Einar Niemi (til venstre) ses her sammen med Trygg Jakola under åpningen av kvensk språksenter i Vadsø. (Foto: Arne Hauge)

 

Vadsø ble på 1800-tallet kalt kvenenes hovedstad i Norge. Her rådde det harmoni, men også spenninger, sier professor Einar Niemi.

 

Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

– En av problemstillingene som tidlig reiste seg, var om kvenene var helter eller skurker. Burde man ønske dem velkommen?

Professor og nordvarangerværing Einar Niemi har i sin karriere forsket mye på folket som kom til Varanger og Vadsø. Utgangpunktet var blant annet en observasjon mange gjorde seg på 1800-tallet, og som Samuli Paulaharju satte ord på i sin bok Ruijan suomalaisia, fritt oversatt av Niemi: «Det mest navngjetne navn av alle navn for finlendere, det var Vadsø.»

Under åpningen av stedets språksenter i mars i år, foredro Niemi om kvenenes kontrastfylte historie. Problemstillingen skurk/helt går langt tilbake i tid, sa han, helt til syttenhundretallet da den større finske flyttingen på Nordkalotten tok til. En flytting som endte ved ishavet i Ruija, og som antok slike proporsjoner at kilder oppga Vadsø også som Finlands hovedstad i Norge. Det åpnet for et nytt spørsmål, sa Niemi, nemlig om kvenenes hovedstad i Norge var å betrakte som en finsk koloni, eller en integrert kvensk bosetting?

Skurker?

Svaret er synsvinkel-avhengig; om man betraktet Vadsø fra et nasjonalt nivå, politisk eller diplomatisk, eller om man zoomet inn og betraktet bymiljøet mer lokalt. Alt etter synsvinkel så man harmoni, men også spenning, sa professoren. Motsetningsfullt var også synet på kvenene i gamlelandet vis a vis i Ruija.

– I de finske bygdene i Sverige, i Tornedalen og Lappland, ble de som dro ut sett på som skurker. En slags forrædere. Det var vanskelige tider i hjemlandet, man mente at folk burde være hjemme og bygge landet, ikke flykte unna. Bildet av kvenene i hjembygdene ble ofte tegnet negativt, det var taperne og svikerne som dro. De var ingen helter.
Synet i Norge, i Finnmark og Nord-Troms, var et ganske annet. Her bodde det lite folk, store områder lå så og si folketomme – i en periode da staten ville bygge landet og sikre sine grenser.

– Og beste måten å gjøre det på, var å få en fastboende befolkning som slo seg ned, som dyrket jorda og som aldri dro videre. Her ble kvenene sett på som en slags helter, sa Niemi.

En stamme

Koner som vasker stakittgjerdet. Som ukentlig skifter matter i fjøsgangen. Også en tilnærmet mytologisk flid og renslighet bidro til å styrke heltebildet av kvenene i nylandet Ruija. Samtidig som det bedrøvelig nok også fantes en norsk uro for «finsk forurensing.»

– Det var en frykt for at det finske språket og den finske kulturen skulle bli dominerende, og forurense de sterke bestrebelsene for å bygge nasjonal kultur i nord. Ambivalensen, troen og tvilen knyttet til kvenene var således stor, så og si fra dag en, sa Niemi.

Et hyppig spørsmål er hvor kvenene kom fra. På basis av moderne forskning anser Niemi at det neppe er tvil om at kvenene i middelalderen utgjorde en form for stamme med tilhold rundt bunnen av Bottenviken. De antas – på basis av en finskutviklet teori – å ha tilhørt en befolkningsgruppe som opprinnelig holdt til mye lengre sør, men som i århundrene etter Kristi fødsel flyttet nordover. Og mens ordet kven er ukjent så vel i finsk som svensk historisk materiale, er kven godt kjent i norske kilder, viste professoren til.

Drenger

Den svenske staten ekspanderte på 1200- og 1300-tallet. Da ble de autonome stammene i det finsk-ugriske området brutt opp. I dette urolige bildet sto de såkalte birkarlene, storbøndene, sentralt. De hadde som regel finsk bakgrunn, sa Niemi, og sa at birkarlene drev skatteinnkreving, handel og andre oppgaver på vegne av kongen i Stockholm. De ble en institusjon, den varte ved til starten av 1600-tallet, og åpnet ved sin hyppige reisevirksomhet ferdselsveier på Nordkalotten og mot ishavet.

– De aller første kvenene dukker opp i Vadsøs skattemanntall på 1500-tallet. Navnet på flere av dem er kjent, de var drenger, selvstendige fiskere og kan hende småbrukere, sa Niemi, som betrakter disse nybyggerne som en slags avskalling fra birkarlreisene.

Men den virkelig store drivkraften bak økningen i flyttingen, har han funnet, lå i den finske bondekolonisasjonen av lappmarkene fra 1500-tallet. De beveget seg vestover og nordover, en flytting som tiår for tiår kan følges i svensk skattemateriale. Uforklarlig nok, sa Niemi, vokste bondebefolkningen på nordfinsk og nordsvensk side svært fort, slik at «overbefolkning» også var en drivkraft.

Trist

Niemis tolkning er således den, at begynnelsen på den finske bosettingen i Nord-Norge er siste fase i den finske bondekolonisasjon av lappmarka. Samtidig har katastrofeteorien stått sterkt i folkeminnet, som forklaringsmodell på hvorfor folk flyttet. Niemi sier seg skeptisk.

– Modellen går ut på den finske befolkningen flyktet fra krig og sult og sykdom og annen nød. Men selv om slike forhold bidrar til økt kurve, er det ingen primærforklaring, sa Niemi, som fester mer lit til effektene kalt «push» og «pull,» og som omtalte seigheten i katastrofeforklaringen som – om ikke tragisk – så i alle fall trist.

– Veldig mange i den eldre generasjonen bar med seg forestillingen om fattigdom og sykdom, bilder de dro med seg hele veien og videre inn i sin egen slekts fortelling, sier Niemi, som i starten av sin forskning på 60-tallet så mange eldre mennesker lide under dette de dro med seg. Fattigdomsforestillingen.

Synke sosialt

For dersom man blar i finske kirkebøker fra denne tiden, og ser hvem det var som reiste til Ruija, så finner man at det slett ikke var de fattigste og elendigst stilte.

– Den største gruppen var sønner og døtre av selveiende bønder, en gruppe som nøt høy status i Finland, sa forskeren, som forklarte dette med at det i de store barnegruppene i den voksende befolkningen var den eldste som arvet gården, slik at de yngre måtte ta til takke med mindre og dermed synke ned sosialt. Alternativet var å reise. Og reise gjorde man, unge sterke folk med mye kompetanse i bagasjen. Målet for mange var heller ikke Ruija, men Amerika, sa Niemi, som i sitt arbeid har fulgt også noen av dem «over there» og sett hvorledes det gikk med dem.

Egne bygder

Kvenene kom svært tidlig til Ruija, men det var via 3 store innflytterbølger på 1800-tallet at Vadsø vokste til å bli den desiderte kvenhovedstaden i Norge. Samt også «fylkeshovedstad» da amtene Troms og Finnmark i 1866 splittet lag. Grensen og kvenene og kommunikasjon i form av allerede framført telegraf – det var 3 viktige argumenter for at Vadsø ble foretrukket framfor Alta og Hammerfest. Vadsø, men også Vardø, skulle framstå som en nasjonal skanse. En vaktpost mot øst, sa professoren.

Samtidig var det ingen fullstendig integrering. Kvenene – som samene – etablerte seg gjerne i egne bygder og bydeler. Og mens riksmål var idealet man nasjonalt jobbet for, hadde kvenene og samene et trumfkort som bidro til å bevare språket i møte med fornorskningen; de læstadianske predikanters overtak i nord.

– Alle hadde rett til Guds ord på morsmålet, hadde Luther bestemt, derfor ble morsmålene kvensk og samisk også religiøse språk og flittig brukt. Til norske myndigheters kroniske hodepine, sa Niemi.

Foregangsland

Som vi har sett; kvenene havnet mellom barken og veden mellom gamlelandet og sitt nye hjemland, verre, mange anså Finland som en slags russisk vasallstat, og kvenene i Norge som en slags russere. En framvoksende storfinsk nasjonalisme bidro heller ikke positivt til bildet, selv om Niemi viste til nyere forskning hvor ideen om russere og finner «som skulle komme og ta oss,» avvises som uten rot i hva som på den tiden var faktisk politisk virkelighet.

Når det gjelder den senere fornorskningen, så viste Niemi til at prosessen hadde mange sider, at den slett ikke var «svart-hvitt» skapt for å bedrive kulturell undertrykking. Vadsø var stedet for utprøving av småbarnsskoler og en rekke andre tiltak skapt ut i fra opplysningshensyn og et ønske om å bli et foregangsland med skolevesen for alle. Vadsø hadde også gode lærere, flere av dem læstadianske, slik at da lærere sørfra ble sendt nordover som agenter eller misjonærer for å få alt til å gå på norske skinner, ble noen av dem omvendt til læstadianismen, fortalte Niemi.

– En av dem var Ananias Brune fra Volda. Han var glødende interessert i å bygge landet, og ble læstadianerpredikant. Brune havnet, også også for sin lærergjerning, i konflikt med den norske kirken. Dette under påstand av å drive kvensk agitasjon og lefling med den finske framvoksende nasjonalismen.

Demme opp

Den 17. mai 1934 åpnet NRKs institusjon i Vadsø, stedet hvor det i dag er kvenmuseeum og kvensk språksenter. «Nu var endelig landet samlet,» sa statsministeren og stortingspresidenten, direkte over eteren til folket.

– Folk og media spurte seg hvorfor i all verden man fikk en slik begivenhet i Vadsø, men det hadde å gjøre med fornorskningen. Man skulle ha en stor kringkastingssender i Vadsø som også kunne demme opp mot finske sendinger fra Lahti-senderen og de finske planene om å bygge ut også Lappland.

Så, etter en krigsperiode hvor den finske sympatien steg voldsomt, sank den igjen drastisk under den kalde krigen, med såkalt finneregister på 2.000 navn som måtte holdes nøye øye med, i en grim reprise av forestillingen om Finland som en slags russisk vasallstat.

Vakte oppsikt

På 60-tallet gjenoppdages kvenene, kunne Niemi melde. Forskere og studenter fra universitetet i Helsinki dro ut for å se hvordan det gikk med de finske utflyttingspopulasjonene.

– Forventningen var lav, man regnet med at det var ingen ting igjen, men funnene var fantastiske. De fant levende kvenske bygder med like levende kvensk dagligtale, hundrevis av finske stedsnavn, mange finske slektsnavn og levende tradisjoner. Dette vakte enorm oppmerksomhet, og så kom Hans Kristian Eriksen med sine første artikler om kvenene og den kvenske gjenoppdagelsen, sa Niemi, som likevel møtte motstand da han på syttitallet og på vegne av kulturrådet ble bedt om å lodde interessen for finsk i skolen.

Forstyrrende

– Vi møtte og møter stadig en slags ambivalens her i hjertet i kvenbeltet som er vanskelig å forstå, sa Niemi, som omtalte reisingen av kvenmonumentet i juni 1976 i Vadsø som et vendepunkt og starten på en forsoningens tid, der Norge ved å dilte etter Europa endret kvenenes politiske status fra innvandrer til nasjonal minoritet.

– Kven eller norskfinsk. I årtier har det vært en debatt om hva som er det riktige begrepet. En forstyrrende og forsinkende debatt, sa Niemi, som avrundet med å peke på et skjebnens lune.

– Historiens ironi reiste seg til slutt. Dette bygget og NRK Vadsø, i sin tid etablert som en statlig fornorskningsinstitusjon, nå har kvenmuseet erobret den samme skansen, sa han.