«Det usynlige folket»: Eksemplarisk og forrykende

Ga jernet: Sara Maria Lindbach, Ørjan Steinsvik, Ivar Beddari og Astrid Serine Hoel innehar hovedrollene i Kvääniteatteris første forestilling. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

 

Anmeldelse av Kvääniteatteris urpremiere: Hvis du tror du har sett det beste av kvensk scenekunst, så har du til gode å se «Näkymätön kansa – Det usynlige folket.» Manusforfatterne hadde tenkt på «alt» og skuespillerne var som født inn i sine roller.

 

Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no

 

Den 17. september, på samme dag som Kvääniteatteri AS ble formelt stiftet som et selskap og fikk sitt første ordinære styre, var det duket for urpremiere av teaterets aller første forestilling: «Näkymätön kansa – Det usynlige folket» på Halti kulturscene i Nordreisa. Da Ruijan Kaiku ankom Halti rundt en halvtime før premieren, var det allerede stinn brakke i foajeen. Festkledde mennesker, blide mennesker og noen prominente gjester. En kunne nærmest ta og føle av stemningen at det var noe stort i gjære.

La oss starte med slutten. Publikum klappet, plystret og jublet. Etter hvert reiste de seg, og applausen fortsatte. Høylytt. Skuespillerne takket og bukket og neiet. Manusforfatterne og flere andre sentrale personer rundt forestillinga kom ned på scenen. Klappingen fortsatte. Det ble delt ut blomster. Aktørene takket på ny, før de gikk av scenen. Men, publikum ga seg ikke, applausen bare fortsatte. Fortsatt høylytt. Helt til skuespillerne kom ut igjen, takket på nytt, og forlot scenen for andre gang.

Det var ingen som helst tvil om at «hjemmepublikummet» var fornøyde med teaterforestillingen de nettopp hadde sett. Den hadde åpenbart gjort inntrykk. Og alle som var til stede kunne høre det underveis i forestillingen også: Latteren, stillheten. For som produsent Inger Birkelund sa til Ruijan Kaiku etter forestillingen; «Publikum lo og var stille på de riktige plassene.» For manusforfatterne måtte det føles som en hel rekke med treff – midt i blinken.

Fikk trampeklapp: Mens produsent Inger Birkelund delte ut blomster og takket sentrale personer bak forestillingen, holdt et stående og fornøyd publikum et taktfullt leven. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

Og det var ikke rart at publikum lo. I «Näkymätön kansa – Det usynlige folket» har manusforfatterne tatt inn alvorlige tema som identitet og identitetsspørsmål, brakt det ut på scenegulvet, der det regelrett blir snudd og vendt på i alle himmelretninger, med humor som fremste redskap.  Og det er ingen «hvem som helst» Frank Jørstad har hatt med seg som manusforfatter; Teodor Janson har nok satt sitt humoristiske preg på det hele. Han har tidligere hatt regi for blant andre Ylvis og Raske Menn, for å nevne noe. Ingen ulempe, det.

På den ene siden har manusforfatterne truffet blink; Et lydhørt publikum må nødvendigvis ha kjent igjen enten seg selv, eller noen de kjenner, i rollene og budskapet. På den andre siden treffer skuespillerne på både blikk, kroppsspråk, bevegelser og stemmebruk, alt riktig, til riktig tid. Sara Maria Lindbach, Astrid Serine Hoel, Ørjan Steinsvik og Ivar Beddari var alle påskrudd og leverer et forrykende show. De byr på seg selv hele veien og spiller med hjertet på utsiden av kostymet, og løfter med det forestillinga på eksemplarisk vis. De lot seg heller ikke vippe av limpinnen, verken av tidvis lang monolog, eller tonnevis av ting å huske på.

Skuespillerne framstod også trygg i bruken av det kvenske språket, som hadde fått sin naturlige og forventede plass i en kvensk forestilling, selv om det meste foregikk på norsk. En får ta høyde for at brorparten av publikum ikke behersker det truede minoritetsspråket, og mengden kvensk må dermed kunne sies å være velbalansert. Det ble ikke så mye at de som har begrenset kunnskap falt av lasset, dermed får publikum valuta hva angår budskap. Det var heller ikke så lite eller komprimert tidsmessig, at noen rakk å miste fatningen av den grunn.

Ansikter: Kvääniteatteri har gjort mange grep for å være et inkluderende og åpent teater. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

Manusforfatterne klarer dessuten mer enn å provosere fram latter. For mellom linjene, som en slags undertone, tar de også et oppgjør med Janteloven og dens representanter. De stiller meninger og holdninger til veggs, og de stiller spørsmål og tør både å harselere og gjøre narr. Noe av dette vil nok for noen kunne oppleves som provokativt. Og det er mer enn greit, det er nettopp det som er et av styrkene ved et teater; å kunne provosere med refleksjon som mål. Det trenger både kvenene, og samfunnet for øvrig hva angår kvenene.

Humoren tar med andre ord ikke mer plass enn at alvoret får sitt nødvendige albuerom, og den balansen kan ikke annet enn å kalles et kunststykke. Utsagn som «Det er ganske mange sinte folk som mener noe om kvenene», og dialog som «Æ føle mæ ikke kvænsk. Æ føle mæ mer sånn finsk-norsk», som blir besvart med «Nu blir det hvertfall bråk», bidrar til å holde spenningsnivået høyt underveis.

Scenografien var hjemmesnekret og hadde ikke kostet en krone, uten at det preget framførselen negativt. Tvert imot: Det tok det ikke for mye plass, det gjorde jobben til fulle, og kan fint assosieres til den kvenske kulturhistorien. Kostymene framstod lekne og «fargerik», dog uten de mange fargene, og inneholdt også elementer fra både fortid og nåtid, samtidig som det, sett med litt velvilje, kan strekke ut ei hånd til andre minoriteter i vårt samfunn. Hva gjelder lyd- og lysteknikk var det ingen slinger i valsen, og da forestillingen gikk mot slutten kom et overraskelsesmoment som, uten å røpe for mye, krever riktig kompetanse bak stikkene.

God stemning: Det var folksomt og munter stemning i foajeen like i forkant av premieren. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

Kvääniteatteri byr i denne forestillingen på alvor og humor smeltet sammen, som den smeltedigelen Ruija er av både folk og kulturer. De presenterer en inkluderende forestilling, der også minoriteter ellers i samfunnet vil kunne kjenne seg igjen, men som samtidig passer for alle og enhver. Og hvis du tror du har sett det beste av kvensk scenekunst, så har du til gode å se «Näkymätön kansa – Det usynlige folket.»

Mange kvener satt nok igjen med nettopp den følelsen regissør Frank Jørstad håpet på i forkant; en følelse av at gjenkjennbarhet. Og stolthet.

Les også:

Kvääniteatteri formelt stiftet: – Nå er det alvor