Det gjelder å holde tråden

Høsten er tiden for ull, og kvenene har skjønt at tradisjonen må holdes i hevd skal det bli noe dreis på revitaliseringen. (Foto: Maureen Bjerkan Olsen.)

 

Korte møter uten lodne svar. Vi snakker med to kvinner om om veving og sying.

 

Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

Den vesle grindveven: «Den tar ikke store plassen. Kan fint stå framme i stua.»

Kathy Fagerstrøm kommer fra Finland, men bor i Horten. Hun var blant de heldige som fikk plass på Helga Varas grindvevkurs i Horten i oktober. Vi pratet med henne mens hun drev på.

– Hva jeg gjør nå? Nå lærer jeg meg grindvevmetoden. Jeg lager sånne bånd ut i fra et mønster.

– Er det greit å følge mønsteret?

– Veldig greit. Jeg hadde forberedt meg på verre, men det her var enkelt. Fin forklaring fra læreren, så det blir nok mer veving på meg

– Har du vært borti veving tidligere?

– Jeg vevde litt da jeg var mindre, i ni, tiårsalderen. Da snek jeg meg inn på ei arbeidsstue der vi bodde på en tjenestebolig i Finland, og vevde litt om kvelden når brukerne hadde gått hjem. Da vevde jeg gjerne feil, så da ble de sure dagen etter. Men veldig gøy å veve, svarer Fagerstrøm, som minnes at garnet var tykkere og at de vevde matter.

Mens vi satt der ble Kathy oppsøkt av kurslærer. Vara sa noe om korrekt sittestilling. Grunnen var at Kathy var kommet så langt i vevingen av komagbåndet at hun burde «hepses litt framover på stolen», som Vara sa. Kathy fikk også gode råd i forhold til vevens «bånd og låsemekanisme». Holde ting så vannrett som mulig, lød også rådet. En mengdetrenings-sak, lød oppmuntringen. Få inn motorikken. Men også helt tydelig at vår veverske har vevd mye fra før.

– Det fra barnsben sitter ennå inne?

– Ja. Men det er jo enkel teknikk. Har du gjort det en gang så kan du det. Er bare ulike arbeidsredskaper, sier kursdeltakeren, som sier at hun på hjemmebane forsøker å få barnebarna til å veve.

– Jeg kjøpte bordvev til dem. Foreløpig blir det veldig stramt når de vever, sier bestemoren, som flyttet til Norge i 1975 og som besøker Finland et gang eller to i året, har tross alt familien sin der og skal dit i farens 80-årsdag i februar.

– Blir du å fortsette hjemme etter dette vevekurset?

– Ja. Det er lite materiale man trenger, og så kan man gå i fra det. Det er viktig, at man ikke må rydde bort alt hele tiden. Dette tar ikke store plassen, det trengs ikke pakkes ned og kan fint stå framme i stua. Da er det lettere å veve litt hver dag.

– Planer for hva du skal bruke båndene til?

– Nei, ikke foreløpig. Men jeg har ei svigerinne som er veldig glad i disse fargene, så kanskje jeg bruker båndet som applikasjon i noe annet til henne. Etter hvert kan jeg sikkert lage noen hverdagsdrakter selv og bruke dette båndet, sier Kathy, som tidligere har gått kurs i sølvarbeid og lærarbeid i Horten og holdt en del på med det. Småsnekring og håndarbeid er gøy, bekrefter hun.

Den rause klesbeskytteren: «Forkleet er en stor motivator. Så ta det på.»

Evy Nilima Hansen flyttet til Vestlandet i høst, og sier hun stortrives der. Huset og omgivelsene og nærheten til sjøen. Akkurat passe, sier Evy, som i nær 15 år har deltatt land og strand på markeder og slikt. Selger sine tovete produkter og fine forklær. Som hun også lager selv. Folk kjøper, så går det en tid, før de vender tilbake og kjøper på nytt. Det, sier syersken, er et bra kvalitetsstempel.

– Du tok turen østover?

– Ja. Vi liker å få med oss det som skjer i det kvenske miljøet, og fra moldeområdet til Horten er det kort vei for oss.

– Du trives med dette?

– Ja. Og så er det ikke så mange som strikker og tover og som har det som fast. Jeg har den nisjen, sier Evy, som sier hun tok seg en pause under pandemien. Hev seg på noe annet. Surdeigsbaking.

– Det stemmer. Jeg holder på med surdeig også, som en liten bigeskjeft. Da har jeg flere ting som jeg kan snakke med folk om.

– Kan du si litt om forklær?

– Forklær har vært borte i mange, mange år, men da vi var småjenter gikk vi med dem. Det hadde de fleste ett eller flere av. Vi gikk med dem både fordi de voksne brukte dem, men også for å spare de andre klærne våre. Kjolene og det vi hadde på oss, sier Nilima Monsen, som selv ikke begynte å sy forklær for å spare klærne sine. Klær, sier hun, har vi jo nok av. Under surdeigs-pandemi-perioden, sier hun, kom hun til en erkjennelse. Nemlig at forklær har noe å si når man står på kjøkkenet.

– Jeg oppdaget da jeg begynte å bake surdeig at jeg ble mer effektiv. Jeg følte meg mer effektiv når jeg tok på forkleet, i alle fall fikk jeg gjort mye mer på kjøkkenet.

– Forkleet er en stor motivator. Så ta det på. Ikke bare det, du føler deg faktisk også yngre, sier hun, og sier at det neppe er uten grunn at det er hyppig i bruk på kafeer og i restauranter.

– Når de fine og hyggelige servitørene går ved bordene og spør hva folk ønsker, så har de ofte et forkle på. Og du verden så flott det er. Det gjør seg med et forkle, oppsummerer syersken.