Når du i flere generasjoner blir nektet å snakke ditt morsmål – så er det i stillheten at sannheten kommer for en dag. Vi ber derfor om at de kvenske og samiske barna – som delte skjebne sammen på internatene i Troms og Finnmark, skal få sin kommisjon og sin sjanse til å fortelle oss hva som egentlig skjedde.

«Det var da, da jeg begynte på skolen, at det var for langt frem og tilbake. Så på vinteren da det var mye snø, så bodde vi der. Der var det et sånt internat, hvor ungene bodde og gikk på skole. På vinteren bodde jeg der. Og i løpet av første klasse […] hun som passet på barn, hun tok meg til det badet altså badekar. Ja, og hun tok meg, vasket meg – altså skrubbet meg. Jo, jeg hadde visst så svart hud. Ja det ble sagt til min mamma etterpå, at hun trudde, at hennes jente var så skitten, sånn som, som dem, som snakka vårt språk…»
Intervju gjort av finske lingvister av kvenske informanter i Finnmark.

Jeg er leder i Norske Kveners Forbund, et forbund med rundt 1000 medlemmer med lokallag over hele landet. Jeg ber nå på vegne av vårt folk om at Stortinget får på plass en Sannhetskommisjon om fornorskingsprosessen som ble rettet mot samer og kvener i Norge.

Det heter seg at samer og kvener deler et skjebnefellesskap i nord – noe som er sannheten på flere enn bare en måte. Fra 1851 til 1940 ble det bare i Finnmark bygget 51 internatskoler og som på det meste huset 35 % av barna i fylket. Barn som ble tatt ut av familiene sine og til daglig var under disse institusjonenes ansvar. Internatskolesystemet var en del av en større politikk i regi av staten og kirka for at kvenske og samiske barn skulle gi slipp på sin samiske og kvenske kultur og sine språk.

Hver historie er unik
«Nå, jeg kunne ikke ett ord norsk da jeg begynte på skolen, […] den skolen var en helt annen verden for meg. Og ikke kunne den verdenen mitt språk, og for meg var det ikke tillatt å snakke mitt eget språk på skolen. Det var tvang å snakke – å lære seg å snakke litt sånt norsk språk, men det var en tung jobb.»
Intervju gjort av finske lingvister av kvenske informanter i Finnmark.

Ikke bare på internatskolene, men også på mange grendeskoler ble fornorskingen gjennomført til punkt og prikke. Hverdagen for barna som fikk bli hos mor og far var nok bedre enn den på internater styrt av fremmede, likevel var politikken mot oss som folk og kulturer hård. Jeg har hørt mange historier om kvenske barn som har sittet i klasserommet i år etter år, uten å forstå hva som blir sagt. Vi vet at forsøk på å bruke språket man hadde med seg hjemmefra ble møtt med fornedring og irettesettelse, og i noen tilfeller vold.
Men hver historie er unik. I en søskenflokk kan man finne ganske forskjellige historier om hvordan det var på den tida, da man kom til skolen hoppende og syngende på kvensk, men bare fikk lære norsk. Om opplevelsene har vært ille eller ikke, felles for alle er at budskapet var klart: Kvensk ble ikke støttet, det hadde ingen plass i det norske samfunnet. Det var ikke noe poeng å lære det videre til barn og barnebarn. Flerspråklighet var veien mot halvspråklighet – det var kun rom for ett språk og én kultur.
Etter hvert sluttet man å snakke kvensk til sine barn. Noen sier dette var fordi de ikke ville at barna skulle gjennomleve det samme som dem, noen sier det er fordi de ville gi barna bedre muligheter til å lykkes i det norske samfunnet og noen sier det er noe de ikke tenkte over, men at kvensk var det gamle – det man ikke skulle ta med seg videre i det moderne samfunnet. Budskapet var altså det samme og hadde nådd frem: kvensk språk er ikke verdt å ta vare på. I mange familier ble kvensk språk det hemmelige språket – språket foreldrene snakket når de ikke ville at barna skulle forstå.
Mange av disse barna finner man i min generasjon, disse barna var oss. Vi kvener kaller det kvenske språket hjertespråket: språket som kan uttrykke det hjertet føler. Men foreldre og besteforeldre mistet stoltheten over språket, og vi som kom etter ble frarøvet et språk, en språklig kulturarv og muligheten til å snakke med våre egne foreldre på deres hjertespråk.

Konsekvensene for dagens
unge kvener og samer
Vi begynner nå å forstå hva opplevelsene til en stor andel av befolkningen kan ha hatt av konsekvenser for hele vårt samfunn. Frafall i den videregående skolen i Troms og Finnmark kan være et resultat av fornorskingsprosessen, slik Aftenpostens kommentator Helene Skjeggestad har satt fokus på. Vi vet ikke alle konsekvenser og ettervirkninger fornorskingen har og har hatt. Nettopp derfor må dette belyses, og fordi ettervirkningene vil fortsette om vi ikke drar lærdommen av det og med bedre innsikt kan iverksette nødvendige tiltak.
Sannhetskommisjonen skal ikke på plass for å gi kvener belegg for å fronte særkrav. Den skal ikke bringe skam over våre foreldre og besteforeldre for bevisste eller ubevisste valg eller den enkelte ansatte som har skjøttet sin jobb i fornorskingssystemet. Den skal på plass for at sannheten om opplevelsene til flere generasjoner med kvener og samer og det de ble utsatt for skal løftes frem. Den skal la enkeltmenneskene komme til orde og få fortelle sin historie. Den skal undersøke hvilken rolle skolen, kirka og staten egentlig hadde, og hvordan de utførte sitt oppdrag i de ulike kvenske og samiske kommunene. Den skal gi oss kunnskap som hjelper oss til å bøte på skadene i alle generasjoner, ikke minst de som rammer dagens unge kvener og samer.
Det er opp til min generasjon nå å bryte tausheten for alvor. Individuelt og kollektivt fortjener kvenene og samene en moralsk oppreising for det staten og kirken utsatte dem for. Derfor trenger vi en sannhetskommisjon. Vi trenger forsoning og tilgivelse, vi trenger å løfte byrden fra mange skuldre.

Tilpasningsdyktige, stolte og staute arbeidsfolk som ikke har klaget, men stått på for familien, for bygda, slik ble kvenene beskrevet. Men det finnes en grunn til at vi ble stille.

Hilja Huru, leder i
Norske Kveners Forbund