Illustrasjon: Wilfred Hildonen
Lenge var det stille bak forhenget, så slo visst lynet ned.
Tekst: Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge
Kvensk oversettelse: Eira Söderholm
Illustrasjon: Wilfred Hildonen
Da jeg var liten, fikk Honningsvåg jevnlig besøk av profesjonell fotograf. Han kom fra Hammerfest, og rigget til sitt transportable fotostudio i hotell Havly, det gamle sjømannshjemmet.
At fotografen igjen var på skuddhold ble grundig meldt på forhånd i Finnmarksposten, trykket jamsides annonsen om at også ambulerende dyrlege var ventet inn. Slik at dyr gjorde klokt i å holde seg enda noen dager før de ble skrale i formen.
Bildet skulle også inneholde tvillingene, hadde mammaene våre bestemt, tvillingene var ett år yngre enn meg. Kronasjer var skrapt i hop og finstasen på, nå gikk turen til Honningsvåg sentrum for synlig bevis på at man eksisterte. Vanen tro var det min oppgave å holde tvillingene i hendene, sånn at ingen av dem ble borte for godt eller i verste fall skitnet seg til i tøyet. Drømmende i blikket fant mammaene våre på at også slik skulle vi foreviges, hånd i hånd. De så det nok levende for seg, et motiv så søtt det ville framkalle følelser selv i den mest objektive storbyfotograf.
Her er den kvenske oversettelsen av denne historien: Erinomhaissii motiiviita
Vi travet av sted til Havly. Jeg iført flunkende ny strømpebukse, den var tykk i ulla og så hvit den liksom lyste av seg selv. Over strømpebuksa en like ny og hvit langermet genser, med blondekanter ved ermer og hals. Pluss kort, svart skjørt og vest med små signalfargede blomster. Skjørtet og vesten var arvegods. Arve klær var mer regel enn unntak, og like interessant hver gang.
«Slutt å bæs», sa alltid pappa. «Vi lægg ho bare opp», sa han. Som den gangen jeg var fem og arvet ei dongeribukse etter en slektning på seksten.
Tvillingene var begge likedan kledd. Staset opp i blå kordfløyelsbukse, oransje skjorte under en vest med tre knapper og ubestemmelig blått mønster. Det var tydelig, der vi ble rettet på av sommerkledde mødre utenfor Havly, at fotoseansen fant sted på syttitallet.
Inne så vi ingen seriøs mann med edle motiver, bare et digert, brunfarget forheng i hjørnet av rommet. Tre lealøse pinnestoler sto på linje nært forhenget, i disse ventestolene måtte vi sette oss. Maureen i midten, holde hender og verken rømme eller finne på ugagn. Hvisket mammaene våre, de gikk ut for å ta seg en røyk.
Lenge var det stille bak forhenget, så slo visst lynet ned. I et glimt rant overkanten full av blendende lys, før forhenget igjen ble depressivt brunt. Fulgt av dempet brumming om at folk måtte sitte stille. Så lynte det igjen, og vi hørte en unge der inne hulke at det hvite i øynene sved så han så ikke ut. Spennende.
«Tør du?» sa min høyre-tvilling.
«Tør du?» svarte min venstre tvilling, med trykk på ordet du.
«Hysj», sa jeg.
Jeg forsto nok hva de pønsket på. Begge ville at broren skulle liste seg fram og løfte på forhenget. Haste tilbake og si hva som i virkeligheten foregikk bak forhenget. Sittende i det uvisse på pinnestoler var det bare fantasien som satte grenser for hva vi skulle eksponeres for.
«Ingen skal tørre», hvisket jeg og holdt dem ekstra godt i hendene.
Et urolig minutt snek seg forbi.
«Må du tisse?» spurte jeg, min høyre-tvilling vippet sånn med bena.
«Næ-hæi-så», lød svaret, bare at rødfargen i fjeset tydet på at det var en hvit løgn.
«Sitte stille», hvisket jeg.
Med motsatt effekt. Nå vippet min høyre-tvilling som en gal med bena.
Helt til den ene skoen hans føk av, da sluttet han å vippe.
Jeg rakk å se skoen hans. Minnes at den fløy i rask rotasjon til værs, hvor den subbet kanten av forhenget, og ble borte. Bak forhenget satte skoen sine tydelige spor, kunne vi straks høre.
Her må jeg spole tilbake til da vi gikk mot Havly og snakket om hva trekløveret hadde på seg. Vi hadde så klart sko på bena, men der jeg trippet i mine nette og myke jentesko, hadde tvillingene på seg lakksko. Veldig harde, og altfor store. De var arvegods.
(Historien fortsetter neste gang…)
Illustrasjon: Wilfred Hildonen
