Dommedagsklokka er en symbolsk urskive som viser en analogi på at menneskerasen lever i en tid som er «minutter på midnatt», hvor midnatt representerer «katastrofal ødeleggelse». Første gang klokka ble stilt var i 1947, da ble den satt på 7 minutter på midnatt. Jo nærmere viserne kommer midnatt, jo større estimerer man risikoen for utvikling av en verdensomfattende katastrofe.
Språkforbildet Liv Annie Johansen i Lakselv bruker dommedagsklokka for å lage et bilde på ståa for kvensk språk. Hun mener at før språkreirprosjektet ble satt i gang, var klokka fem på tolv for det kvenske språket, mens etter at prosjektet har kommet i gang så har håpet steget såpass at en kan skru klokka til halv tolv.
Språkreirprosjektet gir håp for det kvenske språkets framtid.
De siste 40 årene er det få, om ingen, barn som er vokst opp med kvensk som morsmål. Og de siste 20 årene er det svært få barn som i det hele tatt har hørt kvensk har blitt snakket noenlunde jevnlig. Språket har fått status som et av de mest utrydningstruede minoritetsspråket i Europa, noe som ikke er rart. For når ikke barn lærer språket, så dør språket naturligvis ut.
De siste par årene har det blitt blåst livgivende pust i revitaliseringen av kvensk. Språket er normert, større og mindre revitaliseringsprosjekter er satt i gang på ulike hold, regjeringen har tatt initiativ til å se på hvordan en skal styrke språket og ett språkreir er startet opp som forsøksprosjekt i Porsanger. Det er optimisme på flere plan å spore.
Språkreirprosjektet har per nå kun fått midler til å være et toårig prosjekt, men de involverte partene er klare på at de ønsker at dette skal fortsette utover prosjektperioden. Det vil være urettferdig ovenfor barna å gi barna en sjanse til å lære seg kvensk, for så ta det i fra dem igjen etterpå. Engasjementet er stort og flere foreldre nå har fått øynene opp for det kvenske språket etter at prosjektet kom i gang. Det vil ikke bli vanskelig å fylle reiret framover.
Nå må man kjempe for at flere barnehagekull i Porsanger får ta del i dette, og at kvenske barn også i andre kommuner får anledning til å lære seg kvensk. Helst skal vi ha egne barnehager der det kun snakkes kvensk.
Det er klart at slike tiltak koster. Under innspillskonferansen for kvensk språk sa NKF at det trengs 162 millioner kroner årlig for å redde språket, og at 40 millioner av disse burde gå til frikjøp av foreldre som vil lære seg selv og barna kvensk. De så for seg en slags stipendordning der 200 foreldre årlig kunne frikjøpes for 200.000 kroner hver. Ved første ørenkast kan dette høres fullstendig urealistisk ut, men hårete mål er kanskje det så må til for å redde språket, og skru dommedagsklokka enda flere hakk tilbake.
Trackbacks/Pingbacks