Del 2 Fra Alta til Alaska: Emigrasjonen

Fra Ruijan Kaikus arkiv: Del 2 i historie i 4 deler av Grete Alise Nilima Monsen. Publisert i Ruijan Kaiku nr 3 -2010

Del 1: To par sokkers vei til Alta fra Alaska og kontakten med familien ble opprettet.

Del 2: Emigrasjonen fra Alta til Alaska; 539 rein og 113 mennesker med båt, tog og båt.

USA kjøpte Alaska fra russerne 30. mars 1867 for 7,2 millioner dollar. Det var liten tilgang på mat grunnet den hvite manns mer enn hundreårige rovdrift på land- og sjøpattedyr. På 1800-tallet ble karibuen (nordamerikansk rein) nesten utryddet. Inuitter ble ofte leid inn som fangstmenn. Alkohol var et billig og svært vanlig betalingsmiddel i handelen av slakt, hvalspekk, hvalrosstenner, huder og skinn. (Biti)

Flere misjonsstasjoner ble opprettet i Alaska av pastor Sheldon Jackson. Han var også initiativtaker og foregangsmann for tamreinimporten og opplæringsprosjektet av reindrift for inuitter.

Først ble rein importert fra Russland. Russere ble forsøkt brukt som læremestere, men de tsjuktsjiske reingjeterne og inuittene kom ikke godt overens, så vantrivselen og hjemlengselen gjorde at de ganske fort dro hjem igjen.

Vorren forteller at Jackson prøvde deretter å finne skandinaver i USA som kunne reindrift. Den 14.12.1893 satte han inn annonser i amerikanske aviser og kom slik i kontakt med William A. Kjellmann, født 1861 i Talvik ved Alta. Kjellmann hadde emigrert til USA i 1883 og stiftet familie. Han ble Jacksons ”høyre hånd”.

Vinteren 1894 dro Kjellmann fra Hammerfest til Alaska med seks familier, en ungkar og elleve hunder. Etternavnene var: (mannens først) Tornensis/Näkkäläjärvi, Näkkälä/Hætta, Rist/Spein, Kemi/Bals, Eira/Hætta, Somby/Nango og Larsen.

Etter en strabasiøs reise ankom de Teller misjonsstasjon nord for Nome den 29.7.1894. To hunder døde underveis. Kjellmann ble utnevnt som leder ved Teller stasjon og der ble det også ansatt presten T. L. Brevig og legen A. N. Kittelsen, begge norske, for å møte de nyankomnes behov.

Husvære måtte bygges. Reindriftsopplæringen for inuitter skulle være: vokting, kjøring, kastrering, merking, melking, ysting, lassokasting, slakting, skinnbereding, limproduksjon, mosesanking, laging av ski, sleder, seletøy, snøsko osv. Jakt og fiske var også nødvendige gjøremål og de fikk opplæring i engelsk. Forholdet mellom inuittene og samene og kvenene ble meget godt.

Etter hvert dro noen til opplæringsoppgaver ved Golovin og Nome misjonsstasjoner.

I midten av desember 1896 foretok Mikkel Näkkälä, Per Rist og Kjellmann en tur med rein fra Teller via Unalakleet og helt sørover til Bethel og tilbake. Avstanden målt i luftlinje er ca 2000 km.

Formålet med turen var å bevise at rein som transportdyr ville være uovertruffent i Alaska. Kjellmanns egne ord etter turen: ”Vi har direkte eller indirekte bevist at reinen kan holde ut mer anstrengelser enn noe annet dyr innen transportvirksomheten i dette landet”.

Engasjementsavtalen for samene, som alle ble kalt, var fast årslønn pluss fri kost, losji, skole, tannlege, lege, medisiner og fritak for skatt og militærtjeneste.

På slutten av året 1897 avsluttet noen av familiene (Rist og Kemi, Eira og Somby) sitt engasjement. De reiste hjem i desember sammen med Kjellmann som skulle finne erstatninger. (Biti)

Vorren forteller at en dag fikk Jackson beskjed fra Krigsdepartementet, som hadde ansvaret for forsyninger til Yukonområdet, om å reise til Norge og Sverige for å kjøpe 500 rein temmet som trekkdyr, sleder, seletøy og kjørere og føre dem over til Alaska. Kjellmanns og Jacksons tidligere tanke om å opprette en koloni av samer i Alaska fikk nå sin store sjanse. Departementet hadde riktignok ikke bedt om samiske familier, bare kjørere for reintransporten over land til Yukondalen, men dette ble skjøvet til side for koloniseringsplanene.

Jackson var glad: ”Da dette uventede krav fra regjeringen om rein og samer kom, telegraferte jeg i samsvar med krigsministeren instrukser til Kjellmann fra New York om de endrede forhold. Jeg beordret han til å sende ut alle hjelpere som han kunne bruke til å gjennomføre innkjøpet av rein og sikre seg samiske kolonister”.

539 kastrerte rein, 418 sleder og 511 sett seletøy ble lastet inn i SS Manitoban i Bossekop i Alta 2. februar 1898.

Emigranter (til sammen 113 personer) om bord var: 78 samer (43 menn, 16 kvinner og 19 barn) 25 nordmenn (15 menn, 3 kvinner og 7 barn ) 10 kvener /finner.

De skrev under avtalen som reinvoktere, kjørere, reintemmere o.l. samt for opplæring av inuitter i reindrift. Avtalen var ganske omfattende og står å lese i sin helhet i Vorrens bok.

Biti forteller om reisen fra Alta til Alaska:

SS Manitoban reiste fra Alta 4. februar 1898. Været var bra med nordøstlig vind de første tre-fire dagene men på høyde med Island kom uværet! Stormen varte i seks dager. Kapteinen hadde aldri opplevd maken til uvær i sin 42-årige karriere til sjøs.

Tilstandene ombord var ikke mye å skryte av. Folk ble syke og noen barn fikk i tillegg meslinger.

Kun en rein døde under overfarten; av forstoppelse.

Den 26. februar fikk de for første gang se Amerikas kyst. Allerede langt utenfor New Yorks havn ble Manitoban møtt med en armada av småbåter lastet med journalister og fotografer. De svermet rundt skipet og ville om bord for å intervjue og fotografere samene og ikke minst betrakte de eksotiske reinoksene, men kapteinen lot ingen slippe om bord. De passerte Frihetsgudinnen den 27. februar og kl. 9 om morgenen la de til kai.

Ved dyreinnhegningene til Pennsylvania Railroad Co ventet igjen en stor skare av journalister, fotografer og andre. I sine fargerike klesdrakter vakte samene selvfølgelig uvanlig stor oppsikt der de førte reinoksene til kvegvognene på toget. Noen av samene fortalte senere at noen damer var svært pågående. Signalene var slett ikke til å misforstå selv om de ikke kunne språket. Noen unge samer fikk også stukket til seg visittkort med innbydelse fra kvinner. Samene måtte tviholde på klesplaggene sine, fordi folk holdt på å rive klærne av dem, og de fikk flere tilbud om å selge dem.

Da alle dyrene og utstyret var ferdig lastet den 1. mars, begynte hjulene å rulle den lange veien tvers over hele kontinentet mot byen Seattle i staten Washington. Toget besto av to vognsett med 39 vogner.

I Chicago fikk de et lengre opphold. Senere på togreisa, i Nord-Dakota, hadde noen Sioux-indianere fått høre at det var europeiske slektninger på toget. De møtte opp for å ta disse ”slektningene” i øyesyn, men ble skuffet fordi samene var jo bare en annen type blekansikter.

De fleste samene hadde også hørt om Amerikas ”rødhuder”, men de så fort at det ikke stemte; ”de så jo bare litt solbrente ut”, ble det sagt.

Den 7. mars ankom toget Seattle og ble også her møtt av en mengde mennesker og journalister.

Oppholdet i Seattle ble lenger enn forventet fordi båten som krigsdepartementet hadde tenkt til videre befraktning var satt i annen tjeneste fordi nøden i Alaska ikke lenger var prekær. Dessverre døde mange rein der pga sult og stress. En del reinmose var kastet av toget underveis ved en ren feiltakelse. Togpersonalet trodde det var en slags emballasjestoff som med vilje var forlatt. Endelig, 17. mars ble skipet ”Seminole” slept ut gjennom Pugetsundet med folk og dyr. Med her var også Hedley E. Redmyer som var blitt ansatt som ansvarlig for videre ferd. (Redmyer var født i Langfjordbotn ved Alta i 1866 med navnet Rødmyr iflg Vorren). Under anløpet i Port Townsend måtte kvinner, barn og overflødige menn forlate skuta pga overbelastning. Disse ble tatt hånd om av vadsøværingen Regnor Dahl og innkvartert på en gammel kaserne i nærheten. 57 menn og 327 avmagrede reinokser fortsatte til Alaska og ankom byen Haines 27. mars med noen færre rein i lasten. Mottakerstedet var uvitende om deres ankomst og hadde ikke fått ordnet med mat til rein eller leir til folk. Nå var det nesten ikke reinlav igjen og reinen ville ikke ta til seg av alfalfagresset. Flere rein døde og fortvilelsen var stor over garnisonens manglende tiltak overfor menn og rein. Det ble etter hvert funnet noe reinmose et stykke unna som ble fraktet til de utsultede dyra. Noen av disse klarte ikke å ta til seg føden. 185 rein ble med på ferden over til Circle City.

28. februar 1899, ca 10 mndr. etter at de forlot Haines kom de frem dit med 114 rein. Noen var tatt av ulv. Krigsdepartementet ønsket nå å bruke rein i forbindelse med geologiske undersøkelser.

Jeg gjentar at historien er mye mer detaljert og omfattende i bøkene til Vorren og Biti!

Jeg skulle fortelle om min bestefar og hva han gjorde i Alaska og det vil jeg komme inn på i de neste kapitlene hvor jeg også kommer til å hente litt informasjon fra bøkene til Vorren og Biti.

 

Emigrantene fra Alta til Alaska 1898

Disse navnene står i begge forfatternes bøker: 60 av 68 menn og 3 av 19 kvinner:

Nils Persen Sara Isak Tornensis Jacob Hætta Lars Larsen Hætta

Otto Greiner Anders J. Balto Johan Eriksen Eira Beret Eira

Aslak Johnsen Bals Hans Samuelson Nils Klemetsen Per Josefsen Porsanger

Ole Olsen Bær Carl Sakariassen Ole Krogh Rolf Wiig

Thoralf Kjeldsberg Ole Rapp Wilhelm Basi Karl O. Suhr

Ole G. Berg Magnus Kjeldsberg Jafet Lindeberg Hilmar Hansen

John M. Johansen Lauritz E. Larsen Samuel J. Balto Aslak Andersen Gaup

Ole Johnsen Stensfjeld Otto M. Leinan Marit Persdtr. Biti og Anders Klemetsen Biti

Isak Andersen Bongo Per Mathisen Spein Ida J. Hætta Johan Johansen Nango

Johan Peter Persen Rist Amund Hansen Ole Olesen Peter Johansen

Samuel Josefsen Anders Johnsen Iver Persen Vest Johs. Aslaksen Ravna

Ole Johannessen Pulk Johan Olsen Pulk Lauritz Stefansen Peder Berg

Ole Klemetsen Hætta O. Paulsen Klemet Nilsen Anders Persen Utzi

J.P. Johansen Stallogargo Per Nilsen Siri Klemet Persen Boine Per Johannessen Hætta

Anders Aslaksen Bær Emil Kjeldsberg Hans Andersen Siri Johan I. Tornensis

Isak J. Hætta Alfred Nilima Nils Persen Bals

(Alfred Nilima er forfatterens bestefar, og Nils Persen Bals var oldefar til hennes mann!)

Følgende navn står oppført hos Vorrens, men ikke hos Biti:

Per Larsen Anti, Lars Larsen Anti. Alfred Hermansen, Jeremias Abrahamsen, Per Andersen og kona Sofia Andersen, John Andersen og Mathis Klemetsen.

Følgende navn står oppført på lista i Bitis bok, men ikke i Vorrens:

Mathis/Mikkel I.K.Nilukka, Marit Eira, Anders Josefsen, Isak S. Näkkälä, Isak M. Tornensis, Margaretha Tornensis, Ivar P. Vestad og Johan Losvar

(NB: Grete Alise Nilima Monsen er redaktør Heidi Nilima Monsens mor. Saken ble publisert i Ruijan Kaiku noen år før Heidi ble ansatt i Ruijan Kaiku)