Del 3 Fra Alta til Alaska: Slektstreff på Nilimagården

 

 

Del 3 i en historie i 4 deler av Grete Alise Nilima Monsen. Publisert i Ruijan Kaiku nr 4 – 2010

Del 1: To par sokkers vei til Alta fra Alaska og kontakten med familien ble opprettet.

Del 2: Emigrasjonen fra Alta til Alaska; 539 rein og 113 mennesker med båt, tog og båt.

Del 3: Besøk til Alta fra Alaska og et slektstreff på en Nilimaagård i Muonionniska.

 

Hundre år gamle spor etter bestefar Alfred i Alaska blir levende

Bestefars foreldre, med tre av deres fire voksne barn, flyttet fra Muonionniska til Kautokeino i 1897. Tidligere hadde den eldste datteren bosatt seg i Komagfjord i Altafjorden.

I 1898 reiste den nittenårige Alfred Nilima over Atlanteren med Alaska som mål. Jeg fant opplysninger om han igjen i Eaton ved Unalakleet der han var med å bygge opp reindriftsstasjonen sammen med blant annet Nils Persen Bals. Tenk at denne Nils Persen Bals er min manns oldefar!

Litt senere finner vi Alfred Nilima som gullgraver i Anvil Creekområdet ved Nome med eget ”claim”.

De som drev opplæring av inuitter i reindrift fikk muligheten til å opparbeide seg egen hjord ved å låne hundre rein av staten i tre eller fem år, levere de tilbake og beholde overskuddsreinen selv. I 1901 fikk Nilima tilbud om lede opplæringa i Kotzebueområdet som ligger så vidt nord for polarsirkelen. Han lånte hundre rein. Det fikk han fra den avmagrede flokken med Tunguserrein som nylig hadde kommet fra Russland. I desember 1901 kom Nilima med hjorden til Kotzebue. Her traff han etter hvert inuittpiken Alice. De ble forelsket og giftet seg i 1902. Barna Lila ble født i 1904 og James i 1905. De er min tante og onkel.

Etter hvert fikk kvenen Alfred Nilima hjelp av Per og Isak Hetta, I.K. Nilukka, Anders Bær og sin bror Johan Edvard Nilima (John) som kom over med sin kone Anne i 1907.

Nils Evald Biti skriver i boka Samer i Amerikansk tjeneste:

”I 1908 tok Bær arbeid hos sin gode venn Alfred Nilima. Nilima hadde avlet fram en av Alaskas fineste reinhjorder av de store og flotte Tunguserreinene. Nilimas middelstore hjord var viden kjent blant reineierne. Gjennomsnittsvekten var atskillig større enn i andre hjorder.”

Jeg vet ikke når bestefar ønsket om å flytte tilbake til Kautokeino, men han solgte unna en del rein til Mr. Lewie Rick og en del til Mr. Demik i Candle City.

Brødrene Carl og Alfred Lomen, med sine røtter i Gudbrandsdalen, dannet Lomen & Company. Carls store drøm var å bli reineier. Alfred Nilima var den første som de kjøpte rein fra, tolv hundre rein til 22,50 USD pr. stk. Dollaren var verd ca. kr. 3.80. Nilima skulle få pengene i rater på USD 5000. Overtakelsen ble satt til 1. sept. 1913. Det var så vidt Lomen hadde så mye penger, og å samle en slik sum i sedler var heller ikke lett der gull ble brukt som betalingsmiddel. Men Carl Lomen klarte det, og broren Alfred og ”Little Johnny” Ravna gikk av gårde. Da de endelig møtte bestefar så ville han slett ikke ha kontanter, han ville ha en sjekk!

Bestefar hadde funnet ut at det var altfor risikabelt å farte rundt på tundraen med slik mengde penger.

Biti beskriver handelen følgende:

”Sjekken ble skrevet på et stykke krøllete gråpapir. Nilima godtok den. Lomen rakte Nilima hånden og beseglet handelen med et fast håndtrykk. Uten en mine brettet Nilima sjekken dobbel og pakket den inn i et fargerikt tørkle”.

Det var ikke dekning for sjekken så Lomen fikk brått om med å få pengene tilbake til Nome før bestefar kom for å heve den! Han fant omsider en båtkaptein som han anså som ærlig og som faktisk var det! Men han kunne spart seg for det maset, for bestefar hevet ikke sjekken før to år senere.

Bestefar ville til Norge, men kona Alice ville ikke flytte til Kautokeino. Hun var redd hun ikke ville trives så langt fra alt hun var vant til, slik som miljø, mat og språk. De ble skilt, og bestefar etterlot dem et godt hus, en reinflokk og sannsynligvis også noe gull. Alice ble gift på nytt. Bestefar giftet seg med jordmor Marit Pentha (som ikke er min bestemor), men kom likevel tilbake til Kotzebue for å besøke sine.

Plutselig fikk vi kontakt – og en stor familie!

Endelig kom det første brevet til meg fra kusine Tess! Hun hadde nesten mistet håpet om kontakt. Det hadde gått så lang tid siden sokkene var sendt.

Hun fortalte at tante Lila fikk 13 barn, åtte var fremdeles i live, og 53 barnebarn. Onkel James fikk tre sønner. Kun en sønn, Alfred James, ble gift. Han giftet seg med en indianerjente fra Oklahoma og de fikk fire barn.

Etter hvert ble vi kjent med flere slektninger, deriblant Tess’ sønn Robert. Siden vi verken var 1. eller 2. cousins, så ble det til at jeg kalte oss one-and-a-half-cousins (man skal jo ikke overdrive).

Meningen var at Tess skulle komme til Norge sammen med Robert, men hun ble syk og rakk ikke å bli frisk nok til avreisen. Men alt la seg til rette for at Robert og hans kone Loagie kunne reise, og gleden var stor over at vi likevel skulle få besøk!

Her er Robert sine inntrykk av turen:

”Det er vanskelig å sove, jeg føler meg som et lite barn; veldig spent og kanskje litt fryktsom. Dette er å leve ut Ahna Lila’s lidenskap og drøm. Dette er blodet som strømmer i oss og det blir mer og mer levende jo nærmere vi kommer. Vi er i ferd med å lukke et stort hull som har vært åpent i mer enn 50-60 år. Da vi kom til Gardermoen hadde vi klar en plakat med NILIMA. Vi så oss intenst rundt for å se om andre også så etter noen. Plakat var ikke nødvendig, det måtte være de to damene; Gunn Marit og Anne Lise! Smil og klemmer overkom språkproblemene.”

Frykten for at alt skulle være annerledes var ubegrunnet: I Alta og Kautokeino gikk det på reinkjøtt og multebær (aqpiqs) akkurat som hjemme!

” Så til kirkegården; ”Her under hviler kjøpmann Alfred S. Nilima”. Tårene brast. Jeg har liv fra denne mannen, jeg tilhører ham og mine one-and-a-halfs. Som folk er vi knyttet og vi passer sammen.

Det er mer…hver dag, hvert nytt ansikt, hvert navn, hvert sted, hver vei, hver solnedgang og hver sang…alt dette slår rytmisk i mitt hjerte. Jeg er forelsket. Jeg har smakt noe deilig søtt. Jeg er Nilimaa! Blessings, Robert & Loagie.”

Det var fantastisk å ha Robert og Loagie boende hos meg; lære de å kjenne, snakke om bestefar, være sammen mange i familen, tur til Kautokeino; se gravsteder, besøk i bestefars hus, besøke Edvard, stor familiemiddag hos cousin Ragnhild, slektstreff på forfedrenes jord i Muonionniska, overnatting hos cousin Sinikka i Saivomuotka, besøke onkel Eivinds datter Emma Synnøve i Troms, middag hos Olav Mathis Eira som er Roberts venn fra et møte på Grønland.

Og så skulle vi møtes igjen noen uker senere i Alaska!

 

(NB: Grete Alise Nilima Monsen er redaktør Heidi Nilima Monsens mor. Saken ble publisert i Ruijan Kaiku noen år før Heidi ble ansatt i Ruijan Kaiku)