Hilde Skanke kunne glede Kvenseminaret 2019 med et lærerikt og morsomt innlegg om kvensk språk. Skanke er daglig leder for Kainun institutti, kvenfolkets nasjonale senter for sitt eget språk og sin egen kultur. (Foto: Liisa Koivulehto)

 

– Ingen grunn til å se på låneord og skandinavisk påvirkning i det kvenske språket som tegn på språklig forfall, sier Hilde Skanke, daglig leder ved Kainun institutti, kvensk institutt.

 

Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

– Spørsmålet vi alltid får; hva er kvensk? Er det et språk? Eller er det en dialekt?

Da Hilde Skanke refererte disse typiske spørsmålene overfor publikum under Kvenseminaret 2019 i Tromsø i høst, sa hun at dersom kvensk i et tenkt tilfelle hadde vært i bruk innenfor Finlands grenser, så ville spørsmålet ikke dukket opp.

I ettertid har Skanke bekreftet overfor Ruijan Kaiku at kvensk i dette tenkte tilfellet ville blitt regnet som en type finsk dialekt, av samme grunn som at språklige variasjoner i vårt eget langstrakte land anses som dialekter av norsk og ikke egne språk.

Nye språk oppstår naturlig

Nå er saken den at kvensk ikke snakkes i Finland, men i Norge. Kvensk er bare ett av mange språk sprunget ut fra ett og samme folk som en gang for lenge siden delte seg. Og når et opprinnelig stammefolk deler seg, redegjorde Skanke, så utvikler de egne kulturer og språk og etter hvert også egne etnisiteter.

– Vi får nye språk når et språksamfunn utvikler seg fra en språkform til en ny. Denne utviklingen skjer gradvis og tar tid, og også i dette perspektivet er kvensk ikke noe man kunstig har skapt, eller skaper, sa daglig leder.

I tillegg til denne objektive begrunnelsen, minnet Skanke om den mer subjektive begrunnelsen; det er språkbrukerne som selv definerer språket sitt.

Låne ord for nye ting

Kvensk er et muntlig språk, det brukes i dag i hovedsak av den eldre generasjon, og har i etterkrigstiden manglet en offentlig rolle.

– Derfor er det naturlig at ord og uttrykk som beskriver en moderne verden, for eksempel politikk, er hentet fra norsk, sa Skanke, og nevnte ord som söknadi, departementti, regjerinki.

Men også i gamle dager, forklarte Hilde, måtte kvenene ty til norske låneord. Det var fordi deres møte med det ukjente i form av ishavet, skapte et behov for et maritimt ordforråd. Dette var ord de selv ikke eide, og som derfor ble lånt fra samisk og norsk. Som fiskepruukki fra norsk og skarffa for skárfa, skarv på samisk.

Kvensk et unikt språk

– Det er ingen grunn til å se på låneord og skandinavisk påvirkning i det kvenske språket som et tegn på språklig forfall. At kvensk har trekk som finsk ikke har, det gjør heller kvensk til et unikt østersjøfinsk språk, sa Skanke, hun minnet om at den ellers så omdiskuterte bruken av låneord er en naturlig prosess; når ulike mennesker som snakker ulike språk møtes, skjer det også en utveksling av ord.

– Ved å studere språk og låneord lagvis kan man således se hvilke kulturelle fenomener og låneord som har vært gjeldende i ulike tidsepoker, sa hun.

Kollisjon i krysset

I Porsanger på 70-tallet snakket de også om finsk, mintes Hilde fra oppveksten.

– Ofte fikk man også høre at kvensk bare er et språk du setter en i etter. Egentlig lød det ganske logisk, for den første setningen jeg lærte meg på kvensk, var sånn; kaksi biili kräsji i Pysjokikryssi.

Så enkelt er det naturligvis ikke, sa Hilde, hun viste til at kvensk, meänkieli og finsk er gjensidig forståelige språk, slik norsk, svensk og dansk er det. Men, sa hun, når det gjelder setningsstruktur og ordrekkefølge har både kvensk og meänkieli gjerne et skandinavisk utseende som ikke er særlig utbredt i finsk. Kvensk har også trekk som skiller seg fra finsk når det gjelder lyd, ord, bøyning og setningsoppbygging.