Trine Strand og Petter W. Foto: Trude Henrichsen
Trine Strand og Peter Wemø holdt stuekonsert hjemme hos Trude.
Av Lill Vivian Hansen
Tirsdag 13. juni ble en helt spesiell dag for Trude Henrichsen. Hun hadde nemlig konsert med artisten Trine Strand og Peter Wemø hjemme i sin egen stue. Trude møtte henne helt tilfeldig på flyplassen i Tromsø for tre år siden.
– Hun var utrolig gjestfri og inviterte oss hjem til seg, forteller Trude.
Trude hadde gjort stuen om til et lite konsertlokale og lagt til rette før kom.
– Det ble en kjempefin konsert, sier artisten.
Løfter sine røtter
Trine fortale publikum om sin kvenske røtter, om tippoldemor – Mor Gustava, som vandret på små barneføtter fra Rovanjemi til Vadsø for å komme vekk fra hungersnøden i hjemlandet.
– Det er brutale historier som tydelig rørte publikum, forteller Trude.
Trine forteller at hun kommer nærmere publikum igjennom stuekonsertene.
– Musikken og budskapet kommer nærmere, sier hun.
Særlig historien og sangen om Mor Gustava rører alle som hører den – den har gjort et kjempeinntrykk overalt hvor den blir fremført. Låten har også blitt kjenningsmelodi til finsksendingene til NRK.
Bane vei til nord
Trine vil bane vei til nord – gjennom musikken og historiene.
Hun er akkurat ferdig med turneen fra nord til sør hvor hun har holdt ni konserter.
– Jeg var veldig spent på hvordan jeg kom til å bli mottatt i sør. Jeg hadde med meg helt nytt materiale som ikke har vært fremført tidligere.
– Men det var helt magisk! Jeg er utrulig takknemlig for måten jeg har blitt tatt i mot, sier hun.
Mange har kommet bort til henne etter konsertene og sagt at de ønsker å reise nordover.
– Også er jeg ønsket tilbake igjen når jeg skal slippe albumet, sier hun.
Nytt album
På sensommeren slipper Trine Strand sitt fjerde album, «Nord». Stuekonserten hos Trine på Oppegård utenfor Oslo, var i forbindelse med artistens slippturne for dette albumet.
For Trude har møtet med artisten åpnet dører til en litt ukjent og mørk del av historien. Hun vil gjerne vite mer.
Trine Strand. Foto: Laurine Jouk
Her kan du lese Trine Henrichens blogginnlegg:
Jeg skuer utover radene med stoler og sjekker nok en gang antallet. Stua er omdannet til en slags mini-konsertsal og musikerne er på vei for å rigge opp. Trine Strand og Peter Wemø er på konsertturne og i kveld er det i stua vår det skal skje. Det er ikke fritt for at det kribler i magen.
– Ja, nå kommer jeg sørover, kanskje du vil ha en hjemmekonsert?
Meldingen kom fra Trine Strand, tekstforfatteren og sangeren jeg tilfeldig traff på Tromsø Lufthavn i februar for tre år siden.
– Hvis du liker naturen her nord, må du komme tilbake, så skal jeg vise deg hjemstedet mitt, lød oppfordringen da jeg begeistret la ut om hvor fascinert jeg var av fjellene, havet, lyset, – ja hele det nordnorske landskapet.
To år senere satt vi i stuen hennes i Malangen. Ektemannen Rune serverte grillet hvalkjøtt og Trine ga oss historier om livet der nord, om folk som var blitt tatt av havet, om sine kvenske røtter, om sangkulturen, nordlyset, fjellene, folket.
Midnattssola skinte på snøkledde fjelltopper og jeg husker hvor ubeskrivelig privilegert jeg følte meg som fikk ta del i denne nordnorske gjestfriheten.
– Jeg har lyst til å gi dere en gave før dere går, forkynte Trine da det var tid for oppbrudd. – Dere skal få en sang av oss.
Et magisk øyeblikk
Hva var det med denne musikalske gaven som satte oss sånn ut? Var det teksten som så malende skildret livet der nord, slitet, gleden over naturen, bekken som sildret, styrken i fjellene? De rene og vakre stemmene fra mor og datter som stille fløt så sart og fint sammen?
Sangen gjorde meg både beveget og rørt og jeg ville bare høre mer – men det var kun den ene sangen vi skulle få. Det var gaven.
Nå skulle jeg imidlertid endelig få høre mer av denne nordnorske sangeren, tekstforfatteren og komponisten.
Et sammensatt publikum
Noen kommer syklende, andre til fots, med tog eller bil. Flagget er heist til topps og Trine ønsker smilende hver gjest velkommen. Jeg merker nervøsiteten stige betraktelig etter hvert som publikum inntar stolrekkene. Mine venninner utgjør en broket for samling: Noen er glade partydamer, andre er mer av det filosofiske slaget. Noen elsker kramgoda låter, – en annen synger i Oslo Filharmoniske Kor. Her er medlemmer fra syklubben hvor ingen syr, og foreldregruppa fra ungenes avslutningsfest for snart ti år siden.
Jeg tenker på den magiske kvelden i nord, mens jeg titter ut av vinduet hvor gravmaskinene på nabotomten endelig har tatt en pause.
Jeg har så vidt møtt Trine to ganger tidligere og bekjentskapet til Peter Wemö er tre kvarter gammelt. Tenk om de hadde håpet at det skulle kommet flere, eller at deres sarte lyriske tekster fra nord ikke finner gjenklang hos et stresset folk i sør?
Så er konserten i gang. Gjennom sine tekster forteller Trine om livet i nord, om sin kvenske tippoldemor, Mor Gustava, om slitet og om små lykkelige øyeblikk. Sanger om å være forelsket og å gjerne bli sett. Lyriske og stillfarende viser om livets små og store ting som gjør oss til det å være mennesker.
Sangen er lavmælt og vakker – nærmest naken. Som debuterende stuekonsertvertinne kjenner jeg meg fremdeles spent og småstresset over hvordan sangene vil bli mottatt. Diskret lar jeg blikket gli over radene med folk men da jeg ser innlevelsen og intensiteten i hvert ansikt, forstår jeg at de allerede er tatt med på en mental reise nordover – en reise til de nære ting og det som virkelig handler om å leve.
Det er dessuten noe helt spesielt med slike stuekonserter – alt blir så intenst og sjeldent nært.
Jeg kjenner en bølge av lettelse og takknemlighet gjennom kroppen. Å arrangere stuekonsert er noe helt spesielt og dette skal bestemt ikke bli den siste gangen. Etter konserten skjønner jeg imidlertid at jeg må stille meg i kø – det er nemlig flere som vil arrangere stuekonsert.
