Det tar tid å bygge identitet på noe som har vært skjult og fortiet. Men et sted må man jo begynne. (Foto: Arne Hauge)
En rekke glimrende bidrag kom inn til den kvenske skrivekonkurransen, også fra nestlederen i Norske kveners forbund. Vilde Christoffersen Walsøs tekst er både humoristisk og tatt på kornet i forhold til hvordan kvensk oppvåkning kan foregå.
Den kvelden vi ble kvener
Av Vilde Christoffersen Walsø
– Se her! Vi hadde rett! Her står det at de snakket kvensk. Det må vel bety at de var kvener?
– Ja, det tror jeg. Ja, her står de oppført som kvener. Hvordan skal man egentlig uttale Vyöryckä?
– Her står det at de bodde i Ytre kvenby. Virker som det er en bydel? En bydel der bare kvener bodde, da?
– Ja, det ser nesten sånn ut. Her er navnet skrevet helt annerledes. Vuøriskkæ? Altså … kan det være riktig?
Det dukket opp like mange spørsmål som svar da vi lette oss gjennom kildene på Digitalarkivet, broren min og jeg. Det var en kveld i romjula for noen år siden. Med et glass vin og en laptop hver, fant vi side etter side med opplysninger om oldemoren vår, foreldrene hennes og besteforeldrene som hadde flyttet til Vadsø på midten av 1800-tallet. Der møtte de hverandre og fikk en flokk fine unger. Jeg tror i hvert fall at de var fine.
– Så da er vi vel kvener, vi også da? Det er jo litt kult.
– Eller kanskje vi bare er en åttendedels kvener? Teller man fra den siste personen som kunne snakke kvensk? Eller må man telle fra de som flyttet til Finnmark? I så fall er vi 2…4…8…16 (jeg måtte telle på fingrene). Bare 32-dels kvener! Det er jo nesten ingenting!
– Håper man ikke må telle sånn. 1/32-del var skuffende lite kvensk.
– Lurer på hvorfor de flyttet til Vadsø? Nordmenn flyttet jo fra Norge til USA på 1800-tallet, så det kan jo ikke ha vært så fett å bo her? Da må det i så fall ha vært helt krise i Finland?
– Burde ikke du vite det, du som har studert historie i ørtogførti år?
– Jo, jeg burde jo det. Men det var ingen som lærte oss noe om kvenene. Jeg kan hele den norske kongerekka på rams, men ingenting om kvenene.
Jeg må riktignok innrømme at jeg har glemt kongerekka nå, og jeg hadde heller ingen nytte av den kunnskapen mens jeg ennå husket den. Det jeg vet om kvenene har jeg tilegnet meg litt etter litt, og jeg kan med hånda på hjertet si at jeg har hatt enormt mye mer nytte og glede av den kunnskapen. Blant annet har jeg lært at det ikke er så farlig om jeg er 1/8-dels eller 1/32-dels kven. Den eneste som har spurt meg om det, er nevøen min. Han hadde begynt med brøkregning på skolen og ville vite det for å øve seg på å regne om fra brøk til prosent.
– Det er sikkert den norske delen av meg som ikke liker sauna. Det er bare så syyykt varmt der inne! Og den der piskinga med kvister … hva er det for noe?
– Jeg tror det er obligatorisk å like sauna når man er kvensk. Kanskje det er best å si at vi er del-kvener, sånn at vi slipper unna når de hardbarka kvenene vil jage oss inn i saunaen og piske oss med de kvistene.
– Enig, det er nok tryggest.
– Vi må skåle for at vi er kvener! Eller del-kvener, eller hva vi skal kalle oss. Hva er skål på kvensk?
– Her i nettordboka står det malja.
Senere fant jeg ut at malja er skål i betydningen sukkerskål eller lignende, og at kippis er det vanligste ordet for skål på kvensk, men den romjulskvelden hevet vi vinglassene og skålte på kvensk:
– Malja!
