Solveig Samuelsen minnes tiden da de fleste var uenige i at det fantes noe som het kvensk. (Foto: Arne Hauge)
– Godt å se at alt arbeidet endelig bærer frukter.
Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no
Solveig Samuelsens interesse for det kvenske blomstret i 1984, året da den aller første kvenforeningen ble dannet. Det var i Børselv, hennes eget hjemsted, hvor hun snart kom inn i styret i nevnte kvenforening.
Men hennes kanskje viktigste arena til fremme av det kvenske, var politikken. Fra en nær håpløs 32-plass ble hun i 1979 valgt inn i kommunepolitisk styre og stell, og der ble hun i 16 år, blant annet i formannskapet samt en tid som varaordfører. Hun minnes blant annet da formannskapet i Porsanger gikk inn for å støtte opprettelsen av Ruijan Kaiku, etter en forespørsel fra Tromsø om å lage ei egen avis for kvener og norskfinner. Sett i ettertid kan man trygt si at Samuelsen bidro til den 3-språklighet som i dag er Porsangers varemerke.
– Du som har ivret for det kvenske, var mange uenige?
Ingen ville være kven
– Å ja, flesteparten var uenige. De sa det ikke er noe som heter kvensk, sier Solveig. Det samiske fikk på den tiden større anerkjennelse, noe som gjorde kvensk enda mindre aktuelt.
– Plutselig var det ingen som ville være kven. Så det har vært mange harde kamper, og vi har virkelig stått på, sier hun.
Fra utstillingskatalogen til Met olema ja tulema olemhaan – Kväänit Porsangissa.
Her passer det å sitere Samuelsen fra museumsprosjektet «Met olema ja tulema olemhaan – Vi er kommet for å bli,» hvor kvenen fra Porsanger uttaler følgende: «Før Alta-aksjonen var det masse kvener, men etter den var det ingen kvener for da blåste «den samiske vinden.» Da skulle plutselig alle være samer fordi folk ville ikke høre til en kultur som ikke myndighetene anerkjente.»
Over hele landet
Solveig sier at det var flott å kunne bidra med sin historie til museumsprosjektet. Det var aldri tvil i hennes sjel om å være med der, sier hun, og gleder seg samtidig over at mange års politisk og organisasjonsmessig arbeid for det kvenske i dag bærer frukter.
– Endelig ser det ut som det går framover, og at kvenene får den anerkjennelsen de fortjener.
– Det begynte i lille Børselv, nå har det spredd seg over hele landet. Det syns jeg er fantastisk, oppsummerer hun.
