En alle årstiders nisse

– Jeg skal formidle kvensk kultur året rundt, sier Reisanissen, alias skogfinske Ivar Kvistaas. (Foto: Arne Hauge)

 

Fra skogfinn til skjeggekte nisse: I motsetning til sin slektning fra Rovaniemi fungerer Reisanissen like godt i juli som i jula.

 

Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

– Jeg kommer rett fra fjells, og mitt navn er Raisinbukki, Reisanissen.

Sørkjosen var stedet da Reisanissen for første gang viste seg i offentligheten. Anledningen var markering av Finlands uavhengighetsdag den 6. desember 2018, og nissen stilte opp for å presentere seg for verden, samt gjøre ære på finsk sisu og seighet og overlevelsesevne, pluss håndlag og styrke i naturen og i samfunnet.

Reisanissen er i slekt med alle andre nisser, også julenissen. Nå i desember er han jo selv en julenisse, men vil helst slippe å konkurrere med sin gode venn i Rovaniemi. Det blir lite stress med byksing fra pipe til pipe verden rundt, han vil holde seg i Reisa. Hele året.

Jobb som imam?

– For dersom Reisanissen kun var en julenisse, hva skulle han da gjort i januar, februar og resten av året? Da ville vi hatt et problem, sa nissen.
Men til alt hell, og i motsetning til julenissen fra Rovanimi, så har Reisanissen ekte skjegg. Dermed er han klar for andre oppdrag resten av året.

– Reisanissen kunne fått seg jobb utenfor sesongen, for eksempel som imam i en ny muslimsk moské på Storslett. Selv om det sikkert hadde blitt veldig populært, er det ikke vår idé. Vår idé er å formidle den kvenske kulturen ut til folket, og derfor har Reisanissen jobb året rundt, sier Reisanissen, uten å skjule at det bak pæsken og det ekte skjegget og den røde luen skjuler seg en kar som heter Ivar Kvistaas.

Stor var gleden

Det Reisanissen skal drive med, er å formidle det sterke i den kvenske og den finske kulturen. Ut til folk flest, inkludert turistene som kommer forbi. Han lover også å lære seg kvensk og finsk sammen med alle som vil. Og selv om Reisanissen i dag går i en tykk, lokal pæsk, har «reisen til Reisa» vært lang. Den begynte for mange, mange generasjoner siden, og stor var gleden da nissen oppdaget at den kvenske kulturen og kulturen til hans forfedre – kom fra samme sted.

Hans forfedre utvandret nemlig fra Savolax i Finland på begynnelsen av 1600-tallet. Området er kjent som opprinnelsen for skogfinner som utvandret til Norge i nevnte århundre, og Reisanissen bekrefter at han er en ekte skogfinne.

Brakk siden svartedauen

– Mine forfedre brukte et par generasjoner på å vandre rundt Bottenviken for å komme til Värmland på den svenske siden av det som i Norge kalles for Finnskogene. Men de stoppet ikke der. De gikk videre inn til midten av Buskerud, og til det som heter Finnemarka, sier Reisanissen.

Finnemarka er et 430 kvadratkilometer stort skogområde mellom Tyrifjorden, Lier, Drammen, Øvre og Nedre Eiker og Modum, og der fikk hans forfar en gård av Lier herredsstyre. En utmarksgård som het Svarteberggård fordi den hadde ligget brakk siden svartedauen i 1349. Finnene fikk gården til å blomstre, og har siden levd der i 9 generasjoner fram til dags dato da en av etterkommerne valgte å utvandre til Nordreisa nord i Troms.

Drepte dere alle?

Reisanissen forteller om de farer og konflikter forfedrene opplevd i starten, inkludert en episode hvor bygdefolk skrøt av å ha drept ned alt som fantes av finner på skogen, finner som senere dukket opp i kirkebøkene under folketelling.

– Så kanskje finnene var mer standhaftige og ga mer motstand enn det bygdefolket skrøt av, sier Reisanissen.

Konflikten fikk til syvende og sist motsatt utkomme; finnene ble populære i bygda. De hadde med seg nye metoder for å dyrke jorda, og de hadde med seg svedjerugkorn der hvert aks ga et mangfold av korn og var langt mer dyrkbart enn vanlig korn fra bygdene i Norge. Kornet var også betalingsmiddel.

– Finnene var ekstremt stolte og utholdende, og bygdefolket kunne stole på at jobben ble gjort. Det er egenskaper som Reisanissen vil dele videre, sa Reisanissen, han fortalte om en fornorskning eller rettere sagt forsvenskning hvor 9 generasjoners finsk navnebruk ble luket vekk.

Fikk nye 1.000 år

– Det var ikke populært å bruke finske ord. Finne-ordet i Finnemarka er nesten det eneste som er igjen, ellers går det i Svenskeholtet, Svenskehaugen, Svenskedammen, Svenskebekken og så videre. Svenskene var et broderfolk, og det var mye mer legitimt å bruke de navnene, forklarte Reisanissen.

Da Reisanissen som niende generasjon skaufolk fra Finnemarka kom til Reisa, møtte han utvidelsen av sin opprinnelige kultur.

– Det kvenske språket er ikke vi i Finnemarka vant til, det møter vi først når vi trekker nordover. Og nå som jeg har kjennskap til den kvenske kulturen, kunne jeg legge tusen nye år til min families historie, sier Reisanissen, som hurtig oppdaget at hans nye hjemsted manglet kvensk og norskfinsk forening. Det endret seg fort, og i dag sitter han i styret.

Jo, Reisanissen blir vi nok å se mer til. Både før og etter jul.