget av kuhud. Et greit materiale å sy sånt av, og relativt sterkt. I skomakerhåndverket gikk det an å plusse på en mengde detaljer for å sette sitt personlige preg på produktet, som ulike tråder, sømmer og så videre, sier Hansen.

Tran og tjære

Kvener var dyktige til å sy komager. Og bjekso og mye annet. De eldste Hansen har avfotografert var i Finland. Bjekso presis lik dagens modeller, bare laget på starten av 1700-tallet. Komager var derimot sommerfottøy, Hansen beskriver dem som velsittende og tilnærmet vektløse på bena. Men slitestyrken var så som så. Et aber de løste med gode såler, ett av Evys par har således dobbel såle.

– For å få dem noen lunde vanntett brukte de senetråd som ble spaltet opp. Da svellet tråden opp og tettet sømmen. Komagene ble vanligvis impregnert med en blanding av tran og tjære, de var forløperen til mer moderne støvler av skinn, sier Hansen.

– Kuhud, senetråd, tjæreimpregnert og sennagress. Det var materialer som virkelig hadde noe for seg. De kunne sko seg, våre kvenske forfedre, og vi kunne dratt nytte av å se med åpne øyne på disse tingene selv i dagens moderne verden, sier han.

Evig never

Vi tar med at Hansen også hadde med seg milebrent tjære til Horten. I to varianter. Den ene kom fra et eksperiment som Per og en kompis av ham gjorde på å koke tjære. Det var forskjell både i utseende, farge og lukt, kan det meldes.

– Vi har tjæreboks hjemme med lokket på snei. Det gir godlukt i huset og er antiseptiske saker. Jeg tar til orde for mer forskning rundt den gamle bruken av tjære, sier Hansen.

I tillegg, skal det nevnes, hadde Alf med seg bjørkenever fra to tjæremiler. Den yngste nevra fra tre år tilbake i tid, den eldste fra 1600-tallet.