I boka «Et liv i isen» beskriver forfatter Jan Ove Ekeberg polarkokken Lindstrøm som en hverdagspsykolog for Amundsen, et sosialt geni som gjennom fire år lagde mat til 14 mann og i tillegg klarte å holde skjørbuken unna.
Tove Andersson
– Ingen av de norske ekspedisjonene var noen gang rammet av skjørbuk, som var et stort problem på samtidige engelske ekspedisjoner. Her kommer Lindstrøms erfaring fra fangstskuter inn. Han seilte på disse fra han var 15 år og visste at multe holdt folk friske. Multer inneholder jo askorbinsyre. Medbrakte grønnsaker og poteter ble frosset og ble kokt direkte fra frossen tilstand, dette bidrar til å bevare C-vitamin. Dessuten brukte Lindstrøm helt lokale råvarer, som sel, moskus, rein, sjøfugl og annet. Dette er også langt sunnere enn røkt, saltet eller hermetisert kjøtt, forteller Ekeberg som tidligere også har fortalt om noen av Lindstrøms gavmilde sider som ikke alltid ble satt pris på; for eksempel å skjenke mannskapet.
Amundsens favoritt
Roald Amundsen var dypt begeistret for polarkokken i motsetning til Otto Sverdrup som han seilte med i 1898-1902. I dagboka blir to av de mest korpulente sjømennene omtalt lite flatterende «… Lindstrøm og Bay … har sitt eget compagniflag som består av rødt, blått og fedt». Men oppskriften på Lindstrøms amerikanske pannekaker «Hot cakes» sikret kaptein Sverdrup seg.
Og oppskriften på Biff á la Lindstrøm finner man på side 233.
Kikker man nærmere på «Et liv i isen», får man et innblikk i vennskapsforholdet mellom Amundsen og Lindstrøm.
«Hver morgen er de sammen, alene, ti-femten minutter før dagen begynner. Det er blitt et ritual. Sjefen sitter på en krakk med kaffekoppen i begge hender. Han prater mest. Tenker høyt, lufter ideer. Av og til ser han spørrende opp. Kokken er i stadig bevegelse. Han forbereder frokost til ni mann. Han lytter, støtter sjefen, men gir også klar beskjed om at han er uenig. Han er den eneste av Amundsens menn som kan gi sjefen en verbal ørefik. Kokken har et friskt ordforråd. Han er hammerfesting.» («Et liv i isen» side 9)
Alene i tre måneder
Ekeberg forteller levende om sykdom og ulykker. Lindstrøm ble operert for en smertefull byll om bord og frykten for koldbrann var stor. I tillegg brant han seg stygt på kokende olje.
Å holde orden på mannskapet krevde sitt.
– Det var ganske stramt regime om bord, bekrefter Iversen.
– Sverdrup ville rasjonere på godsakene; smør, kaffe og drikke, mens mannskapet under Amundsen med Lindstrøm som kokk la på seg slik at de måtte trimme før de la ut på ferden til Sydpolen i 1911.
Da Roald Amundsen plantet det norske flagget på polpunktet den 14. desember 1911 sammen med fire av mannskapet, hadde kokken vært alene i 99 dager.
Fikk slag
Lindstrøm ble om bord til 1914. «Etter 72 timer hjemme mønstret han på Sverdrups russiske hjelpeekspedisjon med «Eclipse» 1914-15. Ekspedisjonen lyktes i å finne 40 forkomne russere etter en 275 km lang sledetur fra skuta,» skriver Lindstrøms venner.
Han fikk Sydpolmedaljen for sin innsats.
– Vi håper jo at Lindstrøm, som person, får mer oppmerksomhet, sier Knut Arne Iversen, som ønsker at byen Hammerfest, med en lang tradisjon som ishavsby, tar historien tilbake.
Da Lindstrøm fikk slag og Amundsen overtar stillingen som skipskokk, skrev han i dagboken: «Chef og kok er jo en snurrig kombinasjon. Men kanskje er dette de to viktigste stillinger på en ferd som vår».
Men han var ikke opphavsmannen bak biffretten med det kjente navnet. Lindstrøm hadde sin egen variant av den svenske retten Biff á la Lindstrøm, nemlig med bjørnekjøtt.
Bosatte seg i Oslo
Lindstrøm bodde i Uelandsgt med kone de siste årene, barnløs, men ikke glemt. Han ble hyllet hver 17. mai og mottok anerkjennelse for sin zoologisk forskning før sin død den 26. september 1939 på Ullevål sykehus.
Hans store samling, bestående av planter, steiner og fugleskinn fra polarferdene, donerte han til Universitetet i Oslo.
Mer om Lindstrøm på www.polarkokken.no
Fra november til mars arrangerer Hurtigruten omvisning om polarkokken Lindstrøm, med smaksprøve på Biff á la Lindstrøm, med kapers og rødbeter.
