Del 4 Fra Alta til Alaska: Reisen i bestefars fotspor

 

Del 4 i en historie i 4 deler av Grete Alise Nilima Monsen og Evy Nilima Hansen

Del 1: To par sokkers vei til Alta fra Alaska og kontakten med familien ble opprettet.

Del 2: Emigrasjonen fra Alta til Alaska; 539 rein og 113 mennesker med båt, tog og båt.

Del 3: Besøk til Alta fra Alaska og et slektstreff på en Nilimaagård i Muonionniska.

Del 4: To søstre fra Alta til Alaska som møter mange søskenbarn for første gang.

 

Det ble stille etter at Robert og Loagie hadde reist tilbake til Alaska. Så mye fantastisk hadde hendt på veldig kort tid, men jeg hadde ikke tid til å fordøye det ordentlig. Jeg hadde bare to uker til å forberede reisen til Alaska sammen med min søster Evy. Særdeles viktig var det å gjøre slektstavla forståelig ved å skrive fødsels- og dødsdatoene på amerikansk vis.

21. juni satte vi oss på flyet til Oslo. Vi skulle overnatte på Råholt hos bror Johannes som fremdeles var i fyr og flamme etter at Robert og Loagie også hadde overnattet der. Morgenen etter gikk vi om bord på flyet fra Gardermoen. Første landing var på Newark Airport ved New York. Deretter nytt fly til Seattle hvor vi byttet fly til Anchorage, Alaska. Flytiden var totalt 17 timer, men ventetiden på flyplassene gjorde reisetiden mye lengre.

Vi var slitne da vi gikk ut av flyet og veldig spent på hvem som kom for å møte oss.

Og der var det jammen en hel velkomstkomite, deriblant Tess som fremdeles var svak etter operasjonen! Vi ble meget godt mottatt og det var tydelig at vi var etterlengtet!

Vi skulle være i Alaska i hele fire uker og i de kommende dagene ble vi bedre kjent. Vi hadde små gaver med oss, blant annet halstørkler til damene som Evy viste forskjellige måter å knyte. Vi fikk også shoppet på de store kjøpesentrene. Alt er stort i Amerika!

Robert og Loagie kom også til Anchorage. Vi brukte litt tid på å forberede slektstreff for de som bor der. Dette treffet skulle være utendørs, og heldigvis ble været bra. Det var overveldende å møte så mange ukjente slektninger på en gang! Et stort bord ble dekket med maten som alle hadde med. Robert fortalte om hvordan han opplevde sin reise. Evy og jeg fortalte om oss og slekten.

Uken etter reiste vi nordover til Kotzebue sammen med Tess og niesen Lila. Der ble vi kjent med flere søskenbarn og mange andre slektninger. Det skulle arrangeres slektstreff der også, men først skulle 4. juli, den amerikanske nasjonaldagen feires. Opptoget lignet ikke mye på våre 17.mai-tog. Her var det lastebiler med flott kledde mennesker og utrykningskjøretøyer, og alle tutet og bærtet. Etterpå var det leker, konkurranser, og inuittdans.

Vi ble også kjent med Faith Fjeld som tilfeldigvis var i byen med en utstilling om den samiske innvandringen til Alaska, og vi ble bedt om å holde et foredrag om bestefar Alfred der.

Slektstreffet ble avholdt i den gamle Friends Church. Flere hadde kommet fra Anchorage for å bli med på dette treffet også. Vi følte oss virkelig velkommen og beæret! Vi hadde pyntet bordene med norske flagg og bordbrikker i samme farger. Slektstavla og billedplansjen var på plass. Alle hadde med mat som skikken er der. Taler ble avholdt av Tess, Robert og oss og vi fikk se mer inuittdans og inuittlek. En storartet kveld var det!

Ellers nevner vi: spaserturer omkring, vi så brannruinen etter bestefars hus, Evy avholdte flere kurskvelder i Linedance og sydde mange vesker som hun ga bort. Puzzlespill ble lagt på kalde gråværsdager og en bingokveld gikk med tap. Det ble selvsagt også mye prating, fortelling og mange besøk. Tiden gikk så fort.

Så var det tid for å besøke Robert i Noatak. Jeg ble syk før avreise og måtte ta fly senere men Evy ble med i båten til Robert og Loagie oppover Noatak River. Sammen tok vi en dagstur flere mil videre oppover elva for å se til en ”villmarkens sønn” som bor alene i hytte halve året. Han jaktet, fisket og var også en dyktig brukskunstner.

I Noatak lærte vi noen småjenter å danse jenka. Vi var også i Friends Church der Robert er pastor.

Tilbake i Kotzebue måtte vi pakke for å dra tilbake til Anchorage. Avskjedskomiteen var stor og rørende! I Anchorage fikk vi en flott sightseeing til byens severdigheter. Blant annet tok vi turen ned til elven hvor fiskere sto på rekke og rad. Det gikk bare et par minutter mellom hver gang en eller annen landet en laks.

Dagen for hjemreisen kom så altfor fort. Ca tjue slektninger fulgte oss til flyplassen. Vi følte avskjeden vanskelig. Vi hadde ikke det minste lyst til å reise fra våre nye slektninger, og vi hadde flere runder med avskjedsklemmer. De viste tydelig at avskjeden var vanskelig for dem også, men likevel var vi alle lykkelige over endelig å ha blitt kjent med hverandre.

Vi snakker om å reise tilbake i år 2012.

 

 

Gledelig gjenforening

Søskenbarnet Tess skriver om besøket og hvordan hun opplevde å få norske slektninger inn i livet sitt. Brevet er oversatt fra engelsk av Grete Alise og Evy.

”Da mine kusiner Grete Alise og Evy kom for å besøke oss her i Alaska følte vi oss velsignet og glade over at de brydde seg nok om sin ukjente familie til at de ville komme hit. Likevel var jeg trist for at min mor, Lila Nilima Gregg, ikke kunne være her for å bli kjent med dem og at hun ikke fikk høre om sin far og sine brødre. Hun hadde forsøkt så hardt å få kontakt med dem eller finne noen som kunne fortelle noe om dem. Hun fikk litt hjelp fra antropologen Hugh Beach, men også han støtte på problemer. Likevel sendte han henne bilde av hennes fars gravsted. Min mor insisterte på at jeg skulle fortsette letingen, hvilket jeg gjorde ved hjelp av Faith Fjeld. Mor ville ha ønsket sine nieser velkommen med åpne armer. Hvilken gledelig gjenforening det ville ha vært!!

Våre blonde kusiner gled rett inn i vår familie og vi hadde den mest fantastiske tid sammen selv om min egen deltakelse ble begrenset av min helsemessige tilstand, men vi fikk dem til å føle seg velkommen.

Vi vil svært gjerne at de kommer tilbake og jeg skulle gjerne reist til Finland og Norge for å møte våre øvrige slektninger.

Love always, Tess”