Det var en gang ei bygd

Forfatter Ole N. Johansen i prat med to av sine lesere. Maj-Lis Solstad har slektstilhørighet til Meiland, og via venner har også Hanna Nyvoll (til høyre) fått sans for stedet. Som et levende bygdesamfunn med mennesker er Meiland borte, men boka skal likevel bli interessant å lese, bekrefter venninnene. (Foto: Arne Hauge)

 

Ole skrev bok om den «tvangsfraflyttete» hjembygda i Kvænangen. – Den boka måtte vi bare ha, sier Meiland-vennene May-Lis Solstad og Hanna Nyvoll.

 

Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

I debutboka til Ole N. Johansen (77) sier undertittelen mer enn tittelen: «Meiland – en gang ei bygd i Nord-Troms».

– Som et levende bygdesamfunn med mennesker er Meiland borte. Den er ikke lenger ei bygd, bare naturen er igjen, sier forfatteren.

Johansen er pensjonert lærer og historiker, og bor i dag på Lyngseidet. På årets Kjækan marked holdt han foredrag om den en gang så levende, men i dag utdødde hjembygda, og 2 av dem som interesserte seg for boka og forfatteren, var venninnene May-Lis Solstad og Hanna Nyvoll.

En plass i hjertet

– Det stemmer, jeg har forbindelse til Meiland. Tilknytningen til stedet ligger på farssiden, sier May-Lis, hun sto midt i Kjækan marked med ei nyinnkjøpt Meiland-bok tett inntil seg. En gest som tydelig forteller at det fraflyttede stedet ytterst i Kvænangen har en viktig plass i hennes hjerte.

– Min far er født og oppvokst der, bekrefter Solstad, som i den forbindelsen hadde et spørsmål til forfatteren, da vi snakket med dem i lag.

– Var det hjemmefødsel der ute, eller hadde de jordmor på Meiland?

– Ja, det var sikkert hjemmefødsel. Det var ei jordmor, men hun hadde hele området Nord-Troms som sitt distrikt, sier Johansen.

– Så i de aller fleste tilfellene var det nok hjemmefødsel, bekrefter forfatteren.

Tok kurs i kvensk

– Jeg har ingen aner på Meiland, mine aner kommer fra Kåfjord i Troms. Men jeg kjenner godt til Meiland likevel, via venner, sier Hanna. Hennes bakgrunn er samisk, men faktisk har hun også en viss ferdighet i kvensk.

– Jeg tok et kurs i kvensk, og oppdaget at fordi jeg fra før av kunne såpass mye samisk, ble det mulig å forstå kvensk. Men på et veldig enkelt og elementært nivå, tilføyer Hanna.

– Meiland, er det fint å være der?

– Kjempefint. Det er så vakker og fredelig, sier venninnene.

Valg mellom onder

Derfor trist at stedet, altså regnet som ei levende bygd med folk og hverdagsliv, ikke lenger eksisterer. Sentralisering har skylda, bekrefter de, der folk fikk valget mellom infrastruktur eller flytting.

– De kunne ikke få begge deler, og da valgte folk å flytte. De fikk tilskudd til å flytte, og nå er Meiland bare et feriested, sier May-Lis, som selv ikke har hytte på stedet.

– Men jeg har slektninger som har hytte, så når jeg er der, har jeg et sted å bo.

– Det er veldig fint å være der og treffe slekt, dele minner man har fra Meiland fra barndommen, sier hun.

Minner fra Meiland

På sitt meste etter krigen fantes det på Meiland 120 fastboende, men spor av mennesker kan spores bakover helt til steinalderen. Fast bosetning fantes fra 1500-tallet, men på 1960-tallet fikk Meiland betegnelse utvær, og innbyggerne tilbud om statlig støtte for å rive huset de bodde i, og flytte. Til tross for rå sentralisering og utilslørt forsøk på nedslakt av boliger, overlevde rundt 30 boliger, som kombinert med vakker kystnatur drar folk på besøk, særlig i feriene.

I boka deler Johansen av sine minner fra Meiland i tiden like etter andre verdenskrig, og det spes på med slektshistorie og glimt fra befolkningsutviklingen.

– Meiland var nokså lik andre småbygder i området, og jeg prøver å få fram forskjeller i livsforhold fra den gang da, for rundt femti til sytti år siden, og til i dag.