– En arv jeg ikke visste om

Odd Harald Røkenes trekker linjer fra kvenene til dagens innvandrere. (Foto: Erlend Skjetne)

 

I sitt arbeid som psykolog blant flyktninger har Odd Harald Røkenes vært opptatt av hvordan migranters identitet påvirkes i møte med en ny kultur. Da han oppdaget sine kvenske aner, skjønte han at han selv er en av «de andre».

 

Erlend Skjetne

 

Odd Harald Røkenes var én av dem som fortalte sin historie da Norske kvener Midt-Norge inviterte til møte om Sannhetskommisjonens arbeid.

– Først tenkte jeg at jeg ikke hadde noe på møtet å gjøre. Jeg tenker jo ikke engang på meg selv som kven. Men så slo det meg at nettopp jeg, med en kvensk identitet som er blitt utslettet, også er et resultat av den fornorskningspolitikken som er blitt ført.

– Jeg har mistet en viktig del av min familiehistorie, en arv jeg ikke visste at jeg hadde, sier Røkenes.

Skjult historie

Røkenes kommer fra bygda ved samme navn, i Lavangen i Sør-Troms. Det er dette området som beskrives i boka «Tre stammers møte,» skrevet av Carl Schøyen og utgitt i 1918. Røkenes forteller:

– Til mine hjemtrakter kom ikke kvenene i store antall. De kom spredt, over lang tid. De fleste ble tatt med til Norge av flyttsamene da de var barn, og vokste opp i et norsk miljø på gårdene langs kysten. De ble ikke en tydelig definert gruppe, og da er det også lettere for at man blir overkjørt av majoriteten og blir usynlig, både for seg selv og andre.

Visste ingen ting

Røkenes har sine kvenske aner på sin mors side – i Malangen, Målselv og Lenvik. I disse områdene bodde det flere kvener enn i Sør-Troms. De fleste av dem innvandret som voksne enkeltpersoner eller familier, og utgjorde en større gruppe av befolkningen.

– Likevel visste jeg ingen ting om de kvenske røttene mine før jeg var femtifem år gammel, og begynte med litt slektsgransking. Jeg ble interessert i å finne ut hvorfor den kvenske bakgrunnen forsvant fra vår familiehistorie, sier psykologen.

Den nye interessen har ført ham ut på reise, fra kvenenes gamle gårder i Troms til blant andre Lainio i Sverige og Kemi i Finland. På gravsteiner der fant han mange slektsnavn han kjenner fra sin egen slekt.

Forståelse

Nå er Røkenes snart 63. Vi møter ham hjemme på Berg i Trondheim, byen der han har bodd med kona Maj-Britt Arnesen i over 30 år. Han arbeider hos RVTS Midt, det regionale ressurssenteret om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging. Yrkestittelen er psykolog, og Røkenes har blant annet skrevet en lærebok om kommunikasjon og relasjoner. Men nå arbeider han særlig med å spre kunnskap til fagfolk om flyktninger, kulturmøter og identitetsproblematikk.

Denne kunnskapen har kommet godt med, når han har forsøkt å forstå sine egne røtter – og hvorfor disse har vært ukjente for ham.

Migrasjonens følger

Som den rutinerte underviser han er, både tegner og forteller Røkenes om John W. Berry (1939–), som vil være et velkjent navn for dem med kunnskap om sosial- og kulturpsykologi.

– Hans teori om akkulturasjon, som beskriver migrasjonens følger både for enkeltmennesket og den større gruppen, tror jeg er høyst relevant for å forstå kvenenes tilværelse i Norge, sier Røkenes. Og akkulturasjon, det handler om kulturmøter og kulturell tilpasning.

Enkelt forklart mener Berry at migranter – både som individer og som gruppe og påvirket både av individuelle valg og strukturelle føringer og holdninger i samfunnet de kommer til – vil ende i 1 av 4 situasjoner i sitt nye hjemland:

Utsatt og ensomt

De kan integreres, det vil si at de greier å bevare det vesentligste av sin kultur og sin identitet samtidig som de tilpasser seg det nye samfunnet og blir en del av det. De kan segregeres, altså bli et slags samfunn i samfunnet. Dette forutsetter at de er et ganske betydelig antall. De kan marginaliseres, det vil si at de verken finner seg særlig godt til rette i sin egen gruppe eller i det nye samfunnet, og havner i en utsatt, ensom posisjon. Dette er det mest risikofylte, med eksempelvis økt fare for radikalisering. Sist, men ikke minst, migranter assimileres. Det vil si at de i så stor grad tar til seg den nye kulturen og mister sin egen, at man i liten eller ingen grad kan skille dem fra majoriteten. Det siste, tror Røkenes, gjelder for hans kvenske forfedre og formødre – og dermed også for ham selv.

En tapt rikdom

– Jeg trodde, da jeg først ble oppmerksom på min kvenske arv, at fortielsen av den delen av slektshistorien min måtte bero på skam. Det kan nok ha vært en del av bildet. Men man må huske at det også kan ha ligget andre motiver bak det å skjule sin kvenske bakgrunn. Det kan for eksempel være rent strategiske hensyn, etter at det kom lover som gjorde at bare norsktalende kunne eie jord, sier Røkenes, som sier at den enkeltes valg må forstås i lys av det ytre presset fra myndighetene og den norske majoriteten.

Fornorskingspolitikken, sier han, innebar et sterkt økonomisk, kulturelt, språklig og sosialt press i retning av assimilering. Røkenes tror mange kvener opplevde at de ikke hadde så mye valg; de ga etter for fornorskningspolitikken og ga avkall på sin egen kultur og identitet.

Gi avkall på mye

Røkenes understreker at det først og fremst ikke er han som har lidd under det som har skjedd.

– I min egen oppvekst opplevde jeg ikke denne indre spenningen mellom to kulturer og identiteter. Det er mine formødre og forfedre som har betalt prisen for fornorskningspolitikken. Kostnaden er helt klart størst i de første par, tre generasjonene etter migrasjonen. Det er der man må gi avkall på mye, og det er der man for eksempel får barnebarn som ikke kan kommunisere med sine besteforeldre fordi språket har gått tapt, sier han.

– Men man må anerkjenne at det også er et tap for de senere slektsleddene. Det er en kultur man ikke lærer å kjenne, et språk man ikke kan bruke, voggesanger og eventyr man aldri fikk høre, en rikdom man kunne hatt i livet sitt, som man ikke får del i.

Positiv til kommisjonen

«Ingen historie er for liten,» sa styremedlem Gunn Mogseth Skrove i Norske kvener Midt-Norge til de som tidligere i høst stilte på møtet på Kultursenteret ISAK i Trondheim. Flere interessante historier kom på bordet, og mange hadde mye på hjertet.
Odd Harald Røkenes syns det er positivt at det er blitt opprettet en sannhetskommisjon.

– Ordet sannhetskommisjon er riktig nok litt pretensiøst. Det er diskutabelt om man kan finne en objektiv sannhet etter så mange år, men det er viktig å beskrive konsekvensene av fornorskningspolitikken. Det er også viktig å lytte til de subjektive sannhetene man kan få frem gjennom historiene som fortelles, sier han.

– Min historie er ikke lang, men jeg kommer til å sende den inn til kommisjonen. Jeg tror at også stemmen til de kvenene som har blitt fullstendig assimilert, som ikke engang har visst at de har kvenske røtter, bør høres.