Bente Nordhagen viser fram sitt anetre med stort innslag av kvenske og finske grener. KUVA: LIISA KOIVULEHTO.
Den kvenske historien er en naturlig del av det nordnorske kulturmangfoldet.
Lill Vivian Hansen
lill@ruijan-kaiku.no
Bente Nordhagen er spesialrådgiver i avdeling for kulturarv, herunder kvenske kulturminner, i Troms fylkeskommune. Hun holdt foredrag under landsmøtet til Norske Kveners Forbund – Ruijan kveeniliitto (NKF-RK), 14.–15. april om Riksantikvarens fredningsstrategi med utgangspunkt i arbeidet i Troms.
– Det er kjempestas å komme hit for å snakke om det jeg brenner for, sa Nordhagen, og viste landsmøtedeltakerne et slektstre som startet med hennes mormor og med stor overvekt av kvenske norskfinske grener.
– Arbeidsverktøyet er kulturminneloven som gir føringer og mening i forhold til arbeidet i fylkeskommunen, forklarte hun.
Kunnskapsbygging
– Problemet er : Hvor er de kvenske kulturminnene og hva er kvenske kulturminner? Også vi som jobber med kvenske kulturminner er rammet av fornorskningen. Kvensk historie er ikke noe vi har, så vi må lære oss den underveis. Bygdebøker forteller lite om kvensk bosetting. Det kan nevnes gjerne i en bisetning at «det bodde en kven der da vi kom», forklarer Bente Nordhagen.
Arbeidet med kvenske kulturminner blir kunnskapsbygging. Troms fylke er fortsatt i innsamlingsfasen og man legger kvensk bosetting til grunn. Nordhagen bruker også SEFRAK som kilde. SEFRAK er et register over bygninger bygget før 1900.
– Dette registeret er noe mangelfullt. Man kunne ikke registrer hus dersom eier ikke var hjemme eller dersom eier ikke ønsket det, forklarer hun.
– Vi ønsker å kunne bruke byggeskikk som viser at dette er bygget av kvener, men det er vanskelig å vite hva man skal se etter. Vi har oppfordret kvenforeningene til å komme med kriterier for utvalg, men vi har foreløpig ikke fått slike innspill, forklarer Nordhagen.
Vernet
I dag har Riksantikvaren fredet èt skogfinsk kulturminne og fem kvenske anlegg i Troms og Finnmark med tilsammen 59 enkeltminner.
Troms fylkeskommune har i tillegg valgt ut Reisadalen som kulturminnelandskap av nasjonal interesse (KULA). Ikke fordi Reisadalen forteller hele historien, men det er en god representant for å fortelle den kvenske historien. Nord-Troms ivaretar dette på en god måte i følge Nordhagen.
– Men vi var ikke klar over at det var så mye kvensk bosetting i for eksempel Salangen og Balsfjord, derfor skal vi dit straks føre og vær tillater det for å se på foreslåtte bygninger, forklarer hun.
– Det er kommunene som har det formelle ansvaret for kulturminner som ikke er fredet. Disse kan legges inn som hensynssoner med bestemmelser i arealplanen, da vil kulturminnet få et juridisk vern. Det kan også lages en plan som omfatter kulturminnet og hvordan man skal opptre i forhold til dette, forklarer Nordhagen.
Hun oppfordrer alle som kjenner til kvenske bygninger om å melde dette inn til sin kommune. En forutsetning er at eier av bygningen ønsker at bygningen skal fredes eller vernes som kvensk kulturminne.
Kulturminneplaner i kommunene (KIK)
– Kommunene er viktige som forvaltere av kulturminner og kulturmiljø, skriver Riksantikvaren i en pressemelding.
For å være best mulig rustet til forvaltningsoppgaven, er en kulturminneplan et godt verktøy. Målet er at 90 prosent av alle kommunene i landet skal ha en plan med særlig fokus på kulturminner innen 2020. Målet med KIK-prosjektet er å styrke kompetansen om kulturminner i kommunene og få bedre oversikt over verneverdige kulturminner. Prosjektet legger til rette for dette gjennom arbeid med kommunale kulturminneplaner. Siden 2011 har 330 kommuner (80 prosent av kommunene) fått støtte fra Riksantikvaren til å lage kulturminneplan for sin kommune. Alle kommuner som lager en kulturminneplan kan få 100 000 kroner i støtte fra Riksantikvaren slik at man kan forhindre bortfall av kulturminner.
