«Det var sterkt og lærerikt, og er det største jeg tar med meg fra reisen»

Kvääninuorets nestleder har vært på reisefot og truffet kjentfolk og i tillegg fått mange nye venner. (Foto: Henrik Madsen/privat)

 

I Tornedalen ble han kjent med sin nære slekt, og i Nord-Norge var det festivaltid. Reisebrev sommeren 2024 fra Kvenungdommens nestleder Henrik Madsen.

 

Henrik Madsen

 

I skrivende stund er vi godt inni midtsommeren, og for mange er man godt inni fellesferien, men andre nettopp har begynt å få oppleve sommeren fra riktig side av arbeidsplassen. Godt plassert i vogn 4 sitter jeg på Bergensbanen, på vei tilbake til hjembyen min, Peruna – eller Bergen, som man kaller det på norsk.

De siste ukene har jeg levd livet på landeveien, og reist fra bygd til by gjennom buss, tog, bil og fly. Reisen har krysset flere landegrenser, både på kryss og tvers, frem og tilbake, og tatt meg steder jeg aldri før har satt mine føtter. Noen ganger med forhåndsavtalt sovested og transport, andre ganger ikke.

Selve turen min startet tidlig i juli, da jeg i overgangen mellom natt og dag, tidlig om morgenen satte av gårde med fly fra Bergen til Tromsø. Denne delen av reisen var i Norske kveners forbund – Ruijan kvääniliitto (NKF-RK) og Kvääninouret sin tjeneste, med mål om å møte sammen med samarbeidsorganisasjoner i Sverige. Etter noen timer med fly var jeg vel fremme i Tromsø, hvor jeg møtte generalsekretær Vilde Walsø og valtavaimo (leder) Kristin Mellem.

Sammen la vi ut på biltur ut fra Norge, gjennom Tornedalen og grenseområdene mellom Finland og Sverige, hele veien til Pajala. Her fikk vi møte med flere organisasjoner som jobber for samme og lignende saker som oss, deriblant vår søsterorganisasjon Svenska Tornedalingars Riksförbund – Tornionlaaksolaiset (STR-T), og Tornedalsteatern – Tornionlaaksonteatteri, som tilsvarer Kvääniteatteri på vår side av grensen. Møtet var produktivt, og vi fikk lagt planer om samarbeid i tiden fremover.

Etter at selve møtevirksomheten var ferdig, var det tid til å oppleve Pajala marked. Her gikk mye av tiden til å se på de spennende bodene, prøve maten og bruke mer penger enn opprinnelig planlagt. Midt i byen, var det satt opp en scene hvor man utover markedet kunne oppleve kulturelle innslag, deriblant sangkoret til STR-T. Samtidig ble det også tid til å bli kjent med Met Nuoret og svenskfinske ungdomsforbundet, lære mer om deres aktivitet, og bistå i vervearbeidet deres. Sammen deltok vi også i tiårsjubileum til Tornedalen Pride i Pajala, som Kvääninouret også gikk i første året det ble arrangert.

Tiden gikk også til å bli kjent med min nære slekt, som fremdeles er bosatt i samme området som den tornedalske familien min kommer fra. Her fikk jeg bli kjent med min families historie, og ble vist rundt på de gamle familiegårdene i Erkheikki og Juhonpieti. Det var sterkt og lærerikt, og er det største jeg tar med meg fra reisen – på en reise som i det hele var pakket med innholdsrike erfaringer.

Etter hvert som Pajala marked pakket sammen, og byen var på vei tilbake til sin ellers stille og rolige tilværelse, pakket jeg sammen for resten av min reise. Nå skulle jeg komme meg sakte, men sikkert videre til Tromsø, men ikke uten noen stopp på veien. Første stopp gikk til Kiruna, som er midt i et stort flytteprosjekt, hvor byens gamle sentrum forsvinner bit for bit, for å gjøre plass til mer gruvevirksomhet. Dagen etter gikk turen videre med Ofotbanen til Narvik, som da den ble bygget nektet kvener å ta arbeid. Bare i løpet av dagene fra reisen fra Pajala, og reisen fra Narvik, fikk jeg sett store deler av de nordlige områdene bak et vindu. I det hele ble det som en slags guidet tur, hvor landskapene og skiltene med stedsnavn, butikkene og kommunehusene, og de tidvise kommentarene fra buss- og togsjåførene ga innblikk i historien til stedene vi kjørte forbi.

Fremme i Tromsø ble det kun en kort visitt med byens sentrum, for morgenen etter skulle jeg tidlig opp for å reise til min nordlige reises siste stopp: Kåfjord, Nord-Troms. Her var jeg tilbake i Kvääninuoret og NKF-RK sin tjeneste, og skulle sammen med blant andre styremedlem Benedict Beldam fra Kvääninuoret, og Leif Bjørnar Seppola og Kristin Mellem fra NKF-RKs styre, delta på Riddu Riđđu Festivála – en storslått feiring av urfolks kultur, språk, identitet og historie. Denne delen av reisen ble en god kombinasjon av fest og moro, arbeid og informasjonsarbeid. Sammen hadde vi satt opp en lavvo ved inngangen til hovedscenen hvor vi delte ut kaffe, kaffeost og tørket reinkjøtt. I lavvoen hadde vi med oss kvensk litteratur som interesserte kunne sette seg ned på saueskinnene og reinfellene våre og lese.

Det kvenske ble godt representert i lavvoen vår, men det ble ikke begrenset til der. Over hele festivalområdet var det kvenske godt synlig. Rundt om på festivalområdet gikk masser av folk rundt med kvenske jakkemerker og flagg. Fra hovedscenen ble vi også nevnt av den kanadiske urfolksartisten Jeremy Dutcher, som under opptredenen sin sa følgende: «You can be gay if you can be! Be Sami if you can be! Be Kvääni if you can be!»

Noe som var til ekstra stor fornøyelse for publikum som identifiserte seg med en eller flere av merkelappene.

I løpet av festivaldagene fikk vi snakket med mange interesserte mennesker fra hele verden. Ikke nok med det, så fikk vi også ønsket 40 nye medlemmer inn i organisasjonen. Blant de nye medlemmene var de mange yngre, som var ivrige i å lære om, og engasjere seg for det kvenske.

De første ti dagene av reisen var en flott reise i de tre stammer møtes land, igjennom Sápmi, Meänmaa og Kvenland. I den delen av landene våre hvor det er like naturlig å høre samisk, kvensk, finsk og meänkieli som norsk og svensk, og hvor solen aldri går ned på denne tid av året. Det stod i sterk kontrast med de siste dagene jeg tilbrakte i Oslo, hvor solen faktisk går ned på denne tiden av året, og norsk mildt sagt er noe vanligere å høre enn de forutnevnte språk.

Nå som reisen går mot sin slutt, ser jeg tilbake på innholdsrike uker, og er både erfaringer, vennskap og bånd rikere.