– De prøvde å skjule at de var kvener

 

.

Pål Vegard Eriksen tror nok at mange kvener skjulte sitt opphav for myndighetene under fornorskningsprossessen.

Heidi Nilima Monsen
heidi@ruijan-kaiku.no

I novellen «I skjul bak falsk identitet» skriver Pål Vegard Eriksen om redselen kvenske familier hadde for myndighetene under fornorskningsprosessen, og hvordan de gjerne sa at de var norske eller samiske i frykt for å bli sendt ut av landet, miste jord eller måtte betale ekstra skatter.
– Denne historien er tatt ut av fantasien, men en vet jo at det har jo skjedd feilregistreringer av kvener opp igjennom tidene, og da kan man lure på hvorfor, sier Eriksen som kom på andreplass i klassen for skribenter under 25 år i Ruijan Kaikus novellekonkurranse i 2014.

Den finske fare
Eriksen tror at det kan være mange årsaker til at slike feilregistreringer har skjedd.
– Periodevis har ikke kvenene vært spesielt velkomne, kanskje spesielt i den perioden da myndighetene var mest opptatt av den finske fare. En kunne ha vansker med å kjøpe jord, en kunne bli krevd for høyere skatter og det var en trussel om å bli sendt tilbake til krig og elendighet. Mange ble jo sendt tilbake, sier den unge skribenten som har hentet inspirasjon fra lokalhistorie og ulik litteratur.
– Jeg har jo lest mye forskjellig opp gjennom årene, og jeg har vært interessert i kvensk historie, smiler han.

Betegnelser og feilregistreringer
I følge han selv, så har han tatt seg noen kunstneriske friheter i forhold til novellen.
– Jeg har for eksempel brukt ord som lapp og lappisk avstamning. Dette er jo betegnelser som ikke brukes i dag, men jeg valgte å bruke de sett i lys av den tida jeg så for meg. På en annen siden kan det hende at folk på den tida heller ikke brukte betegnelsen kvener om seg selv, men jeg valgte å bruke den betegnelsen her for å fremme poengene, forklarer han.
Pål Vegard ønsket også å synliggjøre at også kvenene har kjent på tidlig ledd i fornorskningsprossessen.
– Det å være kven var ikke bra nok. Aller helst skulle en snakke norsk. Periodevis kunne det sikkert også være noen fordeler med å være same i forhold til den finske fare, sier han.

Fremmedfrykt
Temaet fremmedfrykt har også en sentral rolle i Eriksens novelle.
– En har jo også lest og hørt en del om generell frykt for fremmede i eldre tid. Og den frykten var nok ikke bare for kriminelle, men også redsel for å bli overvåket. En frykt for at fremmedbesøkende kunne være knytta til myndighetene. Spesielt i forhold til det økonomiske aspektet var det nok mange som var skeptiske til ubudne gjester. Folk hadde dårlig råd, og ønsket jo å unngå ekstra skatter, sier han.

Liker å skrive
Sin unge alder til tross, Pål Vegard Eriksen har vært aktiv i kvenmiljøet i flere år, og i flere ulike roller. Denne våren studerer han blant annet kvensk kultur og litteratur på Universitetet i Tromsø. Dette er første gang han er med på skrivekonkurranse.
– Jeg er veldig glad i å skrive, så jeg har skrevet en del for meg selv tidligere. Men jeg tror aldri jeg har fått noe slikt publisert, sier han, og innrømmer at han fikk litt tidspress på slutten.
– Jeg hadde skrivesperre, så den korte novella tok mye lengre tid og var vanskeligere enn jeg hadde trodd, ler han.

Juryen vurdering
I følge juryen så har novellen variert språkbruk, og i forhold til innhold og tematikk så er historien helt grei slik den er plassert i en historisk sammenheng. Novellen inneholder mye «folkeopplysning». Den noe overraskende slutten fungerer bra og en finner mange novelletrekk i bidraget, mener juryen. De synes at det gjør seg med kvensk ord et sted, men at en gjerne kunne flettet inn flere. For at novellen skulle nådd til topps, etterlyser juryen litt mer spenst både i språket og historien.

 

Ruijan Kaiku har nå en ny fortellerkonkurranse. Innleveringsfristen er 31. mars.

 

I SKJUL BAK FALSK IDENTITET

Døra gikk igjen og Erik kunne endelig slippe skuldrene og puste lettet ut.

Det var en solrik dag i den vesle, fredelige dalen. De omkring tjue familiene og gårdene som var etablert her i løpet av de par-tre siste generasjonene, holdt seg i livet av det naturen hadde å by på, i tillegg til handel med lappene, med handelsmenn og forbipasserende sjøfolk. Det var ingen store gårdsbruk, men folk hadde så de greide seg. Folk levde av bær, fisk fra både elv og sjø, samt fangst av ryper og vilt. Utover det stod husdyrene for litt melk og kjøtt, samt skinn og ull som folk lagde klær, tepper og skotøy av. Folk bygde sine hus av det materialet skogen rundt dem kunne tilby.

«Slapp av Lisa», sa Erik idet gjestene hadde forlatt gården deres. «Det der pleide min far også å gjøre. Ingenting må knytte vår familie og folk i dalen til Finland, det har vi rett og slett ikke råd til», sa Erik, som var glad Lisa ikke var alene hjemme den dagen. Gudene måtte vite hva hun hadde svart på alle spørsmålene og hvilke konsekvenser det kunne ha fått. «Sender de noen som behersker samisk hit, så skal jeg klare meg fint», bedyret Erik, som blant annet hadde drevet mye handel med svensklappene opp i gjennom årene. «Jeg grynner over elva og advarer Nils, jeg sendte gjestene ned til broen, slik at de fikk en omvei og slik at jeg skulle nå over elva før de når fram». Nils var Eriks bror og bodde på andre siden av dalen, over ei nokså stor elv, men Erik kjente til hvor man lett kunne ta seg over denne til fots.

Erik hadde, med sine nokså variable kunnskaper i svensk, karret seg gjennom spørrerunden med de to nysgjerrige, norsktalende mennene som spurte og gravde om alt mulig. Gjestfri som han var oppdratt, serverte han tørka kjøtt, kaffe og små terninger av geitost til de besøkende, til tross for at han ønsket at de skulle forlate gården allerede idet de kom.

Husene i dalen var bygget i mer eller mindre grad på samme måte; Ytterdør direkte til kjøkkenet, dette var det kalde rommet, et oppbevaringsrom og inngangsparti. Derfra gikk det en dør inn til oppholdsrommet der ovnen stod og der folk samlet seg. Oppe på hemsen sov ungene, nede hadde foreldrene soverom. Huset var laftet med older og hadde torvtak, noe som var vanlig på den tiden. Alle sprekker på veggene var fylt med mose og materialet var behandlet med tjæra som de selv hadde utvunnet.

Vel framme på andre siden av elva møtte han Anna, kona til Nils. «Terve, hvor er Nils?» spurte han, med travelhet i stemmen. «Nils er på sjøen» svarte Anna. Erik ble stresset, men ville ikke la Anna bli alene med spørrerunden som ventet. Han røsket ned en strikkejakke som hang på en knagg, stakk nevene inn i vedovnen og sotet til ansiktet og tok på seg en fiskerlue, alt for å ikke bli gjenkjent. Anna fikk beskjed om å late som ingenting og ikke si noen verdens ting mens besøket var tilstede, noe hun virket innforstått med.

Etter en tid kakket det som ventet på døren og Erik gikk og åpnet. «Nils heter jeg», løy han, før han la ut omtrent samme historie som tidligere på dagen i sitt eget hjem, denne gangen med en liten vri på stemmen. Denne gangen var ikke gjestfriheten den samme, ingenting ble servert, det viktigste var å få mennene av sted så fort som mulig. Det var bare å forholde seg rolig og håpe at han ikke ble gjennomskuet- eller at broren plutselig skulle dukke opp med all sin uvitenhet om hva som pågikk. 

Etter en tid forlot nordmennene stedet og for andre gang denne dagen kunne Erik puste dypt ut og slippe skuldrene. «Det er sånn vi må gjøre det Anna, ellers kan vi vente oss en skatteøkning og det har verken jeg eller Nils råd til. Utgir man seg som same så slipper man unna, sier man at man er kven så er det verre», sa Erik idet gjestene lukket porten utenfor. «Vi kan ikke si hvem vi egentlig er, det verste som kan skje er at de snart er her og jager oss ut av landet – myndighetene frykter Finland, vet du». 

Erik gikk hjem igjen og fryktet at noen andre i dalen ville røpe noe. Han kunne jo ikke nå innom alle gårdene og drive det samme skuespillet for alle. Stort sett ville de fleste forstå hva de burde si, men med alle spørsmålene kunne det være lett å gjøre en glipp, særlig om husmødrene eller ei tjenestepike var alene, for de ble lettere satt under press. Ikke kunne man unnlate å svare på spørsmål heller, da ville de besøkende snart fatte mistanke. 

Han trøstet seg med at Anna hadde nikket forståelsesfullt når han hadde forklart situasjonen overfor henne, hun hadde heldigvis forstått hvordan det hele hang sammen og da måtte vel resten av befolkningen forstå det, for Anna var jo ikke kjent som den skarpeste kniven i skuffen. «Min far pleide å gjøre det samme» hadde hun sagt. Det samme ville trolig gjelde flere folk. Det var ikke ofte at nysgjerrige uvedkommende gjestet dalen, sist Erik kunne huske et lignende tilfelle, var han selv bare en liten gutt.

Vel hjemme med sin egen gjerdport møtte han Peder, som fortalte om sin opplevelse fra besøket på hans gård. «Hva skulle jeg si?» klagde han, «Vi er jo det vi er». Peder hadde ikke forstått hva som foregikk og måtte fra nå av betale ekstra skatt, i tillegg til en merkbar bot for alle årene han ikke hadde betalt denne skatten. «Spurte de om oss andre?» spurte Erik med frykt i stemmen. Mange tanker rant gjennom Eriks hode nå. Hva ville konsekvensene være dersom Peder hadde fortalt sannheten? Hvor mye ville folk bli skyldig, ville de klare denne skylden og hvordan skulle det i det hele tatt gå?

«Ja, de spurte om andre i dalen, men jeg sa at alle andre var av lappisk avstamming», sa Peder.

Pål Vegard Eriksen