Det startet så bra – og så stoppet utviklinga

Gang på gang, helt fra starten av Finsksendinga har vi sett at den gode utviklinga for mer kvensk og finsk i NRK er blitt stoppet et sted i systemet.

Liisa Koivulehto
liisa@ruijan-kaiku.no

På 1970-tallet hørte 18 prosent av befolkninga i Finnmark på Finsksendinga.
Tidlig på 1980-tallet, da NRK planla et nytt riksdekkende radiokanal, som skulle hete P2, fikk kvenene og norskfinnene svært positive signaler om at det er naturlig å øke sendetid og geografisk dekning for Finsksendinga. Programmet skulle være landsdekkende.
P2 åpnet mangfoldet i radioen, men uten kvener eller norskfinner.
På 1990-tallet startet NRK med digitale sendinger. Det skulle ikke lenger være noen teknisk hindring for å ha en egen kvensk radiokanal om så. Det ble laga en plan for å utvikle sendingen. Det som skjedde var at sendetida ble redusert fra 15 til 12 minutter i uka.
I 2017 skal NRK slå av FM-sendernettet. Kvenene skal få et bedre tilbud, lover NRK.
Hva tør vi å forestille oss at skjer nå?

En god start
Finsksendingen starta i 1970 i Vadsø, etter initiativ fra Vadsø norsk-finskforening. Den første redaktøren og medarbeideren var Emi Vorren. Hun var finsklærer i friundervisninga og korrespondant til både YLE i Rovaniemi og Sveriges radio i Luleå gjennom mange år. Hun ble headhuntet som programleder for den nye Finsksendingen av distriktssjef Elnar Seljevold.
Sendetiden var på fem minutter i uka. Sendinga var populær, og i 1978 ble den utvidet til 10 minutter.
– Programmet var populært. I følge avisa Finnmarken var Finsksendinga nr to, bare forbigått av Hallo fiskeflåten, fortalte Eimi Vorren til Ruijan Kaiku sommeren 1995.

Første forsøk om å utvide
1981 skrev redaktør Eimi Vorren et brev (4. juni 1981) til Reidar Hirsti som leder for radioens programredaksjon. Hirsti arbeidet for at NRK skulle satse i distriktene.
Notatet til Vorren hette «Betraktninger angående finskættede (kvener), finlendinger og NRK:s sendinger på finsk».
Hun hadde vært med å starte Finsksendingen i 1970. Sendinga var på onsdag som siste del av distriktssendinga. Først var programtiden på 5 minutter, men i januar 1978 ble den økt til 10 minutter.
Den gang var det mange som ville påstå, av ulike grunner, at du kunne høre på finsk radio i Finnmark, og at NRK ikke trengte å satse på sendinger på kvensk og finsk. Dette var jo ren oppspinn.  I brevet gjorde Vorren rede på lytterforholdene: Det er bare ved grensa og noen deler av Øst-Finnmark og Lakselv at man kunne ta inn finsk radio.
Vorren fortalte om oppblomstringen av interessen for finsk språk og kultur: Flere ungdomsskoler og videregående skoler både i Finnmark og Troms, samt distrikthøgskolen i Alta hadde starta med finsktilbud.
– Det er allmenn oppfatning at tiltakene har kommet i «den ellevte time», skrev hun og håpet at myndighetene nå ville ha bedre forståelse for minoritetene, og at radiotilbud er viktig for at kvensk og finsk skal leve videre i Finnmark.
– Det er nettopp for å yte litt service også for de finskspråklige i fylket at NRK, Vadsø, startet med sine finske sendinger. Da tenkte en hovedsakelig på de s.k. kvener. Sendingene skulle være med på å styrke deres selvtillit gjennom anerkjennelse av deres språk, skrev Vorren.
Sendingen var populær. Vorren viste til en undersøkelse – fortatt av Norges Markeds- og Medieinstitutt sommeren 1979.
– Den viser at «hver og en i Finnmark som kan finsk lytter til finsksendingene av og til.» Av alle lyttere NRK Finnmark har, utgjør lyttere til finsksendinga 18 %. (Tilsvarende tall ang. norske sendinger var over 90 % og samiske sendinger 25 %.), skrev Vorren på sitt brev til NRK.
Vorren argumenterte for mer sendetid.  Hun viste til at med «en anseelig gruppe av nye lyttere i form av innvandrere fra Finland av den yngre generasjon» økte behovet for egne sendinger. I Oslo hadde NRK startet med 25 minutters ukentlige programmer både på tyrkisk og urdu, med reprise på søndager. Hun mente det var bare rimelig at NRK også skulle har mer sendetid på finsk, fordi den kvenske og finske befolkningen var både stor og hadde en lang historie i landet.
Vorren fortalte at Finsksendingen var opprinnelig et tilbud for «finskættede», mens de nye finlendere hadde behov for et annen type program.
– Ved å gi nye tilbud for den nye lyttergruppen løses ovannevnte «problem» av seg selv, skrev Eimi Vorren til Reidar Hirsti.

Hirsti sidestilte kvenene og samene
I sitt svar av 23. juni takker Reidar Hirsti Vorren for det lange brevet, og forteller om sitt samisk- kvenske bakgrunn. Han fortalte i brevet at han hadde funnet sin finske slekt Hirstiä / Hirstiö helt tilbake til 1602. Oldefaren kom til Norge i 1853 og da ble navnet skrevet Hirsti.
– Min far snakket flytende finsk, mens mitt eget finsk er et temmelig ordfattig hverdagsspråk, fordi jeg ikke har hatt tid og overskudd til å utvikle og pleie det, skrev Reidar Hirsti i sitt svar til Eimi Vorren.
Han var svært positiv til den positive utviklingen og holdningsendring «fra en målbevisst nasjonaliseringspolitikk til et aktivt minoritetsvern.» Han ville sidestille samene og kvenene.
– Det har utløst en sosial og menneskelig bevisstgjøring og en kulturell «vårløsning» blant den finske og den samiske minoritetsbefolkning i det nordligste Norge, og jeg er ikke i tvil om at vi etter hvert vil oppleve en stadig større interesse for finsk språk og kultur også på den norske siden av grensen, skrev en entusiastisk Reidar Hirsti som en oppvarming.
Så kom han til saken:
– Vi har nærmere 3000 finske gjestearbeidere i Norge, både i nord og sør. I tillegg til dem kommer så den kvenske befolkning i Troms og Finnmark. Det tallmessige underlaget for egne sendinger på finske altså til stede, mente Hirsti.

– P2 vil gjøre Finsksendinga landsdekkende!
Hirsti var helt tydelig på at det var behov for å utbygge Finsksendinga.
– Det er også klart at den regionale sending i Finnmark ikke er tilstrekkelig på lengre sikt. I løpet at relativt kort tid vil det bli nødvendig å utvide sendingene både rent tidsmessig og geografisk, mente Hirsti.
Han mente det ville være naturlig å ha «en fast og varig finsk redaksjon i NRK» nettopp i Vadsø. Med den nye teknologien skulle sendingen snart bli landsdekkende!
– Ved utgangen av 1982 vil vårt P2-nett nå ut til om lag 90 prosent av det norske folk. Hvis vi baserer oss på at minoritetsprogrammene – og det gjelder også for det finske og de samiske sendingene – i framtida skal gå ut over P2, vil vi altså ha et landsomfattende nett allerede om et par år, skisserte Reidar Hirsti i 1981.
– Rent teknisk og ressursmessig vil vi være i stand til å ta et nytt løft for de finske sendingene i 1983.
Han fortalte også at NRK skulle ha et finsk språkkurs i samarbeid med Sveriges radio og finnene, og at han skulle informere NRK i Vadsø om det som er i emning etter sommerferien.
– Snart for vi også en utvalgsutredning om fremmedspråklige programmer i norsk radio, og også denne komiteinnstillingen vil ha en viss interesse både for de finske og de samiske sendingene.

Positive til utvidelsen
Det lokale programrådet hadde møte 24.4.1981. Dette ble vedtatt:
– Det lokale programrådet i  NRK Finnmark slutter seg til ønsket fra Sør-Varanger lag av Foreningen Norden og Vardø finskforening om mer finsk i NRK’s sendinger, står det.
Da regnet man med at ca 10.000 personer i Finnmark snakket eller forsto finsk.
Kringkastingssjef Torolf Elster deltok møtet. Han sa at NRK i prinsippet var positivt innstilt til en styrking av finsksendingene, men ikke i distriktsprogrammet. Han tenkte seg finsk på P2-nettet med et eget budsjett og at redaksjonen skulle naturligvis ligge i Vadsø.
Programrådet ville ikke at en eventuell utvidelse av finsksending skulle skje på bekostning av distriktssendinga. Rådet mente at NRK må ansette en finskspråklig journalist plassert i Vadsø.

– Det bør også vurderes om sendingene, eller deler av dem, bør gå ut på riksnettet, står det i vedtaket etter møtet i det lokale programrådet i NRK Finnmark 24.4.1981.
Det var en svært optimistisk gjeng med framtidstro som ventet på svar fra Oslo. Det tok lang tid.

Så stoppet det
I 1982 kom svaret: NRK skal ikke utvide sendetida for finsk og kvensk.
Programlederen gjennom 12 år, Eimi Vorren ble svært skuffet. Hun hadde også oppdaga at hun var dårligere betalt enn sine kolleger i NRK Vadsø. Hun ba om lik lønn for lik arbeid, men der fikk hun også nei. «De som kunne ha støttet meg [i lønnsforhandlingene], gjorde visst ikke det», fortalte hun til Ruijan Kaiku i 1995. Hun sluttet neste på dagen i forsommeren 1982.