Drevet av nysgjerrighet

 

I 20 år har Liisa Koivulehto drevet Ruijan Kaiku, ifølge henne på grunn av nysgjerrighet. Og fordi hun ville ha en interessant jobb hvor det også var nyttig å kunne finsk. 

– Se, her er den aller første lederen jeg skrev på kvensk! Jeg kan huske at det var et stort steg, smiler Liisa og holder opp en avis fra mars 2010.
Vi er i Tromsø og blar igjennom 20 år med avishistorie.
Ruijan Kaiku har hatt artikler på meänkieli og kvensk helt fra starten, lenge før en snakket om disse som egne språk.
– Det var et klart språkbevisst valg, men det var andre – folk som hadde meänkieli og kvensk som morsmål –  som skrev disse tekstene.
Selv skrev hun sine første tekster på kvensk i nr 10 -1996.

– Det var en lang artikkel om kvensk ishavsfangst – med et kort referat på norsk. Jeg intervjuet Jens Stark og prøvde å skrive ned Jens sitt fantastiske talespråk slik som han snakket. Det var altså sitatene hans som er på kvensk, mens teksten for øvrig er på finsk.

Må ha et system
Neste store forsøket å skrive på kvensk var etter filmpremieren på Anstein Mikkelsens «Det tause folkets stille død?» i januar 2005.
Året etter hev hun seg med på det første store kvenskkurset ved Universitetet i Tromsø, og begynte å skrive flere og flere artikler på kvensk. Men først fra 2010 har hun skrevet alle lederartiklene på kvensk.

– Hvorfor tok det så lang tid før du skrev den første lederen på kvensk?
– Kvensk er jo ikke mitt morsmål. I og med at jeg kunne finsk, kunne jeg skrive ned det andre sa, ut fra gehør. Men det er noe annet å produsere egne tekster på et språk som ikke er ditt morsmål og ikke var satt i system heller, forklarer Liisa.

I dag er systemet beskrevet i Kainun kielen grammatiikki, som kom ut i fjor høst.
– For det andre manglet vi moderne ord og begreper. Det er også et problem for de som har kvensk som morsmål. Når jeg intervjuer kvener om kvenpolitikk og sånt, begynner vi på kvensk, men snart kommer replikken «Dette må jeg ta på norsk». Vi rett og slett mangler ord, men også trening til å bruke kvensk når vi snakker om temaer som er utenfor det konkrete, private og hverdagslige.

Ordbok på nett er demokrati
– Du kan pløye jord, brenne tjære, fiske og stelle i fjøset på kvensk, men det er hvordan skulle du revitalisere, engasjere, oppfordre og forplikte på kvensk? Hva heter offentlighetsloven eller forvaltning på kvensk? Enn flyplass!? Derfor er det så viktig med kvensk språkplanlegging – og et kvensk ordbok.
– I dag er det mye enklere å skrive på kvensk fordi vi har verktøy til å finne disse ordene, blant annet ordbok på nett, Nettidigisanat. De som jobber med den gjør en fantastisk jobb!
– Før Nettidigisanat måtte jeg ofte bare gjette. Det siste året har Nettidigisanat blitt mer og mer omfattende og der finner jeg flere og flere ord som jeg trenger. Det er også veldig bra å ha et nettsted hvor jeg kan sjekke både ord og bøyninga – fort!  Den digitale ordboka er banebrytende for den skriftlige bruken av det kvenske språket, sier hun.
Og den første lederen hun skrev på kvensk handlet nettopp om «er det noen som forstår kvensk?», og det at det er mange som fortsatt hevder at kvensk ikke er et eget språk.

Etter å komme over den første bøygen med å skrive den første lederen på kvensk, så var det mye lettere å fortsette med det.
– Å skrive på kvensk blir mer og mer naturlig, og det går raskere nå enn for ti år siden.  Man blir flinkere til å skrive ved å skrive! smiler hun og røper at hun syns det er veldig morsomt å kunne veksle mellom å skrive saker på kvensk, finsk og norsk.
– Du skriver jo ulikt på de forskjellige språkene fordi du skriver for forskjellige publikum. Det er bare lederartikkelen som skal være mest mulig lik på begge språk, forteller hun.

Litt skummelt å skape historie
I utgangspunktet tenkte Liisa at hun «bare» ville skape en avis for kvener, norskfinner og finlendere i Norge, og hun syns det er litt rart at alt hun skriver arkiveres som historisk materiale både i Norge og Finland, og at avisspråket analyseres av språkforskere.
– Jeg visste jo at papiravisene kom til å bli bevart, på samme måten som Ruijan Suomenkielinen Lehti, som kom ut Vadsø i 1877, men likevel syns jeg det er litt skummelt at det er så synlig, særlig nå etter Nasjonalbiblioteket har publisert alle utgavene på nett. Alle språkfeil og andre tabber vises for hele verden! Likevel brukte jeg ikke lang betenkningstid da vi fikk spørsmålet om digitalisering fra Nasjonalbiblioteket. Det er jo innholdet som teller.

Ville skape noe
Liisa fikk ideen til å starte en avis da hun jobbet med Finsksendinga i NRK, og opplevde at statskanalen brukte mye ressurser på å bygge opp NRK Sapmi, mens Finsksendinga ble både oversett og nedprioritert.
– Både finske og kvenske organisasjoner og privatpersoner hadde siden 1980-tallet prøvd å argumentere for en mer omfattende Finsksending, men fikk ikke ja til det. Så i 1992 begynte Liisa å planlegge oppstarten av avis, og 6. oktober 1995 kom det aller første nummeret ut.
– Jeg kan fortsatt huske lykken av å kjenne lukten av de første nytrykte avisene, og hvordan det var å se avisa ferdig, smiler hun.

Hele familien var med
Men redaktørens arbeid med den første avisa var langt fra ferdig når de var gått i trykken.  De 2680 avisene skulle også hentes fra trykkeriet- ved avisa Tromsø – og leveres til posten. Heldigvis var Liisa ikke alene med det.
– Vi henta avisene, kjørte hjem og bærte avisene opp i stua. Der satt vi på stuegolvet, satte på klistrelapper og pakket avisene inn på en måte som Posten ville ha det, forteller Liisas mann Odd Arne Hanssen.
– Æ blei en kløpper med postnumre, og husker ennå flere av de første abonnentene. Etter at vi hadde pakket, dro jeg som regel til jobb, mens Liisa fikk et par timer med søvn før hun kjørte avisene til postterminalen, kan Odd Arne fortelle.
Han husker ikke hvor lenge denne perioden varte.
– Det var en lettelse da trykkeriet tilbød å sette på adresselappene og pakke avisa, innrømmer han.
Han syns det var likevel interessant å være med på dette. Barna så også fordelen av at moren måtte jobbe lange dager.
– I dagene før deadline ble det jo en del kveldsjobbing for Liisa. Det syntes ungene var stas, fordi da ble det pizza, gryterett og kjøttkaker med brunsaus og ertestuing. Til vanlig gikk det jo mest i fisk, siden Liisa var så opptatt av å servere «sunn mat» til ungene, humrer Odd Arne.
Også barna har også gjort en innsats: Blant annet har de brettet flere tusen brev med abonnementsfaktura og leserundersøkelser.
– I rapportene fra den første perioden heter det at den type arbeid ble utført av «familiemedlemmer OG frivillige», humrer Liisa.

Ektemannen har vært med på hele prosessen rundt Ruijan Kaiku.
– Jeg satt nede på regjeringsbygget da Liisa var oppe på Kommunaldepartementet for å snakke om avisprosjektet, minnes Odd Arne.
Han har lest korrektur. Han har klistret adresselapper. Og han kjørte Nordkalotten rundt sammen med Liisa og en tilhenger fylt med aviser som de leverte i butikker, hoteller og campingplasser i grenseområdene.
– Odd Arne har hele veien stilt opp slik at jeg kunne jobbe med Ruijan Kaiku. Han er utrolig tålmodig! Uten han kunne jeg ikke ha gjort dette, innrømmer Liisa og smiler mot mannen.

Ikke helt som planlagt
– Har avisa blitt som du for 20 år siden tenkte at den skulle bli?
– Nei! Det var ikke min plan at Ruijan Kaiku skulle få så lite midler og at jeg måtte være den eneste ansatte journalist så lenge. Vi skulle jo være flere fra starten av og Ruijan Kaiku skulle bli ukeavis etter kort tid! sier Liisa.
– Den opprinnelige tanken var at det skulle være en avis både for den kvenske og den finske befolkningen i Norge. At språket, historien og kulturen skulle være den bindende faktoren. Det har vist seg at språket ikke bare binder, og at historien og kulturen tolkes og oppleves svært ulikt. Ut fra dette kommer det ut så mye interessant som norske aviser ikke skriver om. Sånt sett fungerer Ruijan Kaiku som planlagt – men vi klarer å dekke så lite! Vi burde absolutt ha fra flere folk!
– En stund mente kvenene at det var for mye finsk, og så mente finlenderne at det er for mye norsk. Eller kvensk. Det har vært vanskelig å finne balansegangen her. Flere norskspråklige sier de ikke skjønner noe av denne avisa, for «her er det jo bare finsk», og da kan det være nok at det på forsida står to setninger på kvensk eller finsk og fem setninger på norsk. Folk bedømmer avisa før de har lest hele, sier redaktøren som syns det har vært vanskelig å tilfredsstille alle.
– Men jeg vet jo også at avisa har hatt stor betydning for utviklingen av kvensk skriftspråk, for det var jo i mange år den eneste plassen hvor det ble skrevet kvensk, men nå er det heldigvis flere som produserer tekster på kvensk, sier hun.
– Tror du Ruijan Kaiku overlever 20 nye år?
– Ja! Men da sannsynligvis som digital avis. Og forhåpentligvis med flere ansatte, sier hun.
– Hva er det egentlig som har drevet deg alle disse årene?
– I hvert fall ikke noen idealisme. Jeg vil heller si at det er noen slags nysgjerrighet! Og så det faktum at noe må man jo jobbe med her i livet, sier Liisa.